Populismens sosiale grunnlag og funksjon
Populismen har småborgerskapet som sitt sosiale grunnfjell, et småborgerskap som er blitt fattig og økonomisk marginalisert og berøvet sin «sosiale status» i form av politisk representasjon. I land dominert av monopolkapitalen vokste småborgerskapet, spesielt den urbane delen, gjennom flere tiår. Denne samfunnsklassen ble en viktig faktor for likevekt og politisk stabilitet i de «vestlige liberale demokratier» (som en solid velgermasse), men opplevde en hurtig prosess med utarming og politisk eksklusjon i og med «globalisering» og krisa i 2008. Også fremveksten av nye industrisektorer som et resultat av vitenskapelige og teknologiske fremskritt, har spilt en rolle i svekkelsen av små- og mellomborgerskapets stilling.
Denne nedgraderinga og oppsmuldringa av småborgerskapet (og på den annen side det raske opprykket av nye og snevre privilegerte borgerlige lag), denne oppsplittinga av en klasse som er et bærende lag i borgerlige samfunnet, er årsaken til det politiske jordskjelvet som populismen er uttrykk for.
Det er viktig å forstå forskjellen mellom den sosiale basen til dette fenomenet, og måten borgerskapet bruker det på. Basen er et produkt av krisa i det imperialistiske systemet som rammer og river overende breie samfunnslag, særlig småborgerne som vender ryggen til sine tradisjonelle partier. Dette utfordrer grunnlaget for det borgerlige diktaturet.
Derfor har den herskende klassen alvorlige vansker med å opprettholde sitt diktatur på den gamle måten, med de gamle partiene, med de gamle frontfigurene. Borgerskapet er i en stilling der det ikke kan anvende den gamle politikken i dens gamle former. Motsetninger på nasjonalt og internasjonalt nivå presser den herskende klassen til å finne nye krefter og nye metoder for å regjere som før. Det må ty til demagogi og bedrag. Det vender seg imot det som det sjøl har skapt, mot de gamle partiene, sjøl om det skaper politisk ubalanse og sjokkvirkninger i borgerskapets nasjonale og internasjonale institusjoner.
Populisme er et svar deler av borgerskapet tyr til for å møte en rekke økonomiske, sosiale og politiske krav fra middelklassen som ikke finner utløsning i de tradisjonelle partiene. Disse sektorene har vendt ryggen til borgerskapets venstrepartier som representerte store lag av de arbeidende klassene og som nå skiller seg fra sitt sosiale grunnfjell.
Borgerskapet har bruk for nye politiske valgprosjekter som kan rette misnøyen i disse samfunnslagene mot en «fiende» (oppad mot eliten, nedad mot innvandrerne), for å unngå at den retter slag mot det kapitalistiske systemet, den virkelige fienden.
Derfor trengs en ny type borgerlige partier, partier som er tilpassa de nye forholdene etter den store økonomiske krisa i 2008, kapitalismens oppløsningstendenser og tilintetgjøring av velferdsstaten, partier som tjener dd reaksjonære og krigsforberedelsene. De er spunnet over samme lest, men med rom for taktisk justering i de ulike landene. Den populistiske bevegelsen og dens partier blir formet av og næret av dette behovet.
Populisme er nødvendig for at klassene ved makta skal bevare sitt hegemoni. De trengs for å fylle det politiske vakuumet som skapes av krisa i det gamle valgmaskineriet. Det er en slags dårlig etterligning av venstreborgerskapets store massepartier som ikke lenger evner å representere, absorbere og ta opp i seg middelklassens ønsker og behov i et reformistisk valgprosjekt. Dette betyr at det populistiske fenomenet ikke bare er et uttrykk for protest mot valgsystemet.
Populisme kan oppstå fra sjikt i mellomlaga som vil styrke seg gjennom støtte i valg og som rir på misnøyen blant klasser og samfunnslag som er rammet av krisa. Men den endrer seg raskt til å bli en politisk kraft når borgerskapets mest reaksjonære kretser, storindustrien, bankvesenet og lederne for institusjonene griper inn som organiserende element. Linja som styrer populisme når den har makta, er linja til borgerskapets dominerende krefter.