Populismen i Europa – og hvordan møte den

Hva er egentlig populisme? Hvordan skal kommunistene og revolusjonære forholde seg til dette fenomenet som griper om seg i stadig flere land, ikke minst i Europa.

Denne analysen fra de marxist-leninistiske partiene i Europa gir viktige svar.

«Populisme» (en politisk tendens som later som om den representerer folkelige klasser og lag) er ikke et nytt konsept. Som politisk bevegelse ble den født i Russland i andre halvdel av det 19.  århundre, under innflytelse fra A. I. Herzens. Populistene (narodnikene på russisk) var utopiske og romantiske kritikere av kapitalismen. De ville ha en revolusjon grunnet på det gamle jordbruksfellesskapet og de teoretiserte om de intellektuelle sin plikt til å tjene folket.

Lenin definerte fenomenet slik: «Kjerna i populismen består i det faktum at den representerer produsentenes interesser sett fra småprodusentens ståsted, dvs. fra småborgerskapets synspunkt.»

Også i USA dukket det i 1891 opp et populistisk parti, Folkepartiet. Det hadde sin sosiale base blant massen av forgjelda, hvite småbønder som var rasende over den økende sosiale ulikheten i et samfunn som var i ferd med å bli dominert av finanskapitalen.

Denne artikkelen er lang. Du kan bruke artikkelindeksen for å forflytte deg raskt i dokumentet.

Gammelt fenomen i nye former

Populismen av i dag er en annen enn den som fantes i det 19. århundre. Den utvikler seg under andre historiske og sosiale forhold: fra en fase med utvikling mot monopolkapitalisme til en fase med skjerping av kapitalismens allmenne krise. Men, de historiske forskjellene til tross, essensen i populismens grunnleggende mål er, i dag som i går, å hindre, bremse og avlede folkemassene, i første omgang proletariatet, fra den bevisste og organiserte kampen mot kapitalismen og imperialismen.

I dagens Europa trer dette politiske fenomenet fram i forskjellige utgaver og organisasjonsformer. I ett og samme land kan populismen anta forskjellig former, som noen ganger konkurrerer mot hverandre. Dette er uttrykk for den dype økonomiske og politiske krisa som har rammet alle land i det siste tiåret, ei krise som fører til dype sosiale ulikheter i breie lag av folket, også blant småborgerskapet og borgerskapets lavere sjikt.

Spredningen av populistisk propaganda henger sammen med de forverra livs- og arbeidsforholdene til folkemassene, med de dyptgripende sosiale konsekvensene av den nyliberale innstrammingspolitikken, med krisa for de borgerlige institusjonenes legitimitet og autoritet, og det henger sammen med de indre motsetningene og rivningene i de herskende klassene.

Den politiske suksessen til populismen er en direkte følge av krisa og av den politiske, moralske og parlamentariske dekadensen til de gamle liberale og sosialdemokratiske partiene. Når det ikke finnes noen uavhengig og revolusjonær arbeiderbevegelse, fyller populistene dette politiske tomrommet.

Populisme utvikler seg i en periode hvor «det sosiale kompromiss», dvs. klassesamarbeidet mellom borgerskapets stat, fagbevegelsen og industriherrene (grunnlaget for «velferdsstaten») svekkes mer og mer. Dette avler breie protestbevegelser hvor populistiske, høyreekstreme, fascistiske og nazistiske grupper er aktive.

«Populisme er et uttrykk for den dype krisa i det borgerlige demokratiet.»

Populisme er et uttrykk for den dype krisa i det borgerlige demokratiet og dets tradisjonelle former for politisk representasjon, framfor alt hos de reformistiske partiene som ikke tilbyr noe alternativ til den nyliberale politikken og som har distansert seg fra interessene til arbeidsfolk og vanlige mennesker. På samme tid er den borgerskapets løsning for å overvinne «det demokratiske underskuddet», det vil si å lede folkemassenes sinne og vrede i en retning som tjener herskerklassens egne politiske mål.

Framveksten av populismen er en følge av de autoritære og anti-folkelige tiltakene fra den herskende klassen og dens liberale og sosialdemokratiske parter som demonterer erobringer på velferdsfronten og de demokratiske rettighetene, som strammer inn handlingsrommet til det borgerlige parlamentet, som begraver folkesuvereniteten ved å kaste den nasjonale uavhengigheten over bord og som skjerper undertrykkinga av arbeiderklassen og fagbevegelsen. Også diktatene og de hyklerske anklagene som kommer fra oligarkiet i Brussel styrker populismen.

Utbredelsen av populismen blir hjulpet fram av det forbigående, men dyptgripende, internasjonale og flernasjonale nederlaget for sosialismen og av vanskelighetene som en arbeiderbevegelse med liten sjøltillit har med å reise seg igjen. Men også av den politiske, ideologiske, og organisatoriske svakheten til arbeiderklassens partier og til revolusjonære bevegelser i alminnelighet.

Graden av indre motsetninger i det borgerlige samfunnssystemet og tilbakeliggenhet til den proletariske revolusjonens subjektive faktor, letter utbredelsen av patetiske fenomener som populisme. Den er et symptom på «seniliteten» til en tilårskommen imperialisme.

Populismen som fenomen i Europa

Det andre tiåret av det 21. århundre i Europa har vært preget av svak økonomisk vekst og politisk ustabilitet siden den store krisa i 2008. Kutt i lønn, pensjoner og velferdstjenester medførte raskt voksende sosiale forskjeller og fattigdom, og midlertidighet og tilfeldigheter har preget leve- og arbeidsforholdene. Innvandring og terrorisme, smart manipulert av de borgerlige mediene, har forsterket følelsen av sosial usikkerhet, mens korrupsjon, bestikkelser og skandaler har undergravd tilliten til de tradisjonelle partiene.

I denne historiske situasjonen der «det gamle dør og det nye ikke får vokse fram» (Gramsci), har nye politiske uttrykksformer sprunget fram i mange land, fra nord til sør i Europa, for å avlede folkets masser, i første rekke proletariat, fra den bevisste og organiserte kampen mot kapitalisme og imperialisme. Denne bevarer sin reaksjonære karakter sjøl om den kan virke som «mer demokratisk».

Sterke partier eller bevegelser har bygd seg opp på en illusorisk og ofte reaksjonær protest mot oligarkiet og mot EU. De setter fram noen alternativer innenfor systemets rammer, der det å overvinne kapitalismen på revolusjonært vis ikke inngår. Som «kjepphester» har de gjenvinning av nasjonal suverenitet, kritikk av overstyring fra EU og av nedskjæringspolitikken, problemene som følger av innvandring og flerkultur, bankenes ansvar for krisa, konspirasjonsteorier og ideer om «folkeforræderi» osv.

Dette er de nye populistiske partiene og bevegelsene som ved flere tilfeller raskt har fått valgvind i seilene. I noen europeiske land sitter de allerede i regjeringsposisjon hvorfra de innføre autoritære og reaksjonære lovendringer.

Disse partiene begynner å utvikle seg i takt med gjennomføring av den nyliberale politikken til de «tradisjonelle» høyrepartiene eller sosialdemokratene. Svekkelsen av disse partiene, særlig sosialdemokratiet, men også de gamle liberale partiene, har skapt et politisk vakuum som de populistiske partiene har utnytta.

Land i Øst-Europa som Ungarn eller Polen har vært kulturelle rugekasser for populisme. Disse landene har brutalt gått fra å være byråkratiske stater styrt av revisjonistiske partier til å bli «klassiske» kapitalistiske land som har innført en brutal nyliberal politikk innafor rammeverket til EU-systemet ved hjelp av den berømte «sjokkterapien».

De populistiske partiene som styrer disse landene i dag, kombinerer en diskurs retta mot EU («EU pålegger oss beslutninger som vi ikke lenger vil ha» ...) med fremmedfiendtlig og rasistisk politikk. De fordømmer også forskjellsbehandlinga som EU praktiserer: begrensning av støtte og subsidier, regler som begrenser enkelte former for sosial dumping og som straffer selskapene i disse landa, de klager over den arrogante holdningen som EU og stormaktene viser overfor dem, osv.

I Vest-Europa ga 2008-krisa støtet til populismens utbredelse. I begynnelsen hadde dens venstreutgaver framgang (Podemos, Syriza). Deretter begynte den å blomstre i høyreutgave (Front National, AfD, Femstjernersbevegelsen osv.). I denne perioden er det den reaksjonære populismen som vinner framgang. Det er allerede høyrepopulistiske regjeringer i Polen, Ungarn, Østerrike, Slovenia, Tsjekkia og Italia.

Den italienske femstjernersbevegelsen er ett av de populistiske partiene som nå sitter i regjeringsposisjon – for øvrig sammen med høyrepopulistene i det halvfascistiske Lega Nord.

I dag er populismens framtredelsesform i Europa overveiende reaksjonær, representert ved partier og bevegelser som dyrker sjåvinistiske, konservative og fremmedfiendtlige holdninger. Dette gjelder for FN i Frankrike, AfD i Tyskland, Lega Nord og brorparten av Femstjerners-bevegelsen i Italia, Dansk Folkeparti, FPÖ i Østerrike, Ukip i England, Sannfinnene, Sverigedemokraterna, N-VA i Belgia, Frihetspartiet i Nederland, Lov og Orden-partiet i Latvia, Lov og Rettferdighetspartiet i Polen, bulgarske GERB, de fascistlignende ungarske partiene Fidesz og Jobbik osv.

Fenomenet begrenser seg ikke til de parlamentariske partiene. Det finnes i tillegg sosiale bevegelser som tyske Pegida, som tilhører høyrepopulismens leir.

Maktovertakelsen til den sjåvinistiske og reaksjonære Donald Trump, en talsmann for proteksjonisme og streng innvandringspolitikk, har styrket bølgen av høyrepopulisme i Europa.

I konglomeratet av populisme må vi ikke glemme rasistene og fascistene som forsøker å dekke sin ideologi bak romlende erklæringer om «å forsvare folket» mot «de utenlandske inntrengerne» som kommer for å stjele arbeidet til de innfødte arbeiderne, mot innvandrerne som er «født kriminelle, voldtektsmenn, narkotikalangere», osv. Populismen er kanalen som fascismen benytter seg av for å trenge inn blant massene.

Populismen i venstreform er preget av en usammenhengende tilbakevisning av innstrammingspolitikken. Den fins særlig i den sørlige periferien av EU: I Spania (Podemos), i Hellas (Syriza), Italia (deler av M5S og andre grupper).

Populismens sosiale grunnlag og funksjon

Populismen har småborgerskapet som sitt sosiale grunnfjell, et småborgerskap som er blitt fattig og økonomisk marginalisert og berøvet sin «sosiale status» i form av politisk representasjon. I land dominert av monopolkapitalen vokste småborgerskapet, spesielt den urbane delen, gjennom flere tiår. Denne samfunnsklassen ble en viktig faktor for likevekt og politisk stabilitet i de «vestlige liberale demokratier» (som en solid velgermasse), men opplevde en hurtig prosess med utarming og politisk eksklusjon i og med «globalisering» og krisa i 2008. Også fremveksten av nye industrisektorer som et resultat av vitenskapelige og teknologiske fremskritt, har spilt en rolle i svekkelsen av små- og mellomborgerskapets stilling.

Denne nedgraderinga og oppsmuldringa av småborgerskapet (og på den annen side det raske opprykket av nye og snevre privilegerte borgerlige lag), denne oppsplittinga av en klasse som er et bærende lag i borgerlige samfunnet, er årsaken til det politiske jordskjelvet som populismen er uttrykk for.

Det er viktig å forstå forskjellen mellom den sosiale basen til dette fenomenet, og måten borgerskapet bruker det på. Basen er et produkt av krisa i det imperialistiske systemet som rammer og river overende breie samfunnslag, særlig småborgerne som vender ryggen til sine tradisjonelle partier. Dette utfordrer grunnlaget for det borgerlige diktaturet.

Derfor har den herskende klassen alvorlige vansker med å opprettholde sitt diktatur på den gamle måten, med de gamle partiene, med de gamle frontfigurene. Borgerskapet er i en stilling der det ikke kan anvende den gamle politikken i dens gamle former. Motsetninger på nasjonalt og internasjonalt nivå presser den herskende klassen til å finne nye krefter og nye metoder for å regjere som før. Det må ty til demagogi og bedrag. Det vender seg imot det som det sjøl har skapt, mot de gamle partiene, sjøl om det skaper politisk ubalanse og sjokkvirkninger i borgerskapets nasjonale og internasjonale institusjoner.

Populisme er et svar deler av borgerskapet tyr til for å møte en rekke økonomiske, sosiale og politiske krav fra middelklassen som ikke finner utløsning i de tradisjonelle partiene. Disse sektorene har vendt ryggen til borgerskapets venstrepartier som representerte store lag av de arbeidende klassene og som nå skiller seg fra sitt sosiale grunnfjell.

Borgerskapet har bruk for nye politiske valgprosjekter som kan rette misnøyen i disse samfunnslagene mot en «fiende» (oppad mot eliten, nedad mot innvandrerne), for å unngå at den retter slag mot det kapitalistiske systemet, den virkelige fienden.

Derfor trengs en ny type borgerlige partier, partier som er tilpassa de nye forholdene etter den store økonomiske krisa i 2008, kapitalismens oppløsningstendenser og tilintetgjøring av velferdsstaten, partier som tjener dd reaksjonære og krigsforberedelsene. De er spunnet over samme lest, men med rom for taktisk justering i de ulike landene. Den populistiske bevegelsen og dens partier blir formet av og næret av dette behovet.

Populisme er nødvendig for at klassene ved makta skal bevare sitt hegemoni. De trengs for å fylle det politiske vakuumet som skapes av krisa i det gamle valgmaskineriet. Det er en slags dårlig etterligning av venstreborgerskapets store massepartier som ikke lenger evner å representere, absorbere og ta opp i seg middelklassens ønsker og behov i et reformistisk valgprosjekt. Dette betyr at det populistiske fenomenet ikke bare er et uttrykk for protest mot valgsystemet.

Populisme kan oppstå fra sjikt i mellomlaga som vil styrke seg gjennom støtte i valg og som rir på misnøyen blant klasser og samfunnslag som er rammet av krisa. Men den endrer seg raskt til å bli en politisk kraft når borgerskapets mest reaksjonære kretser, storindustrien, bankvesenet og lederne for institusjonene griper inn som organiserende element. Linja som styrer populisme når den har makta, er linja til borgerskapets dominerende krefter.

Populistisk ideologi, politikk og retorikk

Populisme er ingen sammenhengende og strukturert ideologi. Den er snarere en politisk stil, et politisk våpen som brukes av borgerlige og småborgerlige partier og bevegelser som ønsker å vinne politisk armslag for å realisere sine mål. Denne stilen bygger på noen ideologiske elementer og bruker former for kommunikasjon og fraseologi som skal virke «folkelig» for å prøve å forene og mobilisere lag av samfunnet som vanligvis er passive eller preget av motløshet.

1. Populistene avviser eksistensen av klasser og kampen dem imellom, de fornekter den historiske utviklinga av klassekampen og proletariatets revolusjonære funksjon som klassekampens avgjørende subjekt. De forkynner at samfunnet er horisontalt delt i to homogene og motsatte leirer, folket og eliten («oss» og «dem»). Med dette erstatter de det tradisjonelle skillet mellom høyre og venstre med bipolarskjemaet topp mot bunn.
2. Politikk er for populister folkets og nasjonens vilje («folk flest»), i motsetning til de privilegerte, korrupte og grådige elitene («teknokratene i Brussel»). Folket blir forstått som et «nasjonalt fellesskap», demagogisk framstilt som arvtakerne av utelukkende positive verdier og dyder. Populistene liker å framstå som de eneste sanne representanter for folket og nasjonen, som de eneste som kan tolke suvereniteten, den folkelige og nasjonale viljen, i motsetning til «de ytre fiendene».
3. Når det gjelder politisk handling, ser populistene på seg sjøl som «anti-partiet» (selv om de ofte er partier), som en motsetning til «den gamle politikken» og «de profesjonelle politikerne». De gjør bruk av vertikalt strukturerte politiske former (selv om de opprettholder den «horisontale» organisasjonen) bygd rundt en karismatisk leder, profesjonelt opplært for å effektivisere sin «politiske opptreden». Kommunikasjonsstilen er den direkte og lidenskapelige appellen til folket (spesielt rettet mot samfunnslag som ikke er organiserte), basert på retorikk og demagogi. De prøver å ta teften på stemningen til de utilfredse massene som er skuffet over de andre partene. De fyrer opp under sosial frykt og utnytter behovet for sosial beskyttelse og sikkerhet mot globalisering, nyliberalisme, osv. De konsentrerer angrepene sine mot elitene, «høykasten», de som «sitter på toppen» – og i land som Polen, Østerrike, Italia og andre mot «den alvorlige trussel» som innvandring representerer. Populistene skaper falske økonomiske og sosiale forventninger, de kommer med løfter om tiltak som er bra for massene, men som kan ikke realiseres på grunn av respekten for EU-traktatene. De tilbyr pragmatiske, umiddelbare løsninger på de eksisterende problemene uten å røre ved de strukturelle årsakene til problemene. Populistene kombinerer ulike former for politisk kommunikasjon: sosiale medier og internett, gatemobilisering, individuell kommunikasjon, fjernsyn, aviser osv. De benytter seg av et overfladisk språk og slagord, teknikker for verbal aggresjon, trusler, provokasjoner. Målet er alltid å erobre samfunnslaga som er rammet av krisa og å mobilisere dem i med sikte på bestemte politiske mål. Radikalismen til populistene svarer ikke til et program som går inn for å styrte de rådende samfunns- og eiendomsforholdene, målet er bare å erstatte persongalleriet som har makta i den hensikt å ty til reaksjonære åtgjerder (om enn godt kamuflert).
4. Populistene blander ulike ideologier, framfor alt nyliberalisme, sjåvinisme, rasisme og antikommunisme, for å koagulere reaksjonære politiske krefter og for å skaffe seg et bredere massegrunnlag. En særlig kombinasjon av populisme og borgerlig nasjonalisme utgjør en stor fare for arbeiderklassen og den revolusjonære bevegelsen. Den er en viktig faktor for krigsforberedelser. Det sentrale temaet som bekrefter den populistiske sjåvinismen er kravet om å vinne tilbake «tapt suverenitet». Favorittslagord er «Amerika først» (eller Frankrike, Italia, etc.). Denne nasjonalistiske komponenten tjener mer direkte de herskende klassene i alle land. Den andre varianten av populisme er å forene de forskjellige strømningene, å vinne massene og bygge politiske allianser.

De populistiske partiene er grunnleggende sett valgpartier med en allsidig organisasjon. De er beredt til å realisere alle typer allianser for å komme i maktposisjon, uten å undergrave det kapitalistiske systemet. De bruker ofte folkeavstemninger for å delegitimere og modifisere noe i det borgerlige parlamentariske systemet. Når populistene kommer til makta, identifiserer de seg med staten («vi er staten»). De sier at det bare er mulig å beskytte folkets interesser ved å styrke den borgerlige staten. De ser på seg selv som de eneste representanter for folkeviljen, de forplikter seg til å innta statsapparatet og sikre makta i «folkets» navn – politiske motstandere unntatt. Populistene er grunnleggende anti-demokratiske, de avviser den politiske og moralske legitimiteten til andre politiske krefter, og de streber etter absolutt monopol på politisk representasjon i det borgerlige systemet.

«Venstre»-populismen

Som vi har sett, fins det ikke én populisme med allmenne fellesbegreper og en sammenhengende ideologi. Det finnes forskjellige versjoner av høyre- eller «venstre»-populisme som på den ene eller den andre måten tjener interessene til fraksjoner innenfor borgerskapet.

Selv om populistene anvender samme politiske stil, er det betydelige forskjeller mellom dem som en ikke bør overse.

Følelsene som de forskjellige former for populisme appellerer til for å mobilisere velgere, er tydelige nok: I høyrevariant er det fremmedfrykten; i venstrevariant er det håpet om ei bedre framtid og solidaritet. Høyrevarianten er gjenkjennbar med sitt hat og nag, sin egoisme og likegyldighet. Venstrevarianten snakker i teorien om «rettferd og likeverd», forsvar av velferdsstaten, om å ta imot flyktninger, «deltakerdemokrati», mindre forskjeller o.l.

Disse ulikhetene er uttrykk for småborgerskapets dobbeltkarakter som reaksjonært og progressivt på en og samme tid, i dets egeninteresse og i sitt forhold til kapitalen. Følgelig er det nødvendig å vurdere og analysere de forskjellige aspektene ved populisme, uten å røre alt sammen.

Småborgerskapets populister snakker med store ord om «folket», «fellesskapet», «innbyggerne» (de unngår ord som «proletariat» eller «revolusjonær kamp»). Dette gjør de alltid på en tvetydig måte, uten å spesifisere målene sine. De kritiserer regjeringene i sine egne land, men de vil inn i de borgerlige parlamentene gjennom valg. I sine valgprogrammer og samtaler nevner de aldri behovet for regimeendring eller samfunnsmessig revolusjon.

I sine valgprogram vil de ikke ha grunnleggende endring av systemet, tvert imot vil de forbedre den bestående orden. I den grad de krever endringer i valgloven, er det på underordna områder og med sikte på endringer som gjør at de kan få flere seter i parlamentet. De sier absolutt ingenting om proletariatet, annet enn i form av noen fengende og usammenhengende slagord.

Når det gjelder faglig kamp går taktikken deres i alminnelighet ut på pratmakeri for å vinne verv og posisjoner i apparatet. Hvis de ikke oppnår det, nedvurderer eller oppgir de denne viktige kampen, idet de ignorerer den berømte advarselen fra Lenin:

«Å nekte å arbeide i de reaksjonære fagforeningene innebærer å overlate de lite framskredne eller tilbakeliggende arbeiderne til påvirkninga fra de reaksjonære lederne, borgerskapets agenter...».

Venstrepopulister teoretiserer ikke og de forklarer ikke årsaken til sin opptreden når det gjelder kampen mot den reformistiske faglige økonomismen. De ser bort fra eller undervurderer at det også fins et betydelig antall framskredne arbeidere, på tross av de opportunistiske fagforeningslederne.  Men for populister av alle slag er det «folket», «de som står nederst» som teller. Ikke proletariatet.

Det rår stor forvirring blant de venstrepopulistiske lederne om hva de har som politiske og ideologiske referanser: Noen kaller seg «marxister», andre bare «venstre». De kritiserer utslaga av nyliberalismen og vil fremme en «demokratisert» kapitalisme. Under ingen omstendigheter tar de med nødvendigheten av å rive ned det økonomiske oligarkiets dominans og kapitalismen.

Et trekk ved venstrepopulister i de imperialistiske landa er at de fornekter den imperialistiske karakteren til sitt eget land. De kobler spørsmålet om å gå ut av EU vekk fra spørsmålet om den proletariske revolusjonen for å bryte imperialismens åk. De foreslår nye «alternative soner» mellom imperialistiske og kapitalistiske land.

De vil ikke innse ikke sitt eget borgerskaps ansvar for og medvirkning til den alvorlige situasjonen, men skylder bare på Troikaen eller andre imperialistiske herskerklasser. De mener at hovedfienden alltid befinner seg utenfor eget land. Objektivt fungerer de som krykker for sitt eget borgerskap. De søker etter allianser med deler av den herskende klassen, idet de underslår eller minimaliserer klassemotsetningene.

De venstrepopulistiske gruppene foretar ikke en marxistisk klasseanalyse, de ser på de eksisterende klassemotsigelsene fra et sosiologisk synspunkt som går på tvers av klassene.

De plasserer de reaksjonære delene av mellomborgerskapet og de undertrykte og utbytta lagene av småborgerskapet på samme nivå, lag som kan bli nøytralisert eller bryte båndene til den herskende borgerklassen.

Venstrepopulistene har ikke noe til overs for revolusjon og sosialisme. De ser etter en «tredje vei» som uunngåelig leder dem inn i den reformistiske hengemyra. De konkurrerer på borgerskapets hjemmebane. Videre henfaller de systematisk til nasjonalisme og er beredt til nasjonal enhet med herskerklassen i «kritiske» situasjoner.

Venstrepopulisme har en særegen rolle: Den skal avlede arbeiderklassen og folkets masser fra den bevisste kampen mot kapitalmakta og dens forskjellige framtredelsesformer.

Formålet med denne formen for populisme er å hindre utviklinga av en revolusjonær massebevegelse ledet av proletariatet. Den skal forhindre at arbeiderne og folkemassene utvikler en revolusjonær klassebevissthet. Derfor går innsatsen til denne typen populister ut på å gi arbeidernes og folkets krav en utforming som er forenlig med det kapitalistiske samfunnssystemet.

Populismen og arbeiderklassen

Populistiske bevegelser henvender seg spesielt til de mellomliggende klasser og lag. De gjenspeiler deres interesser og synspunkter. Men de utvikler også en demagogisk politikk overfor arbeiderne, spesielt de lavere sjiktene som er dårlig organisert og mer utbytta. Det er en politikk som kombinerer den mest kyniske sosiale demagogi med falsk patriotisme.

Populismen opptrer overfor arbeiderne og den folkelige protesten i en historisk periode hvor klassebevisstheten blant de arbeidende masser er på et lavt nivå. En situasjon hvor klassekampen ytre sett ikke nødvendigvis antar tradisjonelle venstreformer.

Populismen har en viktig rolle å spille for borgerskapet: Den skal holde arbeiderklassen og folkets masser borte fra den revolusjonære vei i en fase der de objektive forhold for at de skal vinne tilbake et revolusjonært perspektiv, er til stede. Populistene bremser og forsinker med andre ord utviklinga av den subjektive faktor, i særdeleshet klasseorganiseringa, ved å skape falske forventninger omkring mer eller mindre reaksjonære sosiale programmer og frontfigurer.

I tråd med nyliberale dogmer desorganiserer og diskrediterer de populistiske partiene arbeiderne og deres organisasjoner, samtidig som de bryter opp de tradisjonelle partiene. Linja til de populistiske partiene er å «vaske sine hender» og «ikke gripe inn i konflikten mellom arbeid og næringsvirksomhet». De fronter «frihet» av Uber-typen og vinner innpass i samfunnslag som står fjernt fra faglig organisering. De har lite til overs for fagforeningene som klassens grunnleggende form for organisering, slik de også fornekter den klassiske organiseringa av arbeidernes massepartier. De støtter opp om individualisme og korporativisme, «reformer uten forhandlinger», og avviser fagforeningenes rolle.

På hvilke områder er det populismen tiltrekker seg arbeiderne? Ved å peke på reelle behov som de tradisjonelle liberale og reformistiske partiene neglisjerer: Synkende levestandard, usikkerhet for leve- og arbeidsforhold, behovet for sosial beskyttelse, arbeidsløshetstrygd, krav om anstendige pensjoner, høye skatter og avgifter; korrupsjonen i de herskende klassene, det økonomiske fåmannsveldet, voksende sosiale forskjeller, konkurransen om jobbene som følge av grov utbytting av utenlandske arbeidere osv. Populistene setter selvsagt fram reaksjonære og fiktive løsninger på disse problemene, uten å stille spørsmål ved grunnlaget som dette utbyttersystemet er bygget på.

Populismen utnytter på dyktig vis fortvilelsen og vreden til arbeiderne og de arbeidsløse og ungdom som bare tilbys tilfeldige jobber. Arbeiderne gir sine stemmer til de populistiske partiene av to hovedgrunner: Det falske håpet om at de vil løse noen problemer; og fordi de vil straffe de reformistiske partiene som har ansvaret for de folkefiendtlige nedskjæringene og det skammelige klassesamarbeidet. Dermed kan høyrepopulistene ri på forventningene og protestene til arbeiderne, på hatet arbeiderne føler mot oligarkiet. Noen ganger gjør de også bruk av slagord og krav som klinger venstreaktige.

Retningslinjer for arbeidet og kampen videre

Kommunistenes kamp mot populismen må ikke forveksles med kampen som borgerlige og reformistiske partier fører mot populismen. Den er basert på stikk motsatte ideologiske og politiske prinsipper og krav, og disse må utvikles daglig og metodisk for å vinne de framskredne arbeiderne og for å bevege de brede massene i revolusjonær retning.

Dette er en kamp imot småborgerskapets reaksjonære ideologi og praksis som utgjør et alvorlig hinder for utvikling og spredning av den vitenskapelige sosialismen blant de utbytta og undertrykte massene.

For å utvikle denne kampen, må vi se på populismen som et hinder for utviklinga av arbeiderbevegelsen. Vi må kontinuerlig fordømme og avsløre den rolla den spiller i å redde det kapitalistiske systemet fra undergang.

Populismen kan ikke slukke motsetningene mellom borgerskapet og proletariatet, motsetningene mellom klasseinnholdet i populistenes politikk og arbeiderklassens ønsker og behov, like lite som den kan oppheve motsetningene innenfor de herskende klasser.

Når populistene kommer til makta endrer ikke staten sin klassenatur. Utbyttinga blir ikke mindre, men større; trykket mot arbeiderklassen vokser, vinningene og rettighetene til arbeiderne og deres organisasjoner er et konstant angrepsmål for populistene. Kapitalismen øker undertrykkelsen og voldsbruken. Dette betyr at populismen ikke minsker klassemotsetningene, men at de blir skarpere.

Ettersom populismen appellerer til «folket», må kampen mot den populistiske og nasjonalistiske ideologien og politikken føres i arbeider- og folkebevegelsen. Den store utfordringa er å bekjempe populismens innflytelse og hegemoni i vår egen leir gjennom bredt anlagt massearbeid, uten å underslå hva som kjennetegner våre partier og hvilke mål vi har.

Å utvikle denne kampen er nødvendig for å etablere tette bånd mellom avvisning av den rådende politikken og det å fremme de konkrete og presserende kravene til arbeiderne og de arbeidsløse, tilpasset det faktiske bevissthetsnivået og følelsene til de undertrykte og utnytta massene.

Vi må imøtegå den populistiske demagogien med en kommunistisk propaganda som er enkel og forståelig for arbeiderne og de unge proletarene, kvinnene, de fattige. En propaganda som setter deres sanne interesser i sentrum for våre aktiviteter.

Nå som vi står overfor en voksende populisme og fascisme, er det av største betydning å utvikle den proletariske enhetsfronten og folkefronten.

Taktikken til arbeidernes enhetsfront i kampen mot kapitalismen er nøkkelen til å kjempe mot populismen, dens klassefellesskap og samarbeidspolitikk. Hvert skritt vi tar for å virkeliggjøre aksjonsenhet mellom arbeiderne i kamp mot kapitalismen, er et skritt som åpner for bredere og avgjørende kamper.

Populismen må møtes på dens egen banehalvdel, for eksempel på valgløftene, spesielt når den vinner posisjoner. Det er vår plikt å avsløre populistisk demagogi, anførernes løgner, ved å vise arbeiderklassen at det er snakk om gammel politikk i ny forkledning, ved å vise at målet er å sitte ved bordet for å holde det kapitalistiske systemet gående.

Vi må fordømme deres lydighet og underkastelse for de imperialistiske internasjonale institusjonene (EU, ESB, IMF, NATO osv.) og internasjonale traktater av antifolkelig karakter, for avtaler de er beredt til å inngå med imperialistiske krefter og monopoler.

I vår propaganda må vi vise at populismen har katastrofale følger for arbeiderne. Vi må forklare at dens politiske «fanesaker» ikke tjener folkets interesser, og enda mindre interessene til arbeiderne.

Det er opp til oss å nådeløst avkle den populistiske demagogien og retorikken, falskheten i dens folkepatriotisme, de sjåvinistiske slagorda som skal dekke over at den fører en arbeiderfiendtlig politikk for imperialisme og krigsforberedelser, å vise at populismen er dypt udemokratisk og anti- nasjonal.

Populistiske ledere som sitter i maktposisjoner har mange svakheter fordi den kapitalistiske krisa river sløret av deres demagogiske forslag og økonomiske tiltak. De har stadig mindre å tilby massene. «Flaggsakene» deres havarerer og når de blir tvunget til å ty til tradisjonelle borgerlige krisetiltak, går de til harde angrep på arbeiderne og vanlige folk.

For å føre dette arbeidet framover må vi delta i masseorganisasjonene, spesielt i fagforeningene, både for å utvikle forsvarstiltak fra klasseorganisasjonene sin side og for å diskutere med arbeiderne som stemte for de populistiske partiene. Vi må forklare at de bygde på illusjoner og vi må jobbe for å forene dem i den felles kampen med andre lag av folket.

Det hersker i dag betydelig forvirring blant arbeiderne. Vi trenger derfor å trekke en klar linje mellom velgerbasen og de populistiske ledere som vi hele tida må angripe og avsløre. Våre fiender er de høyreekstreme og fascistiske populistiske organisasjonene – ikke arbeiderne og massene som stemmer på dem.

Et spørsmål av stor betydning for vår kamp er å formulere konkrete og umiddelbare klassekrav som er tilpasset den aktuelle situasjonen. Å skape en plattform og etablere brede allianser rundt disse kravene er avgjørende ledd i å bygge aksjonsenhet mot populismen.

Samtidig er det nødvendig med en resolutt kamp mot politisk passivitet og la-oss-vente-og-se-holdninger som kommer til uttrykk i fraser som «la dem styre, så får vi se hvor lenge de holder» osv. Denne holdninga letter framgangen til de populistiske kreftene. Derfor må vi involvere oss i dagskampen, der vi deltar organisatorisk i kampen arbeiderne fører. Alle muligheter må utnyttes, om de er aldri så små.

Et annet særlig aspekt er arbeidet med å få småborgerlige sjikt til å distansere seg fra populismen. I kampen mot de reaksjonære politiske kreftene er det å påvirke disse utilfredse og politisk umodne samfunnslagene en av de viktigste forutsetningene for å lykkes..

Det er nødvendig å utforme krav av økonomisk og demokratisk karakter for å vinne over proletariatets allierte og for å isolere de reaksjonære og farlige delene av småborgerskapet. Vi må legge fram argumenter og skarpe analyser av de presserende problemene for å overbevise arbeidsfolk om at populisme ikke er svaret på disse problemene.

Vi må gjøre en innsats for å bygge fronter, allianser, blokker, koalisjoner osv. av antifascistisk og antiimperialistisk slag.  Under ledelse av proletariatet må vi forene de fattige arbeiderne i byen og på landet (innfødte og innvandrere), de undertrykte nasjonalitetene, de ekte progressive og demokratiske kreftene, på grunnlag av et program med spesifikke krav som er i tråd med proletariatets grunnleggende interesser.

Taktikken må ta høyde for en ulik tilnærming til høyre- og venstrepopulistiske bevegelser, og overfor fascistiske grupper og partier.

Det er forskjell på en reformistisk eller opportunistisk organisasjon og høyreekstreme og fascistiske organisasjoner. De er ikke ett og det samme, sjøl om de alle prøver å vinne innpass blant massene.

Med de venstrepopulistiske organisasjonene er det mulig å stå sammen i gitte øyeblikk, på taktiske, veldefinerte og konkrete mål og problemstillinger som handler om de arbeidende massenes krav og interesser. Med fascistene er ingen samhandling mulig, men det er nødvendig å forfølge en kontinuerlig ideologisk og politisk kamp. Det vi trenger er å vurdere hvilken klasse, eller hvilke klasseinteresser, de tjener.

Selv om det kan være sammenfall med krava som venstrepopulistiske bevegelser reiser, er det ikke mulig å allmenngjøre en felles taktikk i forhold til alle disse bevegelsene. Selv om det kan finnes enkelte unntak, så fornekter disse bevegelsene i alminnelighet arbeiderklassens særskilte rolle, de fornekter eller tilslører den proletariske klassekampen. Også de bevegelsene som vi kan samarbeide taktisk med i en konkret situasjon, gjør alt de kan for å neglisjere de kommunistiske organisasjonene.

Det er åpenbart at vi må være krystallklare i våre tilnærminger og anvende en riktig taktikk på alle steder og i alle land. Vi må nøye analysere forslagene og standpunktene, kravene og de demokratiske slagordene til de progressive populistene, som vi må utvikle presist og skarpt til fordel for arbeiderklassen.

Det kan ikke nektes for – det ville være absurd – at disse bevegelsene veit hvordan de kan dra nytte av den ideologiske svakhet blant massene, og at de i mange tilfeller er i stand til å påvirke dem. Dette tvinger oss til å være veldig varsomme i forhold til de populistiske prosjektene, og med evne og fasthet støtte de grunnleggende kravene til arbeiderklassen og de folkelige massene.

Vi må alltid ha det grunnleggende spørsmålet for øye: styrking og utvikling av våre partier og organisasjoner, det å bygge sterke marxist-leninister partier.

Vi kan ikke argumentere mot de populistiske bevegelsene ved å anklage dem for ikke å være marxist-leninister, for ikke å være ekte revolusjonære partier.

Denne oppgaven er det arbeiderklassens revolusjonære partier, teoretisk rustet med den vitenskapelige sosialismen, som må aksle. Dette er den avgjørende faktor for å føre kamp mot borgerskapet og reaksjonen, populismen medregnet.

August 2018.

Dokument basert på debatten om populisme på møtet mellom marxist-leninistiske partier og organisasjoner i Europa, juni 2018.