onsdag 29 juni 2022

Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot markedsstyrte strømpriser.Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot markedsstyrte strømpriser. Markering foran Stortinget 20. januar 2022.

Forutsigbare priser på livsnødvendigheter forutsetter et sosialistisk samfunn med planøkonomisk styring.

Samfunnets livsnødvendigheter må være et offentlig anliggende. En behøver ikke være sosialist for å forstå såpass. Tunge investeringsbehov og beredskapshensyn aleine tilsier at infrastruktur som vann, vei, strøm, kloakk eller jernbane må ligge under offentlig kontroll. På disse områdene kreves langsiktig planlegging og vedlikeholdsprogrammer, som er noe helt annet enn anbudsperioder på fem eller ti år.

I flere tiår har planøkonomi vært et fyord, og propagandaen for «den frie markedsøkonomien» enerådende. Strømpriskrisa åpner for ny erkjennelse. Nå blir til og med Fremskrittspartiet beskyldt for å lefle med «kommunisme» når partiet krever en makspris i form av subsidier.

Folk vil tilbake til den gangen kraftlaget, kommunen eller Pristilsynet fastsatte hva som var et rimelig påslag på kostprisen slik at folk kunne holde varmen uten å havne på sosialen.

Spør du folk som raser over strømprisene om de vil ha planøkonomi, svarer de fleste antakelig nei. Vi er grundig indoktrinert til å tro at planøkonomisk styring er skummelt, byråkratisk og uproduktivt. Men samtidig krever folk nasjonal kontroll og politisk styring av strømprisen, konkret i form av makspris. Folk vil tilbake til den gangen kraftlaget, kommunen eller Pristilsynet fastsatte hva som var et rimelig påslag på kostprisen slik at folk kunne holde varmen uten å havne på sosialen.

Dette var et eksempel på den såkalte blandingsøkonomien i tiåra etter krigen, da Arbeiderpartiet – som fortsatt brukte ordet sosialisme – var nødt til å kaste noen sideblikk på Sovjetunionen og Øst-Europa, der billig strøm, kollektivtrafikk og prisgaranterte matvarer var sjølsagte ting. Skulle den norske arbeiderklassen fortsatt fylke seg bak Arbeiderpartiets faner på tross av klassesamarbeid, kommunistjakt og NATO-medlemskap, måtte den ikke få synlig dårligere materielle kår enn sine klassefeller i øst.

Det at strøm og offentlige ytelser ble holdt langt unna markedet, var en form for begrensa planøkonomi. Og det virka, både økonomisk og politisk. Ikke minst fordi dette også var til fordel for det norske industriborgerskapet. Rimelig kraft ga dem et konkurransemessig fortrinn. Sosialdemokratiet kunne forvalte klassesamarbeidet og synge «Seieren følger våre faner» ei stund til.

Da demningen brast

Etter kriseperioden på 1970-tallet, kom den «nyliberale» markedslogikken på moten igjen. Friedrich Hayek og Milton Friedman fikk renessanse som guruer som erstatning for Keynes. Det første blodige forsøkslaboratoriet for disse «nye» ideene, var fascistdiktaturet Chile. I 1973 la general Pinochet folket i lenker og slapp markedet fritt. De chilenske «Chicago-guttene» til Milton Friedman blei blodstenkte forbilder for økonomer og politikere i Europa.

Da hadde sosialismen i øst allerede falma, sjøl om den ennå holdt stand i Kina og Albania. Utpå 1980-tallet vurderte det internasjonale borgerskapet trusselen om revolusjon og sosialisme som liten i Europa. En svær offentlig sektor som var bygd opp i Vest-Europa etter krigen, sto slakteferdig klar for privatkapitalister og finanskapital som sleit med å finne profitable investeringsområder for sine akkumulerte verdier. Pengekapital som ikke er virksom i utplyndring av merverdi, er død kapital. Sammenbruddet for de statskapitalistiske revisjonistregimene i Sovjetunionen og Øst-Europa i 1989-92, var klarsignalet til å utvide det kapitalistiske markedet til det som hadde vært statlig og offentlig sektor. Det skjedde en enorm privat akkumulasjon av offentlige verdier. I vest som i øst.

Privatisering og avregulering

Parteringa av offentlige virksomheter og tjenester i Europa har pågått kontinuerlig, med litt ulik hastighet i forskjellige land. Margaret Thatcher i Storbritannia var anfører i Europa. Statseide bedrifter blei omgjort til hel- og delprivatiserte aksjeforetak eller solgt. Det samme skjedde i Norge, først under Kåre Willoch men enda mye mer under tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Grunnleggende infrastruktur som teletjenester, post og strøm ble til statsforetak som skulle drives etter aksjelovens prinsipper, det vil si «å skape aksjonærverdier». Noen av dem ble delprivatiserte. Televerket ble til Telenor. Posten ble et AS med Norden som marked. NSB er partert og stykket opp i et utall selskaper. Og Statnett og Statkraft ble statsforetak der maksimal profitt snart blei et uttrykt mål.

Konsekvensene har kommet gradvis. En kan ikke lenger stille klokka etter postbudet. Posten leverer posttjenester den dagen det passer. Hvis toget ikke går, er det ingen som vet om det er Bane Nor, Vy, SJ, Spordrift, Mantena eller Norske Tog som har skylda. Statsforetakene Statnett og Statkraft har holdt på med sitt i årevis, med «lønnsomme virksomheter i markedene» som strategi.

Først nå, etter enda tettere integrasjon med kraftmarkedet i EU, har det store sjokket kommet. Hvis du ikke får avisa di før det har gått tre dager, er det irriterende. Men ei strømregning som spiser en tredjedel av månedslønna, er ikke til å leve med.

Den nye virkelighetsforståelsen kommer brått på. Folk begynner å forstå hva som har ramma dem, og krever løsning og handling her og nå.

Frykt i borgerskapets leir

Kapitalen, politikerne og de systemlojale mediehusene frykter hva som nå rører seg i folkedypet. De overøser oss med forklaringer om at «markedet er en god tjener i det lange løp», om at vi må ofre velstand for det grønne skiftet, om at drenering av vannkrafta ut av landet er «lønnsomt for Norge», at vi må «vise solidaritet» med et EU som avvikler kull- og kjernekraft, om at full underkastelse for EUs energiunion er avgjørende for «forsyningssikkerheten».

Når denne systematiske feilinformasjonen preller av på et stadig mer rasende og frysende folk, tilbyr de noen almisser for å skjerme de mest sårbare. Når heller ikke det er nok til å roe gemyttene, tyr de til hysteriske advarsler om at kommunister og Nei til EU prøver å kuppe folkebevegelsen som krever politisk styring av strømprisen. Det siste er mest tydelig uttrykt av redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen 28. januar under overskriften «Kommunistene bruker strømprotestene for å selge inn helt urealistiske løsninger».

«Kommunistene» er en referanse til Rødt, som har hatt stor framgang på meningsmålingene. De «urealistiske løsningene» er en makspris som griper inn i kraftomsetninga på børs og dermed direkte utfordrer EØS-avtalen og norsk lydighet overfor ACER og EU.

Inngrep i det «frie strømmarkedet» kan være første skritt på veien for å ta all viktig infrastruktur ut av markedssfæren

Stavrum gir utilslørt uttrykk for borgerskapets frykt. Et inngrep i kraftmarkedet vil skape et jordskjelv som ikke bare kan ryste EØS-avtalen, men hele privatiserings- og liberaliseringspolitikken som har herja land og folk i flere tiår. Inngrep i det «frie strømmarkedet» kan være første skritt på veien for å ta all viktig infrastruktur ut av markedssfæren. Skjer det som følge av massivt folkelig press, er det en fallitterklæring og en alvorlig trussel for kapitalismens administratorer.

Sosialismen er svaret

«Blandingsøkonomi» med sterke innslag av statskapitalisme kan fungere ei stund, som det gjorde i etterkrigsperioden. Den gangen var imidlertid forutsetningene annerledes, både nasjonalt og internasjonalt. Borgerskapet hadde sjøl interesse av statlig industribygging for å legge fundamentet for imperialistisk ekspansjon seinere. Bare staten kunne framskaffe den kapitalen som trengtes til de svære investeringene. Og politisk var dette en nødvendighet om Arbeiderpartiet skulle bevare sin dobbeltrolle som arbeidernes venn og kapitalens garantist. De indre og ytre omstendighetene er andre i dag.

Likevel vil ikke arbeiderklassen og folket over tid akseptere at et dysfunksjonelt marked styrer over boligbygging, kraftforsyning, bredbånd, bankvesen og pensjonsfond. Kravet om at infrastruktur og grunnleggende menneskelige behov må ut av markedssfæren tvinger seg fram. På enkeltområder kan det også være gjennomførbart. Men i full skala vil noe sånt være, som Stavrum sier, helt urealistiske løsninger. Under kapitalistiske forhold, vel å merke!

En sosialistisk planøkonomi er det eneste økonomiske systemet som tjener arbeiderklassens og folkets interesser. Bare den gir verdiene tilbake til dem som skaper dem. All infrastruktur og all nøkkelindustri vil være på den sosialistiske arbeiderstatens hender. Vi snakker altså om en helt annen stat enn den vi har i dag, som er borgerskapets felleskapitalist og maktorgan.

Klasseforskjellene er blitt synlige i takt med reallønnsnedgang og voksende fattigdom. Strømsjokket og pandemitiltakene har fått arbeidsfolk til å huske hvilken klasse de tilhører, etter generasjoner med sløvsinn og myter om «likhetslandet Norge». Grunnleggende infrastruktur og naturressurser skal og må være folkets felleseie. Den erkjennelsen må modnes gjennom teori og handling til revolusjonær kampvilje for et annet samfunnsystem. Det er på tide at revolusjon og sosialisme igjen blir tema rundt om på arbeidsplassene.