For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom all hype-en.
Med jevne mellomrom er det stor oppstandelse rundt fenomenet kryptovaluta. Den ene dagen blir bitcoin kalt for tidenes investeringsobjekt, neste dag er verdien halvert eller millioner av dollar har forsvunnet etter at noen har brutt seg inn i de digitale lommebøkene. Norges Bank taler også med to tunger. Banken vil ikke fraråde investeringer i kryptovaluta, men advarer samtidig om «en trussel på sikt».
Strømlandet Norge er attraktivt for etablering av strømslukende datasentre og kryptofabrikker. Det finnes også norske kryptobørser. Firi (tidligere MiraiEx) er en av dem. De siste to åra har Firi omsatt kryptoverdier for mer enn sju milliarder kroner og hevder at de har 120 000 norske kunder. Investoren Øystein Spetalen og Schibstedgruppen har kastet seg inn på eiersida i Firi-børsen. – Sånn vi ser det veier fordelene klart opp for ulempene i form av svindel og manglende bærekraft, sier investeringssjef Dan Ouchterlony til DN 7.1.22.
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. For å forstå det bedre, la oss først se litt nærmere på kapitalen og noen av dens finansielle uttrykksformer og instrumenter, slik de framtrer i vår epoke.
Aksjeselskapet dominerer
Aksjeselskapet er stadig vekk den dominerende eierformen under vår tids kapitalisme. Selskapsformen med mange store og små aksjonærer er en indirekte erkjennelse av at produksjonen under kapitalismen er samfunnsmessig, siden et AS i realiteten eksproprierer de opprinnelige bedriftseierne og gjør dem til vedheng til kapitalen på linje med andre aksjonærer. Men tilegnelsen av denne samfunnsmessige verdiskapninga forblir privat.
Opprettelsen av aksjeselskap betydde en «voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkeltkapitaler», skrev Marx. Bedriftene framstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. «Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» (Kapitalen III, Marx VIU 7, Pax Forlag 1970, side 159.)
Et aksjeselskap kan bygges på reelle kapitalverdier (maskiner, produksjonshaller, råvarer), men det kan også være et korthus bygd for å lure investorer. Sånne svindelselskaper blir alt mer vanlige i et kapitalistisk system blottet for moral og samfunnsmessige hensyn.
I alle tilfelle er det et skille mellom sjølve aksjeselskapet og papirene som skal bekrefte eierandel og pålydende verdi.
Fiktiv kapital
Aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer er såkalt fiktiv kapital. Aksjene i et selskap representerer rett nok fast realkapital (fabrikkbygninger, råvarer osv.), men samtidig lever de et parallelt liv på eller utenfor børs. De kan selges, kjøpes og pantsettes uten at prisen de omsettes for trenger å være i samsvar med de reelle verdiene eller med den opprinnelige pålydende verdien.
Omsetninga foregår vanligvis på fondsbørser eller i og mellom bankene. Kursen på verdipapirene avhenger av lånerentens nivå og av inntekten som disse papirene kan ventes å innbringe.
Tidligere ble papirpenger og valuta garantert gjennom sentralbankenes gullbeholdning og etter en internasjonal gullstandard. Dette blei innført ved krigens avslutning, i Bretton Woods. Men da Vietnamkrigen tappa den amerikanske statskassa, ble dollaren løst fra gullstandarden i 1971. For å gjenopprette dollarens rolle som verdensvaluta, ble den såkalte oljekrisa utløst i 1973. Men det er en annen historie.
Valutakursen er prisen på pengeenheten i et land uttrykt i andre lands pengeenheter. 1 euro er for eksempel lik 10 norske kroner. Kursen kan svinge voldsomt. Mange vil huske at 1 euro for bare tre år sia kosta 8 kroner, ikke 10 som nå.
Oppgjør av utenrikshandelsoperasjoner kan også foretas uten bruk av gull eller utenlandsk valuta. I det ene tilfelle kan dette være clearing, dvs. mellomoppgjør av fordringer og forpliktelser ved vareleveranser eller tosidig handel. I andre tilfelle kan avregninger mellom landa foregå ved at veksler overføres fra land til land uten at gull blir sendt.
Etter hvert som kredittrelasjonene økte og pengenes funksjon som betalingsmiddel utvikla seg, oppsto kredittpengene. Veksler, banknoter og sjekker ble tatt i bruk hovedsakelig som betalingsmidler. Selv om vekselen ikke er penger, kan den likevel gjøre tjeneste som betalingsmiddel ved at den ene kapitalist overfører vekselen til en annen. Banknoter er fortsatt brukt ved varetransaksjoner.
Kapitalismens utvikling fører til en relativ reduksjon av gullmengden som er i omløp. Mens banknotene til å begynne med som regel kunne innløses i gull, ble det seinere vanlig å utstede banknoter som ikke kunne innløses. Dermed ble også banknotene nesten fullstendig til papirpenger. Statsobligasjoner ble tidligere ansett som bombesikre investeringer siden stater ikke kan gå konkurs, men den enorme gjeldskrisa i mange land har endra det bildet.
Spekulasjon og overskuddskapital
Fallende profittrate, kriseutsikter i mange bransjer, usikre statsobligasjoner og tilnærmet nullrente i bankene oppmuntrer kapitalister med ledig pengekapital til reint spekulative investeringer. Dette er i og for seg ikke noe nytt, det forekom allerede i kapitalismens barndom. Men i dag er spekulasjon regelen, ikke unntaket. Slik har situasjonen vært i store deler av verden siden årtusenskiftet, og særlig – i rykk og napp – etter krisa i 2007-2008 og under koronakrisa i 2020-21.
Profittutsiktene ved å investere i ny industri er ofte små og det er ingen vits i å plassere pengene i banken. Lave renter gjør det ekstra fristende å ta opp lån for å finansiere spekulative investeringer i aksjer, obligasjoner (lån) og sist, men ikke minst, derivater.
Derivater («avleggere») har forskjellige former og navn, som forwards, futures, opsjoner og swaps. Børsmeklere liker festlig nok å sammenlikne derivater med forsikringer, skjønt de ofte er det stikk motsatte. Derivater er en kontrakt (gjerne tidsbestemt) som f.eks. skal gardere mot at en aksje faller under en bestemt verdi. De kan være krav på aksjer som ikke er tilgjengelige i øyeblikket. Eller de kan være i form av tidsbestemte lån av en aksjeportefølje (som andre eier), der investoren satser på at de lånte aksjene skal falle eller stige i verdi i løpet av låneperioden.
Derivatmarkedet er mye større enn hele verdens BNP og har potensiale til å velte hele verdensøkonomien.
Omfanget er enormt. Derivatmarkedet er mye større enn hele verdens BNP og har potensiale til å velte hele verdensøkonomien. Noe som også skjedde da markedet brøt sammen under krisa 2007-2008. Boliglån ble gitt med fiktiv dekning i bl.a. futures og andre derivater som stipulerte en mye høyere framtidsverdi på boligen. I stedet falt boligmarkedet som en stein og utløste krakket.
Marx sier om aksjer, obligasjoner etc.:
«Verdien deres, det vil si noteringa deres på børsen, har nødvendigvis en tendens til å stige med et fall i renten – så lenge dette fallet, uavhengig av pengekapitalens karakteristiske bevegelser, bare skyldes tendensen til at profittraten faller. Derfor øker denne innbilte rikdommen, om bare av denne grunn, i den kapitalistiske produksjonens forløp i samsvar med den uttrykte verdien for hver av sine delbare andeler av en bestemt opprinnelig pålydende verdi. Gevinst og tap gjennom svingninger i prisen på disse verdiskjøtene, og deres sentralisering i hendene på jernbanekonger, etc. blir, i sin natur, mer og mer et veddemålsspill, som gir inntrykk av å innta arbeidets plass som den egentlige metoden for å opparbeide kapitalformue og som også erstatter menneskelig kraft (naked force).» Karl Marx. Capital Vol. III. Vår oversettelse og utheving.
Så langt Marx. Ikke en gang han kunne forestille seg omfanget av det casinospillet som skjer på aksjebørsene. Shorting av aksjer er i dag et utbredt fenomen, og fullt lovlig. Shorting er spekulasjon i fallende aksjekurser, en geskjeft som knapt fantes på Marx sin tid. Dvs. at du låner aksjer du ikke eier (mot en rentesats) for å selge dem – og så kjøpe dem til fallende kurs, før du leverer dem tilbake. Slår det feil, kan følgene bli dramatiske for mange flere enn den som shorter.
Samme metode brukes for øvrig også når det gjelder kryptovaluta, som ellers ikke gir renter. Da kalles det staking.
Rentefoten
Ettersom renta stammer fra innvilga kreditter til industri- og handelsforetak og dermed har sitt opphav i profitten i disse virksomhetene, presser fallet i profittraten også rentefoten nedover. Det er altså umiddelbar sammenheng mellom fallende profittrate og fallende rentefot. Dagens nullrenter passer kryptovalutaene bra, siden de normalt ikke gir renter uansett. Dermed blir de mer attraktive plasseringsobjekter.
Den økonomiske veksten og dermed profittraten har falt i de vestlige økonomiene i flere tiår siden 1970-tallet, lenge før de siste krisene. Unntaket globalt har vært Kinas økonomiske ekspansjon og vekst, en vekst som dempa virkningene av den såkalte finanskrisa i 2008.
Sentralbankenes disposisjoner og pengepolitikk gjør at disse økonomiske sammenhengene ikke alltid er lett å få øye på. Med sine styringsrenter kan sentralbankene, som bankenes bank, gi et langt høyere nasjonalt rentenivå, som ledd i forsvar av valutaen eller som instrument for å plyndre befolkningen (trekke inn kjøpekraft). I tillegg prøver forretnings- og sparebankene å utvide rentemarginen overfor vanlige privatkunder, som allerede sitter som gjeldsslaver i bankenes jerngrep. Siden bankene låner seg imellom på det internasjonale markedet, kan lave eller høye internasjonale renter undergrave forsøk på styring gjennom sentralbankene.
Dette er forhold som ikke endrer ved problemets kjerne. Vanskene med å anbringe kapital i produktiv virksomhet til en akseptabel profittrate fører til feberaktig jakt på andre plasseringsmuligheter. Det voksende kapitaloverskuddet gjør at gruppa av rentierer innafor kapitalistklassen vokser. Denne pengekapitalen blir, om vi ser bort fra aksjespekulasjon osv., konsentrert i bankenes hender. Dermed vokser utlånskapitalen, tilbudet på ledig kapital øker, og dermed synker rentefoten, forutsatt samme etterspørsel.
Om rentenivået sier Marx:
«Variasjonene i rentefoten (bortsett fra dem som skjer over lengre perioder eller variasjoner i renta mellom forskjellige land; de førstnevnte avhenger av variasjoner i den allmenne profittraten, de sistnevnte på forskjeller i profittraten og utviklinga av kreditten) avhenger av tilbudet av lånekapital (når alle andre omstendigheter, som tillit, etc. er like), det vil si av kapital lånt i form av penger, mynter og sedler; i motsetning til industriell kapital, hvilken som sådan - i vareform - lånes ved hjelp av kommersiell kreditt mellom reproduksjonens utøvere selv. Imidlertid er massen av denne lånbare pengekapitalen forskjellig fra, og uavhengig av, massen av sirkulerende penger.» Karl Marx. Capital Vol. III . Vår oversettelse og utheving.
Kapitalen blir virtuell
Pengemengden som er i omløp og pengekapitalen som er til låns er altså to forskjellige ting. Den siste kan vi kalle fiktiv kapital. I vår tid har den fiktive kapitalen gått over til å bli virtuell, altså om mulig enda mer fiktiv.
Noen kjappe eksempler kan illustrere poenget.
Kryptokunst (kunst som ikke fins på papir eller lerret, bare som digital kode på f.eks. din mobil) blir omsatt for store penger, delvis for å skjule svarte penger og lure kemneren. Selv aktverdige auksjonshus som Sothesby’s har kastet seg på trenden. Det er i hovedsak blokkjedene til bitcoin og ethereum som blir brukt, altså samme teknologi som frambringer kryptovaluta og får den til å sirkulere.
En annen ny trend er å kjøpe virtuelle «personlige» designklær til avatarer i ulike online-spill. Et sett med klær – som altså ikke eksisterer i virkeligheten – koster rundt 140 dollar. De kan kjøpes på blokkjeden med oblater eller verdikuponger, såkalte tokens.
Kryptovaluta er en finansiell enhet som kan kalles en slags blanding av valuta og derivat. Bitcoin og Ether(ium) er de mest kjente, men det finnes 1400 ulike kryptovalutaer. Utviklinga har eksplodert og kursene har svingt langt mer enn hos alle andre valutaer eller verdipapirer.
I første halvår 2021 er de globale investeringene i blokkjeder og kryptoselskaper mer enn dobla i forhold til hele 2020, til 8,7 milliarder dollar, ifølge KPMG.
Kryptovaluta er en reint digital pengeform, den består av unike binære tall som er krypterte. Enhetene genereres i blokker som bygger på hverandre. Blokkjeden kan kanskje sammenliknes med et regneark på en server som blir kontinuerlig oppdatert i sanntid, samtidig som transaksjonene er anonymiserte. Den viktigste funksjonen er å være både hvelv og en slags regnskapsbok for kryptovaluta. (Sjølve blokkjedeteknologien kan også brukes til mange andre ting, som å regulere algoritmene på strømmarkedet.)
Prosessen med å produsere kryptovalutaenhetene skjer ved hjelp av et enormt nettverk av datamaskiner. Det er en langvarig, komplisert og strømkrevende prosess for maskinenes grafikkort. I prinsippet kan alle og enhver være «gruvearbeidere» eller minere, så sant de har kraftig nok maskinvare og så lenge de tror de tjener mer på utvinning av nye «mynter» enn det de må betale for strømbruken. Men det blir mer og mer vanlig med maskinparker, eller kryptofabrikker. Flere sånne blir anlagt i Norge på grunn av stabil kraftforsyning og relativt lav strømpris – fram til i fjor.
Energiforbruket er gigantisk
Forskere ved Cambridge mener at det globale kryptoforbruket er 121 TWh i året. Det tilsvarer Argentinas strømforbruk og nærmer seg den totale norske normalårsproduksjonen (153 TWh). Energiforbruket øker jo mer kursen stiger og jo mer attraktiv kryptovalutaen blir. Anslagene over er antakelig forelda når du leser dette.
Ethereum skal visstnok være i ferd med å endre sin teknologi grunnleggende sånn at utvinning blir overflødig og energiforbruket bortfaller. Om dette stemmer, ligger det uansett et stykke fram i tid.
Fordelen med kryptovaluta er at transaksjoner kan foregå og kontrakter inngås uten mellommenn og helt utenom det vanlige banksystemet (peer-to-peer). Men det forutsetter sjølsagt at mottakeren godtar å få betaling i den formen. Og på et eller annet tidspunkt er alle avhengige av en innvekslingsbørs som konverterer kryptovalutaen til normal valuta. Børser for kryptoinnveksling tiltrekker seg dermed store investeringer, som derivatbørsen FTX. Den er «verdsatt» til 18 milliarder dollar (2021).
Sjøl om normale valutaer ikke lenger har dekning i gull, så gjenspeiler de i større eller mindre grad et lands relative økonomi og nasjonalformue. Den norske krona er en liten valuta, men den har relativt stor tillit på verdensmarkedet fordi den har materiell dekning i oljereserver, fiskerier, prosessindustri og teknologibedrifter og fordi Norge regnes som politisk stabilt.
I likhet med penger i alminnelighet, er en hvilken som helst valuta avhengig av tillit. Folk må være enige om at den representerer en reell verdi.
Ingen kryptovalutaer har pr. i dag en sånn ryggdekning i realøkonomien. Tilliten er i utgangspunktet svak, og får jevnlig tilbakeslag når hackere stjeler hundretalls millioner av såkalt sikker kryptovaluta. Det skjedde to ganger bare i august 2021, først forsvant $600 millioner fra kryptohandelsselskapet Poly Network, deretter $97 millioner fra det japanske selskapet Liquid.
Sentralbanker hiver seg på
Allikevel eksperimenterer noen land, som El Salvador og Venezuela, med å knytte egne eller internasjonale kryptovalutaer til landets sentralbank ved å gjøre dem til nasjonal valuta – med høyst uvisst utfall. IMF advarte El Salvador mot å gå til dette skrittet. El Salvador bruker amerikanske dollar som landets valuta. IMF er følgelig bekymret for hva et krakk kan innebære for dollarens stabilitet.
Den gjensidige mistilliten mellom sentralbanker og kryptoentusiastene gir seg noen absurde utslag. Etter en ny kurstopp 8. november 2021 falt krytomarkedet som en stein og ble halvert på nyåret, fra 2920 milliarder dollar til 1600 milliarder. Det er mer enn markedsverdien til de fem store amerikanske investeringsbankene. Kryptomarkedet har blitt så digert at IMF er urolige for den finansielle stabiliteten i verdensøkonomien, som er skjør allerede.
Koronakrisa har satt ekstra fart i flere sentralbanker verden over. Etter først å ha avvist kryptopenger, har mange sentralbanker og privatbanker snudd: If you can’t beat them, join them. Imperialistiske stater som Kina og Russland, Japan og Sveits ruller ut egne sentrale kryptovalutaer.
Bruken av kontanter har stupt under pandemien. I Norge er kontantbruken antakelig lavest i verden. Så det er ikke rart at også Norges Bank prøver ut digitale løsninger for sentralbankpenger.
Også Den europeiske sentralbanken (ECB) utprøver en egen kryptovaluta. Problemet for finanskapitalen er at en vellykket digital euro kan undergrave hele banksystemet og tømme bankene for innskudd, advarer eksperter. ECB svarer at banken vil prøve å motvirke dette ved å sette tak på bruken av digitale euroer over et bestemt beløp.
Nye sporingsmuligheter
I enda større grad enn transaksjoner med kredittkort, gir blokkjedeteknologi og kryptovaluta muligheter til å spore pengestrømmen. Kryptoløsninger sikrer anonymitet, men den anonymiteten vil neppe bestå hvis sentralbankene eller teknogigantene skaffer seg kontroll over de digitale løsningene.
ECB advarer mot at de store teknologiselskapene involverer seg i kryptoprosjekter, ettersom det vil true anonymiteten til brukerne. Det vil sjølsagt også utfordre bankene. Facebook jobber f.eks. med å utvikle sin egen kryptovaluta og har søkt om konsesjon for sin Diem.
En kryptovaluta som bitcoin øker (foreløpig) i verdi jo flere enheter som blir produsert. Med andre ord det stikk motsatte av det som skjer når en sentralbank pøser ut nye pengesedler. Vi ser her bort fra spekulative svingninger i kursen. Dette skyldes dels at de matematiske prosessene blir mer kompliserte når nye blokker skal utvinnes og dermed øker produksjonsprisen, dels at bitcoin har et tak på 21 millioner mynter som riktig nok ikke vil bli nådd før i 2140 (forutsatt at ikke algoritmene og protokollene blir endra).
Sommeren 2021 inneholder systemet snart 19 millioner mynter. Altså er rundt 90 prosent av myntene i sirkulasjon og gir signaler om at det vil oppstå knapphet, og dermed større etterspørsel. Reelt er det færre «mynter» enn dette i sirkulasjon, fordi folk dør eller mister det krypterte passordet til sin digitale lommebok.
Kommet for å bli
I en eller annen form er kryptovaluta kommet for å bli. Det erkjenner for eksempel Skatteetaten som forlanger at slik formue og gevinster føres i skattemeldinga, samtidig som Økokrim advarer sterkt mot å investere i Bitcoin osv.
Kryptopenger er ikke mer mystiske enn at de er en form for penger, bare i en enda mer virtuell form enn sedler og bankkort. Midt oppi all hype-en må vi ikke glemme at penger fungerer som tre ting: Som byttemiddel, som en måte å akkumulere verdier på, og som et verdimål. Om kryptopenger er aldri så luftige og virtuelle, så fungerer også de sånn så lenge de som handler med dem tar dem for god fisk. Hvis mange nok gikk med på at monopolpenger eller bingokuponger representerer en bestemt verdi, så ville de fungere på samme måten.
Fremmedgjøringa under kapitalismen når stadig nye høyder, også når det gjelder hvordan vi oppfatter verdier og hvor de kommer fra. Sølv og gull var håndfaste verdier. Sedler med ryggdekning i gull var mindre håndfaste, men fortsatt troverdige. I dag har stadig færre sedler reell dekning i gullbeholdninger. Og nå forsvinner gradvis sedlene også, i stedet følger vi transaksjonene på kontoutskriften gjennom app-en i banken vår. Vi kan ikke lenger stole på gull eller kontanter, vi er nødt til å basere tilliten vår på IT-systemer og finansinstitusjonene.
Sånn sett er pengene allerede digitale, og bankene har nakketak på oss. Ikke bare kan de når som helst stanse en transaksjon, de har også full oversikt over hvem vi handler med og når, gjelda vår og kredittverdigheten vår. Og bankene rapporterer stort sett til myndighetene.
Dette gjelder ikke bare for forbrukere, men langt på vei også for bedriftene og kapitaleierne. For vanlige folk betyr det at det er nytteløst å snyte noen hundrelapper på skatten. For monopolene betyr det at de må betale dyre revisjonsfirmaer for å finne nye smutthull for å unndra millioner fra beskatning.
Pengefetisjismen
Penger som ikke syns, annet enn som tall på en kontoutskrift, forsterker forestillinga om at penger lever sitt eget liv og reproduserer seg sjøl. Men som vi veit, stammer all verdi fra arbeid, og penger er bare virkelige penger så lenge de faktisk uttrykker verdien av materialisert arbeid.
Pengefetisjismen under kapitalismen tilslører disse forholdene, noe som i sin tur sløver ned klassebevisstheten og forståelsen av forholdet mellom arbeid og kapital. Ironisk nok prøver flere og flere arbeidsfolk i Norge å ta del i sin egen utbytting. Myndighetene oppfordrer aktivt til det. Det skjer særlig gjennom en eksplosiv økning av folk som setter sine sparepenger og pensjoner i aksjefond og pensjonsfond, ettersom bankrentene er så lave at det er reint tap å la dem stå på konto. Noen prøver seg sikkert også på kryptovaluta.
Det er liten vits i å fordømme verken folk flest eller kryptovaluta på moralsk grunnlag. Like lite som det hjalp å protestere mot at bedriftene slutta å utbetale lønna i kontanter eller nekte å godta en sjekk som betaling.
Noen mulige framtidsperspektiver
I dag er kryptovalutaene i stor grad en hype og rein spekulasjonsvirksomhet. Men teknologien som ligger bak, gir store muligheter som knapt noen kan overskue. Dersom kryptovalutaene overvinner barnesjukdommene, er det to muligheter som åpner seg:
Den ene er at de internasjonale monopolene og finanskapitalen greier å få denne desentraliserte myntenheten under sin kontroll, og fortsetter å holde verden i et finansielt jerngrep slik de gjør gjennom dollaren og delvis euroen.
Den andre og mer sannsynlige muligheten er at dagens finanssystem blir undergravd og at suverene stater greier å omgå hele det institusjonelle finanssystemet og bankvesenet. Det betyr at stater, kanskje også bedrifter og enkeltpersoner, ikke lenger kan kues av sanksjoner eller av låne- og kredittbetingelsene fra IMF og Verdensbanken. Et ferskt eksempel er den tilspissa politiske og militære dragkampen mellom Russland og USA/NATO om Ukraina. USA og EU truer med å ekskludere Russland fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT.
Land som Iran, Kina og Russland inngår etter all sannsynlighet allerede kontrakter seg imellom ved hjelp av blokk-kjedeteknologien. Slik kan de omgå amerikansk sabotasje av handelstransaksjoner. På sikt kan dette bety kollaps for det internasjonale bankvesenet som i stor grad er styrt av USA.
Blokkjeder og kryptovaluta åpner også nye perspektiver for en sosialistisk statsmakt. Delvis når det gjelder utenrikshandel, men kanskje særlig når det kommer til teknologisk styring av en sentralisert planøkonomi.
Marxistiske økonomer, teknonerder og hackere bør med andre ord slå sine pjalter sammen. Ikke bare for å få bedre grep om kapitalismens utvikling, men også for å fornye og videreutvikle sosialismens politiske økonomi. De – og vi – har en stor og viktig jobb å gjøre.
- Vi har også tidligere skrevet om fenomenet kryptovaluta. Se Revolusjon nr. 52, mars 2018.