tirsdag 1 desember 2020

Friedrich Engels i 1862.

To hundre år etter hans fødsel den 28. november er det på sin plass å minne om Friedrich Engels, venn og kampfelle av Karl Marx gjennom et langt liv. I like stor grad som Marx var han grunnlegger av den dialektiske og materialistiske historieoppfatningen; undersøkelsesmetoden og verdensanskuelsen som til denne dag er grunnlaget for den vitenskapelige sosialismen.

Engels beundret Hegels filosofi om hvordan universet er i en prosess av evig forandring og utvikling, men han og Marx vraket Hegels idealistiske forestilling om at det er åndelig kraft som styrer utviklinga i naturen og samfunnet. Som materialister hevdet Marx og Engels tvert om at ideer og tanker har sitt utspring i den eksisterende materien, i virkeligheten.

Lenge før Marx og Engels var det mange som syntes synd på arbeiderklassen og på kvinner og barn som sleit seg helseløse i spinneriene og fabrikkene. En rekke borgerlige liberalere var opptatt av å hjelpe denne lidende klassen, noen av dem presenterte også sosialistiske utopier om å skape øyer av rettferdighet i et hav av kapitalistisk utbytting.

Engels var den første som slo fast at arbeiderklassen ikke bare var en lidende klasse. Den lidende klassen vil hjelpe seg sjøl når den innser at den eneste redninga ligger i sosialismen. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, er et velkjent sitat. Men, poengterte Engels, denne kampen vil først bli en kraft når sosialismen blir det klare målet for proletariatets politiske kamp. Kampen for bedre økonomiske kår leder med andre ord ikke til sosialisme med mindre den inneholder et overordna politisk perspektiv.

Han viste også hvordan et tynt øvre sjikt av arbeiderklassen og fagforeningsledere i de mest utvikla kapitalistiske landa (England) blir «borgerliggjort» i sin tenkning og praksis. De høster egne fordeler gjennom klasseforsoning og er forløpere til det vi i imperialismens tidsalder kjenner som arbeideraristokratiet: reformismens budbringere og borgerskapets sersjanter i arbeiderklassen.

Alt Engels og Marx skrev var basert på grundige undersøkelser og konkrete fakta. De studerte nøye den engelske arbeiderklassens kår, de gransket og dissekerte analysene til de borgerlige økonomene, de trakk nye vitenskapelige slutninger fra datidas mest framskredne oppdagelser og forskning – hva enten det var snakk om fysikk, biologi, filosofi eller politisk økonomi.

De to nøyde seg ikke med å forstå de økonomiske og historiske sammenhengene, men prøvde overalt å påvirke og utvikle arbeiderbevegelsen og den sosialistiske bevegelsen, som i Kommunistenes forbund og Den internasjonale arbeiderassosiasjonen (Første internasjonale). Det kommunistiske partis manifest (1847) er deres felles programmatiske dokument.

Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse og Anti-Dühring er blant Engels’ mest kjente historiske og filosofiske verker, men han skrev også en rekke andre bøker, brev og artikler. Ikke minst sørget Friedrich Engels for utgivelsen av de siste to bindene av Marx’ livsverk, Kapitalen, etter at kameraten døde i 1883.

Engels snakket flytende dansk. I 1890 besøkte han Norge. Nordmenn syntes han var trivelige, om enn litt primitive. De lange sommernettene likte han ikke.
I likhet med Marx var Friedrich Engels født i Tyskland (Preussen) og døde i England.