Kommunistisk opprop til verdens arbeidere - Quito-erklæringa

OPPROP TIL VERDENS ARBEIDERE OG FOLK

All den tid menneske utbytter menneske og kapitalismen truer vår eksistens, vil det være kamp.

All den tid imperialismen og borgerskapet undertrykker svakere nasjoner og forsvarsløse folk, vil det være kamp.

All den tid verdens arbeidere og folk lengter etter å forvandle dagens samfunn og med livet som innsats forandre det til eget beste, vil det være kamp.

ALL HISTORIE OM SAMFUNNENE TIL I DAG ER HISTORIEN OM KLASSEKAMP. (Det kommunistiske partis manifest)

I motsetning til kapitalistenes prekener om klasseforsoning, som hevder at arbeiderne og eierne av produksjonsmidlene har felles interesser, understreker vi på ny den marxistiske tesen om at klassekampen er drivkrafta i klassesamfunnet.

Klassekampen vil ikke ta slutt så lenge arbeidernes og folkenes høye og grunnleggende mål, å bygge sosialismen og kommunismen på kapitalismens ruiner, ikke er fullført.

I de siste tiårene har den kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen måttet tåle harde slag. Prosessen med kapitalistisk gjenreising, som tok fart etter den 20. kongressen til Sovjetunionens Kommunistiske Parti, og som førte til begivenheter som utviklinga i Øst-Europa og Sovjetunionen, forræderiet i Albania osv., er en del av framstøta til imperialismen og de reaksjonære, revisjonistiske og pro-kapitalistiske kreftene. Historiske begrensninger, manglende erfaring, mangel på utvikling av teorien, undervurdering av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, byråkratiet, de kommunistiske partienes avsondring fra arbeiderne og folkene – alt dette var årsaker som førte til at arbeiderne og folkene ikke greide å forsvare det de hadde oppnådd og forhindre den kapitalistiske restaurasjonen. Vi var heller ikke i stand til å forhindre at det oppsto en ny borgerklasse, som skjult bak ei "sosialistisk" maske, greip makta og ødela sosialismen.

Dette siste allmenne angrepet fra imperialismen og kapitalismen skulle angivelig utrydde marxismen-leninismen, den vitenskapelige sosialismen, kommunismen, den proletariske revolusjonen og anti-imperialismen. Men vi reiser oss på ny i alle verdenshjørner. Kommunister blir født i alle streikene arbeiderne gjennomfører, i enhver folkelig mobilisering, i alle arbeiderklassens og folkenes kamper for frihet og demokrati, i ethvert ungdomsopprør og enhver geriljagruppe. Vi reorganiserer oss, forener oss, drar lærdommer av det som har skjedd, og fortsetter å rykke framover.

Vi gir ikke opp før vi har fullført vår historiske oppgave.

Vi er millioner av mennesker som kjemper. Det er vi, arbeiderne, som produserer mesteparten av all rikdom, overalt og uansett de ulike forholdene som produksjonsmidlene utvikler seg under. Ingenting vesentlig vil forandre seg så lenge andre lever av vår svette, og så lenge vi ikke har greid å forvandle dette samfunnet til et system av mer framskredent slag.

Hvilke nyskapninger, hva slags teknisk?vitenskapelig revolusjon skulle det være som erstatter oss som hovedaksen i dagens samfunn? Ingen teknisk-vitenskapelige framskritt eller oppdagelser kan endre ved proletariatets grunnleggende karakter. Disse framskrittene hindrer heller ikke at produksjonsmidlene fortsatt er i kapitalistenes hender. Rikdommen som er skapt av vårt arbeid har vært og er det materielle grunnlaget for all vitenskapelig og teknologisk utvikling.

Klassekampen lar seg ikke avskaffe. Den vil ikke forsvinne så lenge produksjonsmidlene er i privat eie. Samtidig må vi forholde oss til nyvinningene innen teknologi og vitenskap, for å lære å styre og bruke dem til fordel for folkene og for revolusjonen.

Ingen andre samfunnsklasser eller samfunnslag kan oppnå disse målene. Dette er proletariatets oppgave. Proletariatet er den mest revolusjonære klassen i samfunnet, med den høyeste grad av dyktighet og evner, som er i stand til å forene og lede andre utbytta klasser og lag i kampen mot kapitalen.

Vi deltar aktivt i vår egen samtid, i vår egen epoke. Vi: arbeiderne og folkene, har ikke lagt bort et eneste element i kampen for våre mål. Ingenting av betydning har forandret seg i vår epoke, slik Lenin definerte den. Den er fortsatt imperialismens og de proletariske revolusjonenes epoke. (...) De grunnleggende motsigelsene er fortsatt de samme som før.

Imperialismen og borgerskapet går til voldsomme angrep på marxismen-leninismen og erklærer den for ugyldig og ubrukelig. Da må vi spørre: Hvis teorien er så unyttig, hvorfor angripes den da så voldsomt? Svaret er enkelt: Fordi de veit utmerket godt at den fremdeles er gyldig og urokkelig. Marxismen-leninismen er basert på den kontinuerlige utviklinga av vitenskapelig kunnskap, på utviklinga av samfunnsmessig erfaring og progressiv menneskelig tenkning. Den er en teori med en revolusjonær karakter som representerer de historiske interessene til proletariatet og hele menneskeheten. Den går dialektisk framover, bryter ned skranker og fremmer nyskapninger. Vi marxist-leninister er bevisste om svakhetene i vår forståelse, tillemping og utvikling av marxismen-leninismen. Problemet består i vår egen utilstrekkelighet, et problem vi vil og må løse. Den historiske erfaringa har demonstrert vitaliteten i marxismen-leninismen. Hvis det fins gamle, avfeldige ideologier og teorier som hører fortida til, er det de borgerlige teorier. Marxismen-leninismen tilhører nåtida og framtida.

I tråd med sine klasseinteresser forvrenger revisjonister og opportunister av enhver avskygning disse utsagnene i Det kommunistiske manifestet, og kommer til anti-kommunistiske konklusjoner. De ønsker å bevare sin posisjon som "store ledere", og sine egne privilegier. De ønsker å være førere for arbeiderbevegelsen og hindre at arbeiderne tar sin skjebne i sine egne hender. Slik tjener de borgerskapet og påfører arbeiderklassen stor skade. Kommunistene kjemper på sin side mot disse avvikene, kjemper for å isolere borgerskapets lakeier og hjelper arbeiderklassen til framgang ved å stole på egne krefter.

Revisjonismen er en fare for den revolusjonære prosessen, for de kommunistiske partiene og for bygginga av sosialismen. Revisjonisme og opportunisme av alle avskygninger er fortsatt en trussel, og en kan ikke avslutte denne kampen eller slappe av på den.

Å diskutere disse spørsmåla, ta stilling til dem og fastslå hva som er nødvendig nå – det er den uunngåelige og presserende ideologiske kampoppgaven, både på revolusjonens område, og på området for revolusjonær ideologisk offensiv mot angrepet fra reaksjonen. Ingen kommunist og intet fortroppsparti bør vike tilbake for oppgaven med å konfrontere ideer og begreper. La oss åpne debatten og ta konfrontasjoner med disse ideene, analysene, lærdommene og forklaringene slik at vi kan komme til konklusjoner som igjen gjør det mulig å rykke framover. «Fakta er gjenstridige», sa Lenin, og denne gjenstridigheten krever at vi er leninister.

Våre partier ble formet i kampens hete, mens vi rettet slag mot revisjonismen og opportunismen. Det ideologiske forfallet og politiske forræderiet til disse motstanderne bærer hovedansvaret for skadene på den internasjonale kommunistiske bevegelsen og arbeiderbevegelsen.

De kommunistiske partiene er helt nødvendige redskaper for å organisere revolusjonen i hvert av våre land. Som helhet er vi, den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, det virkelige alternativet for arbeiderklassen og folkene. Den proletariske revolusjonens ild og folkenes håp ligger fremdeles i kommunistenes hender.

Imperialismen har alltid vært og vil fortsatt være kilde til aggresjon og røverkriger. I de siste åra har Irak, Somalia, Panama, Jemen, Rwanda, det tidligere Jugoslavia, det tidligere Sovjetunionen, Haiti osv. vært kampplasser for aggressive, rasistiske og reaksjonære kriger. Vi fordømmer disse krigenes ondarta karakter. Det er tvingende nødvendig å organisere og støtte folkelige bevegelser i mot den imperialistiske krigspolitikken. Vi, arbeiderne, folkene og kommunistene må gå i spissen.

Revolusjon krever enhet i handling av arbeiderklassen og folkene, og vi kommunister må skape denne enheten. Planlegging og praksis er nært knytta sammen. Allianser er nødvendige. Når vi oppretter slike allianser, må vi framfor alt stole på vår egen styrke, gå sammen med andre og praktisere enhet med revolusjonær målsetting. Da kan vi danne allianser som ikke fører oss ut i prinsipielle innrømmelser. Men slike allianser og aksjoner bør imidlertid aldri få oss til å glemme at klassekampen må gjennomføres med full styrke til siste slutt.

Vi kjemper for revolusjon. Vi forsvarer folkenes revolusjonære vold for å ta makta. Det krever av oss at vi lærer å beherske alle kampformer.

Vi understreker vår beslutning om å heve marxismen-leninismens fane høyt, kjempe for dens anvendelse og omdanne partiene og organisasjonene våre til et politisk, sosialt og organisatorisk alternativ, både nasjonalt og internasjonalt. Partiene og organisasjonene gjentar vår forpliktelse om å kjempe på arbeiderklassens og folkenes side, for den proletariske revolusjonen og for folkenes uavhengighet og suverenitet. Vi forplikter oss til å imøtegå kapitalistenes og imperialistenes herredømme sammen med demokrater, patrioter og progressive mennesker.

Vi forplikter oss til å holde Pariserkommunens, Oktoberrevolusjonens ånd levende, og alle de revolusjonære prosessene og erfaringene som bygger på prinsipper utviklet av Marx, Engels, Lenin og Stalin.

KOMMUNISTENE BEHØVER IKKE Å HEMMELIGHOLDE SINE MENINGER OG SINE HENSIKTER. DE ERKLÆRER ÅPENT AT DE BARE KAN NÅ SINE MÅL VED EN VOLDSOM OMVELTNING AV ENHVER TIDLIGERE SAMFUNNSORDNING. LA DE HERSKENDE KLASSER SKJELVE FOR EN KOMMUNISTISK REVOLUSJON. VED DENNE REVOLUSJON HAR PROLETARENE INTET ANNET Å MISTE ENN SINE LENKER. DE HAR EN VERDEN Å VINNE. (Det kommunistiske partis manifest)

Proletarer og folk i hele verden! Kampen fortsetter. Når vi nå står foran et nytt revolusjonært oppsving, må kommunistene, arbeiderne og folkene være blant de fremste i fortroppen.

La oss omsette Marx' og Engels' historiske ord i handling:

Proletarer i alle land, forén dere!

Quito, Ecuador, august 1994