Den internasjonale konferansen av ml-partier og -organisasjoner møttes i oktober 2019 – i en tid der folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist seg etter tur.
Det globale borgerskapet og kapitalismen gjør ikke annet enn å øke sosiale problemer, og skaper samtidig nye som de gjør uoverstigelige.
La oss huske hvordan de lovet fred og velferd for alle med Den Nye Verdensorden, og hvordan utbytting og samfunnsklasser ville opphøre med globaliseringen når den forvandlet verden til «en liten landsby» og befridde menneskeheten fra dens problemer!
Arbeiderklassen og verdens undertrykte folk har opplevd det motsatte av hva som ble lovet gjennom en utålelig forverring av levestandard og arbeidsforhold. Arbeiderne innser at kapitalismen ikke har noe å tilby, ettersom de opplever økende arbeidsledighet, synkende lønninger, økt fattigdom på grunn av kutt i sosiale tjenester og stigende priser og skatter, og forverrede forhold når det gjelder de helt grunnleggende behovene. Og årsaken til alle disse problemene er at den kapitalistiske produksjonen er til for å øke profitten for monopolene.
– En ny krise vil ha mer ødeleggende konsekvenser enn den forrige
Dette forfallet viser seg i krisen som mange avhengige land allerede er dradd inn i. I hele den kapitalistiske verden har det ført til nedgang i økonomisk vekst og særlig industriproduksjonen, noe som viser seg i dårligere kapasitetsutnyttelse, stengte fabrikker og oppsigelser. Det er ting som tyder på at den neste krisen i den kapitalistiske verdensøkonomien vil bli mye alvorligere enn den i 2008. Og denne gangen vil krisen ha mer ødeleggende konsekvenser, ettersom de store imperialistiske statene ikke har samme mulighet til sentralstyrt intervensjon.
Skjerpelsen av motsigelsene innad i imperialistenes leir og mellom monopolene, samt økende interessekonflikter, har allerede ført til «handelskriger». Disse motsigelsene og konfliktene er et resultat av de imperialistiske monopolenes streben etter maksimal profitt, og har utvilsomt en negativ innvirkning på verdensøkonomien.
På samme måte som med bedrifter og bransjer fører ujevn utvikling av monopoler og imperialistiske land til ujevne maktforhold mellom de forskjellige monopolistgruppene og mellom de forskjellige imperialistlandene, som i sin tur fører til krav om en nyoppdeling av verden. De ledende imperialistene er USA, Kina, Russland og de tysk-franske imperialistene som dominerer et EU herjet av motsetninger. I denne gruppen av land er konflikten mellom USA og Kina mest fremtredende.
– Konflikten mellom USA og Kina er mest fremtredende
USA er den største hegemoniske imperialistmakten på grunn av dets industrielle og finansielle base, størrelsen på landene og regionene som er avhengige av det, dollar- «våpenet», landets militærbaser over hele verden, dets vedvarende evne til å tvinge sin vilje på de vestlige maktene gjennom NATO til tross for interesseforskjellene dem imellom, og det faktum at USA bruker mer penger på militæret enn alle de andre NATO-landene til sammen. Den amerikanske aggresjonen skyldes en desperasjon etter å holde på sitt. Kina derimot, er et toppmoderne kapitalistisk land, noe som har ført til rask industriell og økonomisk vekst. Dessuten har Kina en akkumulasjon av kapital som har gitt landet mulighet til å ekspandere økonomisk. Landet har potensiale til å overgå USA, og er en voksende imperialistmakt som styrker sitt militærapparat for å sikre seg en større del av verdens ressurser. Konflikten mellom USA og Kina samt kampene de andre fører mot hverandre for å beskytte det de har, og ekspandere på hverandres bekostning, har allerede spredt seg til alle kontinentene og har resultert i stedfortrederkriger.
Motsigelsene og konfliktene imperialistene imellom har en negativ effekt på verdensøkonomien og fører til forverring av livs- og arbeidsvilkårene til de utbyttede massene ettersom imperialistene har til hensikt å utbytte og plyndre arbeiderklassen og de undertrykte folkene.
Imperialistmaktene er i konflikt med hverandre i alle deler av verden, skjønt konfliktene er tydeligere i noen regioner. Ingen av imperialistmaktene er venner av arbeiderne og folkene. Deres løfter om å hjelpe folkene økonomisk eller politisk, som for eksempel å gi dem uavhengighet og demokrati, er bare løgner. De er alle monopolistiske bøller som utbytter og plyndrer, og uansett hva de lover er de kun opptatt av å skape profitt på bekostning av folkene og utvide sitt hegemoni ved å sette folkene i et avhengighetsforhold til dem.
Selv om ingen imperialist nøler med å utnytte den minste mulighet for å tilrane seg folkenes rikdommer og utvide sin økonomiske og politiske innflytelse gjennom å skape avhengighetsforhold, er USA-imperialismen spesialt på offensiven mot verdens folk gjennom en serie av sanksjoner, embargoer og okkupasjoner med hjelp av sine mer enn 800 militærbaser, den israelske sionismen og regionale reaksjonære makter som Saudi-Arabia og Colombia. Landet har fortsatt okkupasjonsstyrker i Afghanistan og Irak. Dette videreføres med intervensjonen i Syria og embargoene mot Cuba, Venezuela og Iran. Det er en stund siden USA flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem.
CIPOML fordømmer disse angrepene.
Siden CIPOML uten forbehold forsvarer alle folk og nasjoner sin rett til selvbestemmelse, som også inkluderer retten til å opprette selvstendige stater, vil konferansen uttrykke solidaritet med alle undertrykte folk samt alle frigjøringskamper. Først og fremst nevner vi Venezuela, Iran, Palestina, kurderne, Cuba og Kashmir.
At motsigelsene mellom arbeid og kapital, mellom imperialister og folkene og imperialistene seg imellom intensiveres, fører til at den kapitalistiske imperialistiske aggresjonen øker, og det gjør også faren for fascisme og krig. Hvis ikke denne kursen blir endret, vil det være verre ting i vente for arbeiderklassen og de undertrykte folkene.
– Med mindre herskerklassen klarer å ri av krisen, vil den ikke nøle med å ty til rå og upolert fascisme
Med mindre herskerklassen klarer å ri av krisen i en råtnende kapitalisme med voksende elendighet, samt holde arbeiderklassen og folkene nede, vil den ikke nøle med å ty til fascismen, den rå, upolerte utgaven av reaksjonen. Og konfliktene imperialistene imellom vil føre til en ny imperialistisk krig.
Men det er også et faktum at alle de negative konsekvensene av kapitalismen fører til mobilisering av arbeiderklassen og de undertrykte folkene.
I India gikk 200 millioner til generalstreik for ikke lenge siden. I Iran så vi at streikene og mobiliseringene fra i fjor (2018, o.a.) som involverte titusener av arbeidere, fortsatte også i år (2019, o.a.). Det har vært en økning i antallet streiker i Europa og vi har sett flere streikeaksjoner i USA de siste par årene; metallarbeiderstreiken er det siste eksemplet. Etter en lang periode med stagnasjon mobiliserer arbeiderklassen på ny, og dette kan ses i forskjellige streiker og andre små og store aksjoner, skjønt de ikke ennå er samordnet på nasjonalt plan.
Etter en lang periode med stagnasjon, mobiliserer arbeiderklassen på ny
Vi har også sett fremveksten av mange folkelige bevegelser, noe som skyldes de destruktive virkningene av kapitalismen og undertrykkelsen fra de reaksjonære kreftene. I mange land har disse bevegelsene vist tendenser til å gå over i opprør og har begynt å anta en politisk karakter. I Burkina Faso klarte folket å forpurre militærkuppet for fire år siden. I Sudan ble Omar al Bashir styrtet. I Algerie måtte Bouteflika gå av og senere trekke sitt kandidatur. I Libanon gikk statsminister Hariri av. Mens den irakiske statsministeren gikk av, avsatte statsoverhodet regjeringen i Chile. I Ecuador måtte president Moreno trekke tilbake sin nedskjæringspakke. I Haiti, Irak, Honduras, Guinea osv. var det ikke mulig å holde folkets raseri i sjakk. Antallet folkelige opprør med stor arbeiderklassedeltakelse øker.
Det eneste som kan stoppe kapitalens aggresjon, forhindre faren for fascisme og krig og muliggjøre nasjonal og sosial frigjøring, er at arbeiderklassen og folkene reiser seg mot plyndringen og undertrykkelsen fra monopolene og imperialismen.
Sosialreformismen har spilt fallitt og blir forkastet, noe som er helt naturlig.
Konferansen kaller arbeidere i alle land:
Den eneste veien til vår frigjøring er å kjempe mot kapitalismen uten å forvente seg noe fra noen borgerlig klikk eller imperialistmakt, og avskaffe kapitalens hegemoni og utbytterforholdene. Vi må gjøre slutt på borgerskapets styre og organisere oss som den herskende klassen, uten å være avhengig av noe annet enn vår egen makt.
Men vi kan ikke oppnå dette hvis vi er splittet og uorganisert. Vi må derfor organisere oss i våre uavhengige klassepartier i våre land, hvis det finnes et slikt parti, og hvis ikke, stifte et, og føre vår klassekamp uavhengig av borgerskapet.
Derfor kan vi ikke bare delta i folkelige kamper som haleheng – vi må lede og organisere kampene i byene og på landsbygden, og rette kampene imot kapitalismen.
Konferansen oppfordrer også til å styrke kampen som verdens undertrykte folk og nasjoner fører.
Den eneste måten å kvitte seg med imperialismen og monopolenes plyndring og undertrykkelse er å føre en kompromissløs kamp mot imperialistmaktene og monopolene. Vi må følge eksemplet fra kampene som føres i andre land, og bidra til å reise kampen i vårt eget land og videreutvikle den. Folkene har ingen andre venner enn seg selv. Vi har ingen andre å støtte oss til enn oss selv og arbeiderne, som er våre kampfeller.
Det som trengs er enhet, organisering og å reise kampen mot imperialismen og monopolene. Arbeiderklassens og de undertrykte folkenes forente og organiserte kamp er uovervinnelig.
Det 25. fellesmøtet til den Internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner.
Tyskland, november 2019