23 Feb, 2020

green snakeVed å misbruke klimasaken, vil borgerskapet kveile oss inn i sin «grønne» kapitalisme. Men slangen er like dødelig med grønn ham.Enda flere har mistet tilliten til de kapitalistiske systemets politikere i året som ligger bak oss. Det er det liten grunn til å undres over.

Utsalg av allmenningen, angrep på velferden og knefall for krigspolitikken til EU og USA fortsetter. Lyspunktene er økt folkelig mobilisering mot sjukehusnedlegginger, naturvandalisme og EØS-avtalens kvelende tvangstrøye.

Systempartiene er nede for telling og det er oppbrudd i emning, skreiv vi etter høstens kommunevalg. «Gamle partibånd rives over, vanemessig partilojalitet står for fall. Folk er i en reorienteringsfase, det politiske klimaet er mer labilt. Samtidig skjer det en polarisering mellom by og land, mellom gamle og unge, som kan bety en ny avsporing av klassekampen.»

Tilliten til folkevalgte politikere går stadig nedover. Færre enn halvparten mener at Stortingspolitikerne jobber for innbyggernes beste. Med få unntak, er det sjølsagt sant. Det er rimelig innlysende at statsråder, statssekretærer og stortingspolitikere som pendler mellom PR-byråer, direktørjobber og taburetter står til tjeneste for andre enn velgerne. Er du fortsatt i tvil, er det bare å se på vedtaka Stortinget fatter.

Da Oljefondet (Statens pensjonsfond – utland) i 2019 passerte ti tusen milliarder kroner, fant Stortinget ut at det ville forby å bruke fondet innenlands.

«Statens pensjonsfond utland skal investeres utenfor Norge og i utenlandsk valuta», har lovgiverne bestemt.

Dermed er det forbudt ved lov å investere fondsmidlene i sårt tiltrengt innenlandsk infrastruktur, til å opprette en statseid ambulanseflytjeneste eller til å finansiere et fungerende helse- og omsorgsvesen for alle oss som på papiret «eier» fondet. Denne praksisen bidrar også til å holde kronekursen, og dermed kjøpekrafta, nede. Det er heller ingen risiko for at hele folket kommer i arbeid eller andre uønska lønnsdrivende konsekvenser.

Enhver risiko for å støte på EØS-avtalens generelle forbud mot offentlig støtte som kan være «konkurransevridende», er også eliminert.

Eventyrlandet 2019

NAV-skandalen har vist at byråkratiet, juristene og politikerne har dyrket sin egen EØS-fantasi i flere tiår, en fantasi som går ut på at det går an å se bort fra EØS-loven når det gjelder å gjøre livet surt for norske trygdemottakere. Eller arbeidslinja, som det også kalles. Hundrevis av mennesker har blitt behandlet som kriminelle av verste sort, de har blitt putta i fengsel og flådd til skinnet. Men ingen minister, toppbyråkrat eller jurist har så langt blitt tiltalt for en feilaktig forvaltningspraksis som kanskje går tilbake til 1994.

Denne rettslige og politiske fadesen endrer ikke en tøddel ved borgerskapets iver etter å forsvare både arbeidslinja og EØS-avtalen. Til gjengjeld har den vist at EØS-avtalen gjør Norge til et politisk og rettslig lydrike under EU, og har åpnet opp øynene på mange.

I året som har gått har vi sett en samordna EØS-offensiv fra Høyre, NHO og Ap-toppen, uavhengig av en løpsk bemanningsbransje, kabotasjehelvete og sosial dumping sanksjonert av ESA. Det er i særdeleshet den voksende EØS-motstanden i fagbevegelsen som skremmer. Alle kluter ble satt til for å bevare Fellesforbundet som et ja-forbund. Det forhindret ikke at Fellesforbundets landsmøte ga Jonas Gahr Støre en lusing og krevde en EØS-utredning som Arbeiderpartiet absolutt ikke vil ha. Når EU-kommisjonen lanserer sin europeiske minstelønn på nyåret, blir det ikke lettere for høyresosialdemokratiet å fronte et «sosialt» EU som etter evne prøver å undergrave den kollektive forhandlingsretten.

Et mer «agilt» arbeidsmarked der arbeidsgiverne kan bruke løsarbeidere og bemanningsbyråer, går sjølsagt også på sikkerheten løs. Oljebransjen var lenge i front på HMS-området, men perioden med lavere oljepriser har vært benyttet av selskapene til å kutte i utgiftene til HMS. I 2018 måtte 40 arbeidere bøte med livet, mer enn en halvering fra de 90 som i 2000 måtte ofre livet for arbeidsgiveren. Nå ser det ut til at antallet øker.

Hvert tiende norske barn kommer fra en fattig familie

Den nåværende regjeringa angriper vanlige folk på så mange fronter at det er uråd å nevne alt. Men det sier sitt at de rike har aldri vært rikere, mens flertallet blir stadig fattigere i «verdens beste land». 106 000 barn lever i det som skånsomt kalles «lavinntektsfamilier» Det betyr at hvert tiende barn kommer fra en fattig familie. Ikke så rart når arbeidsavklaringspenger, trygder og pensjoner blir systematisk nedkorta eller underregulert av tjuvraddene i den blåsvarte firerbanden.

Bildet blir enda tydeligere når vi veit at en av tre har fått mindre kjøpekraft seks år på rad, trass i LO-skryt om «godt mellomoppgjør» som skulle sikre reallønna i 2019. Tilmed de sjøloppnevnte sannhetsvokterne i faktisk.no stadfester at «gruppene som utgjør de 30 prosent av lønnsmottakerne med lavest lønn har reelt gått ned i lønn siden 2013».

OECD anbefaler sin vane tro å kutte i velferden, landbruksstøtta og sjukelønna. Nå får de hjelp av «grønne» klimaargumenter til å hamre inn at livreima må strammes inn hakk for hakk i åra som kommer.

Privatisering av allmenningen

Nye, store skritt for privatisering av infrastrukturen, naturressursene og allmenningen har prega 2019. Vakre formuleringer i Petroleumsloven og Havressursloven om at disse ressursene tilhører fellesskapet og skal komme det norske samfunn til gode, blir systematisk undergravd.

«Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.» (Petroleumsloven § 1—2).

Forslag om å privatisere store deler av de 59 millioner dekar som Statskog forvalter, vender tilbake med hyppige mellomrom. Gjennom kjøp og salg av kvoter er fiskeriene langt på vei privatisert i hendene på trålrederiene. Vannkrafta står for tur, siden EU og ESA hevder at konsesjonsreglene om offentlig eierskap er i konflikt med Tjenestedirektivet. Vindkrafta er allerede i utgangspunktet privatisert, oftest på utenlandske hender, ved hjelp av statlige feed in-subsidier og grønne sertifikater. Her er det ingen krav om offentlig eierskap. Drikkevannet står laglig til for hogg hvis kapitalen lykkes med å privatisere vannkrafta vår.

Euronext har kjøpt opp Oslo børs og Nord Pool

Infrastruktur og energi står i en særklasse. Billig kraft og jernbane har vært to nøkkelfaktorer for utvikling av Norge til et industriland. Begge deler er nå til salgs, førstnevnte på en kraftbørs som for sikkerhets skyld også er overtatt av nederlandske Euronext (som også har kjøpt opp Oslo Børs). Sistnevnte gjennom oppstykking, konkurranseutsetting og privatisering av det som en gang var en statsdrevet jernbane. Det kosta en kvart milliard å bli kvitt ordet «stat» fra et NSB som gjenoppsto som bemanningsselskapet Vy. To uker før jul overtok det berykta britiske Go-Ahead driften på Sørlandsbanen.

Vyene til regjeringa er å iverksette regelverket i EUs fjerde jernbanepakke allerede før den er tatt inn i norsk lov og innlemmet i EØS-avtalen.

Kraftproduksjonen er gjennom gradvis innlemming i EUs energiunion i ferd med å forsvinne fra nasjonal kontroll. Det vil føre til dyrere strøm og nettleie; enda alvorligere er at landet kan bli avindustrialisert og redusert til en eksportør av elektroner som «råvare». I et langsiktig strategisk perspektiv kan dette true forsyningssikkerheten og uavhengigheten til et framtidig sosialistisk Norge. I 2020 vil striden spisse seg til rundt den planlagte eksportkabelen til Skottland, North Connect. Den er sentral i EUs nettuviklingsplan, som Norge er prisgitt etter at Stortinget vedtok EUs tredje energimarkedspakke. Energiministeren som fikk vedtaket igjennom var Søviknes fra Frp. Nå sier den nye energiministeren fra Frp, Sylvi Listhaug, at partiet er imot kabelen. Når Frp prøver å holde i pluss- og minusenden på en gang, tipper vi at partiet får et ubehagelig elektrosjokk.

Energi- og ressursranet skyter fart ved hjelp av falske klimapåskudd, såkalte nullutslippsmål og påstått vern av det biologiske mangfoldet. Dette er EUs store prosjekt, som går under dekknavnet European Green Deal. Målet er en ny og forsert økonomisk vekst – en vekst som på mystisk vis skal finne sted «frikoplet fra ressursbruk».

Sjøl om forestillingen om et nullutslippssamfunn i 2050 skulle la seg gjennomføre, er ideen om en produksjon som skal foregå uten forbruk av naturressurser, annet enn ved gjenbruk, en fantasifabel. Om det da ikke er tenkt at alle nødvendige ressurser skal hentes inn fra Afrika og andre kontinenter utenfor Europa, i gammel kolonialistisk ånd? I kommunikeet om Green Deal minner EU om at «tilgang til ressurser er også et strategisk sikkerhetsspørsmål for Europas evne til å levere på Den grønne kontrakten.»

Teksten fortsetter nedenfor bildet.

Stork på vindturbin.Stork på vindturbin. Heldigvis for denne storken, står rotorbladene stille to tredjedeler av tida.

Massiv utbygging av vindkraft skal rettferdiggjøre enda mer kraftutveksling over grensene i Europa, en «langreist» kraftutveksling som innebærer sløsing i form av effekttap på ti prosent eller mer. Vindturbiner i tusentall forårsaker masseutryddelse av insekter og også av fugler.

Her støter vindkraftbaronene på massiv motstand i folket. På Frøya, i Sandnes, på Stad og en rekke andre steder har hele lokalsamfunn reist seg i protest. Organisasjonen Motvind Norge ble stifta som landsomfattende organisasjon i 2019. Den vil nok vite å blåse fra seg.

Hemningsløs norsk opprustning

Borgerskapet har ingen hemninger når det gjelder å bruke penger på opprustning, våpenindustri og aggresjonseventyr utenlands. Forsvarsbudsjettet øker ufortrødent for å imøtekomme NATO-krava fra Donald og Jens. Hele Stortinget, fra Frp via Sp til SV og Rødt, stiller seg bak budsjettøkningene. Innvendingene handler mest om at de vil prioritere annerledes. Senterpartiet, Ap og Rødt vil øke budsjettramma ytterligere!

Her er det venstrefløyen av norsk imperialisme som utfolder seg. På Stortinget er det ikke én eneste stemme mot krigsforberedelser og opprustning av den norske militærmaskinen – innafor NATO. Den provinsielle innvendinga fra våre småborgerlige «marxister» er at Norges imperialistiske NATO-forsvar kan bli «sterkt og nasjonalt», hvis det bare holder seg hjemme og slutter med dumme utenlandsoppdrag. Sjølsagt må en kjempe mot norsk deltakelse i NATOs røverkriger, men uten å så illusjoner om at den norske NATO-avhengige imperialismen kan la seg overtale til å slutte å opptre imperialistisk, bare man ber pent nok.

«Vi er ikke for en borgerlig milits, vi er bare for en proletarisk milits. Derfor "ikke en øre, ikke en mann", ikke bare den stående hæren, men også til en borgerlig milits, til og med i land som Sambandsstatene, eller Sveits, Norge osv.» Lenin: Den proletariske revolusjonens militærprogram.

Norge har i 2019 meldt seg til krigstjeneste også for Macron og hans European Intervention Initative (EI2), en offensiv styrke hvor det aggressive formålet ligger i navnet.

Våpenindustrien og -eksporten blomstrer, Norge er i verdensteten for våpeneksport pr. innbygger, men det er ikke nok. Forsvars- og utenriksministeren erklærer åpent at de ønsker å få Norge tettest mulig på EU-hæren PESCO og andre EU-prosjekter for militær opprustning og «europeisk integrasjon». Så langt har det ikke forårsaket bannbuller fra Washington, men hvis EUs militære autonomi ruller videre, er det et tidsspørsmål før Norge havner i alvorlig skvis mellom USA og EU.

Positivt er at ungdomsorganisasjonene endelig har klart å koble klima- og miljøspørsmålet til opprustning og krigsforberedelser. Det skjedde på et åpent møte i regi av Stopp NATO i høst.

Kina er NATOs nye fiende

Handelskrigene så vel som de ordentlige krigene har fortsatt å prege året 2019. Tollkrigen mellom USA og Kina fortsetter sin berg-og-dalbane. USA forsøker å skvise kineserne fra infrastrukturutbygging gjennom 5G-nettet, Norge følger amerikanske ordre. Frankrike vil skattlegge Google, USA svarer med fransk ostetoll. EU er splitta i hvordan møte kineserne, amerikanerne og russerne, samtidig som Unionen virker målbevisst når det gjelder å utvide innflytelsessfæren i tråd med sin globale strategi.

Dette er bare noen eksempler på hvordan rivningene imperialistene imellom blir stadig krassere. De ensidige «beskyttelstiltakene» utfordrer hele det internasjonale rammeverket for handelen. Tjue år etter Seattle-demonstrasjonene mot den globale verdensordenen og handelsorganisasjonen WTO, er det stormaktene sjøl som er i ferd med å demontere det imperialistiske handelsregimet.

På toppen av dette kommer den dysfunksjonelle NATO-familien. 70-årsfesten i 2019 har utspilt seg som et familiedrama med gjensidige trusler og skjellsord for åpen scene, spesielt etter den tyrkiske innmarsjen i Syria etter forhåndsavtale med USA. Samtidig fortsetter Tyrkia å handle våpen fra Russland, og truer med å stenge den strategiske Incirlik-basen for NATO. Tyrkia og Frankrike utfordrer både hverandre og det felles overhodet for den transatlantiske mafiaen. Tyskland prøver seg som consigliere for å forsone mafiosoene.

Asia er det nye brennpunktet

NATO vil krepere om ikke alliansen står samlet mot de ytre fiendene. Ikke bare «Russlands aggressive handlinger», men også utfordringen fra «Kinas voksende innflytelse» vil NATO møte som samlet allianse», står det i erklæringa fra NATO-toppmøtet i London før jul. Dette er første gang krigsalliansen nevner Kina ved navn. Det er liten tvil om at USA har skrevet manuset og holdt pennen for de europeiske regjeringssjefene.

Styrket allianse mellom Kina og Russland

Krigene og de skiftende alliansene i Midtøsten er uttrykk for mer enn kontroll med oljeressursene. I et overordna perspektiv dreier det seg om at den vestlige imperialismen er splitta overfor den kinesiske handelsekspansjonen mot Eurasia og Afrika. Det første godstoget fra Kina til Europa via Tyrkia passerte gjennom Marmara-tunnelen under Bosporus i desember. Prosjektet, som er kalt «vår tids Suez-kanal», er av enorm geostrategisk og handelsmessig betydning, men nevnes knapt i vestlige medier. Europa og Russland vil ha nytte av de nye silkeveiene som Kina forserer, mens USA vil stagge utbygginga av det enorme jernbanenettet mot vest. USA har også innført sanksjoner mot selskaper som bidrar til ferdigstillelse av Nord Stream 2, en rørledning som skal forsyne Tyskland med russisk gass.

Enda mer fokuserer USA på å stenge de kinesiske havgående forsyningslinjene på kort varsel, blant annet ved å bygge et «perlekjede» av baser og alliansepartnere fra Sør-Kinahavet til Malakkastredet. Øst-Asia er det nye brennpunktet. Kina og Russland svarer på den amerikanske innsirklinga ved å styrke sitt økonomiske, geopolitiske og militære samarbeid. I romjula gjennomførte Kina, Russland og Iran for første gang en felles marineøvelse i Det indiske hav og utenfor kysten av Oman. Faren for imperialistiske konfrontasjoner er voksende.

Mørketid med gløtt av lys

Den tyrkiske invasjonen av Syria i samråd med USA har skapt mer kaos på bakken og gitt nye muligheter for jihadister og terrorgruppene som var presset på defensiven av den syriske hæren og kurderne. Men syriske styrker er i ferd med å ringe inn terroristenes siste festningsverk i Idlib-provinsen. Kanskje får vi se et Syria renset for IS, Al Qa'ida og norske støttetropper i 2020?

På det latin-amerikanske kontinentet skyller de reaksjonære kreftene og en revitalisert nyliberalisme over land som Colombia, Chile, Bolivia og Ecuador. Chile gjenopplever militære styrker mot folkemassene som under Pinochet. Kuppmakere har jaget Evo Morales fra makta i Bolivia. Venezuela er klemt mellom USAs hovedbase Colombia og et Brasil styrt av den ultrareaksjonære presidenten Jair Bolsonaro.

Men frykten lammer ikke folket og arbeiderklassen lenger. Chilenerne har inntatt gatene i hundretusentall. I Ecuador jagde folket president Lenin Moreno ut av hovedstaden Quito. I Colombia og Bolivia vokser protestene og motstanden. Bak volden og regimeendringene lurer som alltid USA-imperialismen.

Også i Europa er det lyspunkter midt i mørketida. De franske arbeiderne og De gule vestene har gjennom hele året ført kamp mot Macron og hans arbeider- og folkefiendtlige reformer. Oppunder jul har en storstreik lammet transport- og helsesektoren i ukesvis.

I mer beskjedent format har former for motstand også hatt et markant oppsving her til lands. Folk i tusentall har sammen med bunadsgerilja og helsepersonell slått ring om sjukehusene, hundrevis har stengt anleggsveier for vindturbiner og trosset politi og bøter. Bompengeopprøret, som også manifesterte seg tydelig ved kommunevalget, er en del av tendensen til at folk har fått nok av å få tredd politiske vedtak ned over hodet – uten at folk blir verken spurt eller hørt.

Om makthaverne er blinde for folkekrav, så er de ikke blinde for at folk organiserer seg for motstand. Regjeringa forbereder en ny krisefullmaktslov som skal sette demokrati og rettsvesen ut av spill når regjeringa finner det nødvendig. Å la regjeringa gripe inn på alle samfunnsområder etter eget forgodtbefinnende, «vil åpenbart være fristende å benytte for den som vil misbruke ordningen i politisk øyemed», mener Advokatforeningen.

Ny giv med brexit

Så skal vi heller ikke glemme brexit. Sirkuset i og utenfor parlamentet nærmer seg sin avslutning, etter tre år med uthalingstaktikk, maktkamp og uvirkelige politiske allianser. Hele prosessen etter folkeavstemninga, også den framforhandla avtalen med EU, har dreid seg om å trette ut folket og få britene til å resignere.

Teksten fortsetter nedenfor illustrasjonen.

brexit run away

Det lyktes ikke, heller ikke ved hjelp av falskspillet til Labour og Jeremy Corbyn. Når en engelsk eller walisisk arbeider fra et Labour-kvarter stemmer på en Tory, gjør han det ikke med lett hjerte. Da er han skikkelig forbanna. Det blir han også hvis ikke Boris Johnson nå leverer brexit, med eller uten avtale.

Brexit kan styrke EØS-motstanden

Parlamentet vedtok før jul at Storbritannia forlater EU den 31. januar 2020, og at det ikke er snakk om å forlenge overgangsperioden ut over 2020. For Norge og den norske EØS-motstanden kan virkningene bli store og inspirerende, avhengig av hvordan de nye avtalene med EU og EFTA vil arte seg. Vi vil uansett få demonstrert at det er fullt mulig å komme ut av EUs klør, og at EU naturligvis inngår nye handelsavtaler, det være seg med Storbritannia eller et Norge utenfor EØS.

Vi ønsker alle lesere et godt og framgangsrikt nytt år!