Karol Wojtyla, bedre kjent som Johannes Paul II, var pave i 26 år, en periode hvor han var en nøkkelfigur i de antikommunistiske angrepene på verdensplan.
Utnevnelsen av Wojtyla til pave brøt hegemoniet som den italienske mafiaen hadde over Vatikanet i 400 år. Bak valget av ham sto den mest hardnakka høyrefløyen i den katolske kirken, Opus Dei, og det amerikanske CIA.
Johannes Paul II ble redskapet som USA-imperialismen kunne bruke til å åpne dørene til Øst-Europa for internasjonal storkapital, ved å utnytte svakhetene og forfallet i revisjonistregimene i den sovjetiske blokken til å fremme anti-kommunisme. Gjennom Lech Walesa fremmet han opprettelsen av fagforeninga Solidarnosc, som spilte en vesentlig rolle i revisjonistregimets fall, og fremmet en atmosfære av antikommunisme. Med revisjonistregimets havari, solgte de proimperialistiske mediene ideen om at paven hadde beseiret sosialismen.
Wojtyla la ut på en rekke reiser rundt i verden der han ivrig la seg opp i de indre forholdene i land med sosiale konflikter, ved siden av å prøve å rette opp kirkens dårlige rykte. I 1985 kom paven til Ecuador; i løpet av besøket sa han ingenting om bruddene på menneskerettighetene til regimet til daværende president Leon Febres Cordero. I alminnelighet godtok og «velsigna» Johannes Paul II reaksjonære regjeringer over hele verden.
Talene til paven var alltid fulle av antikommunistisk innhold. Derfor ble han rost av den ekstreme høyresida som en forsvarer av menneskeretter og de fattiges interesser, noe som lå fjernt fra virkeligheten. Et eksempel var hans behandling av erkebiskop Oscar Arnulfo Rosario (som seinere blei myrdet). Da biskopen fikk foretrede hos paven i Roma, ville paven ikke en gang se på rapportene, fotografiene og kopier av brev som var sendt av erkebiskopen av San Salvador i hans desperate anmodning om hjelp til å gjøre noe med massakrene av det salvadorianske folket (70 tusen blei drept av hæren, nasjonalgarden og dødsskvadroner). Ved denne anledning minnet paven Romero om at hans rolle som erkebiskop var å vedlikeholde et «godt forhold» til myndighetene og ikke bekymre seg om hva som skjedde med folket.
I sine formaninger fremmet Johannes Paul II tilbakestående, reaksjonære begreper, herunder mannssjåvinisme. Han var motstander av kondombruk og innvilging av skilsmisse, blant andre ting.
Pavens død har ført til ny kamp mellom gruppene som er interessert i å styre Vatikanet. Opus Dei er en av dem, organisasjonen som var ansvarlig for dødsfallet til Wojtylas forgjenger, pave Johannes Paul I, som var den katolske kirkens overhode i en svært kort periode. Husk at når store økonomiske og politiske interesser står på spill, kan snikmord være et middel.
Fra En Marcha, avisa til Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti, mars 2005.
Tre av de involverte politibetjentene i Obiora-saken i Trondheim får saken henlagt etter bevisets stilling . For den fjerde mener retten at «intet straffbart forhold» er bevist.
Den 48-år gammel mannen Eugene Obiora døde i september i fjor under basketak med politiet utenfor et sosialkontor i Trondheim. Etter at Obiora var påført håndhjern og lagt i bakken, tok politimannen «et grep» rundt halsen på Obiora, som førte til at han til slutt døde av kvelning.
Bloggere i Trondheim har navngitt politimannen som tok kvelertak, og som har vært innblanda i en lignende sak for fem år siden . Hip-hoperne i Samvirkelaget (Hopalong Knut og Gatas Parlament) har spilt inn låta «Stopp Volden». Politiets Fellesforbund setter inn masse ressurser på å stoppe både bloggerne og for å forby låta til Samvirkelaget, foreløpig uten hell.
Takket være støtte fra bestefaren fikk han utdannelse og tok artium i 1920. Han kom tidlig med i den kommunistiske bevegelsen, og allerede som gymnasiast gjorde han revolusjonær nytte for seg. I 1919 skreiv han for eksempel i gymnasiastbladet De unges forbund: «Vi venter at den nye revolutionens tid som er indledet derute i Europa også kommer hit».
Da Norges Kommunistiske Parti blei stifta, begynte partiet straks å utgi sin egen avis, Norges Kommunistblad. Rudolf Nilsen var med både i partiet og i bladet fra det første nummeret, som kom 5. november 1923. Han var da bare 22 år gammel, men var allerede en erfaren politisk journalist. Hans spesialitet var petiten, en kortform som han beherska godt med sin elegante og satiriske form. Men Rudolf Nilsen petiter var uløselig knytta til hans politiske aktivitet, de var innlegg i klassekampen.
Det er likevel først og fremst som dikter Rudolf Nilsen blir huska i dag. Han fikk utgitt to diktsamlinger mens han levde «På stengrunn» (1925) og «På gjensyn» (1926). Etter hans død kom samlingen «Hverdagen» (1929). Diktsamlingene gjorde med én gang et uhyre sterkt inntrykk. Her var det en ny tone, en dikter som fullt ut beherska sitt verktøy, men som brukte det til å meisle ut et klart og skarpt politisk budskap -- fra en blottende ung, men fullmoden revolusjonær dikter.
Det diktet som for alltid vil bli stående som det mest karakteristiske fra Rudolf Nilsens penn, er trolig «Revolusjonens Røst». I hele verdenslitteraturen skal det være vanskelig å finne ord som bedre og mer konsist gir uttrykk for den revolusjonæres vilkår:
REVOLUSJONENS RØST |
Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.
Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.
Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel efter sin egen skikk.
Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.
Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt. |
Våren er konfirmasjonstid, og for progressive er sjølsagt såkalt borgerlig konfirmasjon å foretrekke framfor religiøs metafysikk og bibelord.
Men et sosialistisk konfirmasjonsrituale er ikke-eksisterende. Om det i en periode fantes i norsk arbeiderbevegelses historie, veit ikke vi.
Alt vi veit er at dikteren Arnulf Øverland skrev denne «talen til de unge ved sosialistisk konfirmasjon».
Vi hilser dere velkommen
unge kvinder og mænd! Dere er færdig med lekser, opdragelse og skjænd. Og blev der for meget av det – nu kan dere gi igjen!
til arbeid, til fest og strid, og til å gå sammen med os frem mot en bedre tid.
og skal vi komme længer, da er det de unges kritik og kraft og pågangsmot vi trænger!
vi går de samme gater. Det vi behøver mer og mer er unge kamerater!
som altfor let lar sig bøie og brænder inde med hat og hevn under en banket trøie!
med jammerlig skryt og skrål! Vi må ha rolig og tænksomt folk med en vilje så hård som stål!
som kvæler opriktig harme; vi mangler både kritik og tro, både forstand og varme!
Vi vil ha åpen tale, selv om den falder besk, fordi det gir en bedre luft end søtlig smiger og fjesk. Vi kan ikke spise sukker og syltetøi på flesk!
***
vi doblet dem ofte til tyve. Lad os nu prøve om det går an å holde op med å lyve!
og ikke bedrive hor, men sutre og angre og be til Gud og hædre din far og din mor!
Herren skulde vi tjene. Og at loven er lagt som en lænke på os, den ting er nok på det rene!
for at menigheten skal tænke. For tanken, den er en oprørsk kraft, den bryter lov og lænke!
og lot os få lov til å drømme om Lazarus og den rike mand. Slik holdt de «pakket» i tømme!
må stjæle noget fra? Det er vel fra dem som eier noget – hvad skulde du ellers ta? Men om vi nu fik hvad vi trængte, hvem trængte å stjele da?
og lyde og akte og ære? Det er vor kirke og hær og bank! Det må du engang lære.
og da må verden forgå. For det har de både skrevet og trykt, og da må det være så.
hvor meget prestene tror av det de kalder hellig skrift og kalder Herrens ord!
***
med vinger og hvite klær! Der er ingen gud som ser dig og som har småbarn kjær!
fra dine sorger og plager! Dem får du bære på egen ryg og alle dine dager!
og andet tidsfordriv! Du lever ikke, når du er død! Du har et eneste liv!
et anlæg eller en gård, og der skal du tråkke så længe du lever, og det kan bli mange år!
på egen gård og grund; og når kornet drær i sol og blæst, det er en lykkelig stund!
og kjendte den gygngende planke og visste at skibet også var dit! Det var ingen dårlig tanke.
bakom en skinnende disk og veiet den friske vare op: kaffe, poteter, fisk,
å vite med tryghet dette: I Norge arbeider alle mand, og her får de sin mætte!
bøiet over et bord og skrive og regne og tælle tal på et eller andet kontor –
som gavnet oghså dig selv, og der var ingen chef som nyttet deg ut, og du var ingen herres træl –!
eller en osende smie – at du og de andre rår der selv, det har vel noget å sie!
og rensker et iset garn – det er surt å gjøre for renter og gjæld, bedre for kone og barn.
***
|
Det blir ingen revolusjon til påske,
det tror vi ikke mer. Men der er ingen grund til å tvile på ting som vi daglig ser:
i borgernes gamle hus. Det revner og ramler her og der, snart ligger det hele i grus!
og vintre, hårde som jern. Men en ting vet vi: vi vinder! Og dagen er ikke fjern!
følgende ting det gjælder: aldri å løfte våben mot egne klassefæller!
av fædrelandske fraser! aldrig å tro at fremmede folk er mindreverdige raser!
også i fremmede klær! koldt og nøkternt å vite hvem dine fiender er!
at proletarer slås og tramper ned hverandre. Det skal ikke ske hos os!
***
som ikke du selv må ta. Ustanselig må du erobre den menneskerett du vil ha.
skrevet og trykt på papir. Den er en levende skapning, vi vet ikke hvordan den blir.
den vokser med samfundets vekst. En sandhet må leve i menneskehjertet, den dør i tese og tekst!
som sølv på en kistebund; kulturen er det du vet og kan og tenker hver dag og stund!
og landet, det er jo dit? Når folket er bundet i fattigdom, da er ikke landet frit!
offer og tunge savn. Vi bar dem for fædrelandet, vi bar dem i Jesu navn.
stille de samme krav, så vil dere kanskje spørre, hvor livet, hvor glæden blir av?
eneste livsværdi. det hørte du mange gamle, ærverdige talere si.
og lide for sandhetens sak – det er næsten så altfor vakkert. Stikker der noget bak?
den kaldes syndig begjær. Allikevel vil du gjerne sove hos en du har kjær.
det er en virkelig lykke; men den kan falle nokså dyr, så den får du undertrykke!
eller et liv i savn på en eller anden måte er staten og kirken til gavn.
offer kan saken kræve; men målet må aldrig bli martyrskap! Målet, det er å få leve!
forsakelsens jammerdal, er ikke vore symboler, er ikke vort ideal.
og ikke tyngde dig ned. Sosialismen er lykke og fællesskap og fred!
og overskudd til den, det skal du vite sikkert, at du vil få igjen.
bare du vil forstå: Alt hvad du virkelig under de andre, det skal du få!
Av Arnulf Øverland Trykt i “Arbeidets Jul” 1937(?) |
Side 5 av 6