Angriperne må nå flykte. Illustrasjonsfoto av et CH-47 Chinook helikopter i Afghanistan i 2003. Foto fra wikipedia, public domain.
Imperialismens dundrende nederlag i Afghanistan er et politisk jordskjelv som får enorme regionale og globale konsekvenser, sier de iranske marxist-leninistisene i Arbeidets parti i denne uttalelsen.
Store endringer er i ferd med å skje i vårt naboland Afghanistan. For oss iranere er denne utviklinga viktig fordi den er direkte knytta til vårt eget lands interesser og framtid, og vi kan ikke forholde oss likegyldige.
Vår mening er at det amerikanske nederlaget i Afghanistan ikke er et enkeltstående taktisk nederlag, men et avgjørende, strategisk og varig nederlag. Dette kan illustreres gjennom flere viktige observasjoner:
1. Målet for den militære invasjonen av Afghanistan fra USA og dets allierte ble løgnaktig framstilt som en kamp mot «terrorisme», som en kamp for realisering av kvinners demokratiske rettigheter og en kamp for frihet og demokrati. Slike påstander er i beste fall hyklerske, ettersom USA sjøl fortsetter å være verdens største terrorist og overtreder av menneskerettigheter, frihet og demokrati.
De strategiske målene for den amerikanske imperialismens handlinger var:
- Å konkurrere med Russland om å legge gassrørledninger fra Sentral-Asia via Afghanistan til Omanhavet og videre til Europa
- Å etablere en sterk militærbase i baklandet til Iran, Russland og Kina
Begge anstrengelsene har mislyktes. President Joe Biden erklærte at USAs mål i Afghanistan ikke var «nasjonsbygging». Han slo fast: «Vårt oppdrag i Afghanistan var aldri tenkt som ‘samfunnsbygging’. Det var aldri hensikten å skape et forent, sentralisert demokrati. […] Vår eneste vitale nasjonale interesse i Afghanistan forblir i dag den samme som den alltid har vært: å forebygge angrep på det amerikanske hjemland .… og nå er terrortrusselen mot USA blitt mindre.»
USA lar sine allierte i stikken
Denne nye tilståelsen – basert utelukkende på amerikanske interesser – undergravde tilliten og utfordret motivene til USAs allierte. De førti med-okkupantene og undertrykkerne rettferdiggjorde sin okkupasjon av Afghanistan og sine grusomheter ved å hevde at de jobba for «realisering av menneskerettigheter, spesielt kvinners rettigheter». Disse tvilsomme påstandene er nå fullstendig avslørt som falske.
2. I Afghanistan har verdens sterkeste økonomiske, politiske og militære makt blitt beseiret. Den amerikanske flukten fra Afghanistan kan ikke sammenlignes med flukten fra Vietnam, fordi den er langt mer skammelig og har pulverisert det som var igjen av det globale omdømmet til de amerikanske imperialistene.
USA-imperialistene haddde det så travelt med å rømme landet at de ikke en gang fikk amerikanske statsborgere med seg ut, og Ashraf Ghani flyktet før han fikk på seg tøflene.
Denne plutselige og uventa flukten var uorganisert og panikkarta. Hypotesen om at den USA-installerte marionettregjeringa i Kabul ville være i stand til å stå imot lenge nok til å etablere en overgangsregjering og forene seg med Taliban, slik at en ordnet evakuering ville la seg gjennomføre, savnet grunnlag i virkeligheten.
Ifølge sin forfatning må amerikanske myndigheter først og fremst garantere for sikkerheten og livene til sine statsborgere. Med hensyn til dette har USA totalt falt i vanry. Ingen manøvre, ingen løgner eller forvrengninger av fakta fra den pro-amerikanske iranske opposisjonen kan bortforklare at herren deres har lidd nederlag.
USA trakk bare ut sine egne styrker og tok seg ikke engang tid til å underrette sine allierte om denne plutselige flukten. Hadde de gjort det, kunne borgerne og medløperne til NATO-imperialistene og andre allierte, som Australia, unngått å bli «sittende fast» i Afghanistan.
Dette har ført til spenninger i det amerikanske statsapparatet og mellom USA, NATO og Europa. USA-flukten fra Afghanistan ryster grunnlaget for NATOs eksistens, og NATO-alliansen knaker i sine sammenføyninger. NATO-landa har innsett at de ikke kan regne med USA som en stabil venn og alliert eller som en troverdig leder i en krisesituasjon, og at de derfor må ta sin skjebne i egne hender. Mens den italienske statsministeren Draghi har oppfordret til et umiddelbart G20-toppmøte som svar på krisa, har NATOs generalsekretær Stoltenberg tatt til orde for en hasteinnkalling til en ekstraordinær NATO-konferanse.
Et politisk jordskjelv har rystet NATO
3. Et politisk jordskjelv har rystet NATO-landas grunnvoller. Livene til innbyggerne og deres allierte er i fare. For å skjule sin blinde lydighet overfor sin herre, klandrer regjeringene i NATO-landa USA for denne beklagelige situasjonen. Det gjelder især Washingtons offisielle innrømmelse av at aggresjonen og okkupasjonen av Afghanistan bare skjedde av hensyn til USAs nasjonale interesser, og at landet trekker sine styrker ut fordi en fortsatt okkupasjon ikke lenger tjener disse interessene. Vestlige medier rapporterer om disse hendelsene som Vestens største nederlag etter andre verdenskrig.
Militære tjenestemenn i NATO har rapportert at USA ikke engang var i stand til å få sine moderne våpen med seg ut, våpen som ikke var nyttige for den afghanske hæren på grunn av mangel på utdannet personell.
Mange topp moderne fly, amerikanske kamphelikoptre og UAV-er (droner), som USA har fjernstyrt fra områder utenfor Afghanistan, har blitt værende i landet og har nå falt i Talibans hender. Dette vil skade NATOs forsvarsevne og offensive kapasiteter.
4. Det må erkjennes at Taliban, ved å føre en asymmetrisk og langvarig krig, var i stand til å gjøre slutt på okkupasjonen. Afghanistan er ikke lenger et land okkupert og kolonisert av USA og NATO-imperialistene. Tro mot sine tradisjoner har det afghanske folket gravlagt de vestlige imperialistene ved siden av gravene til de britiske kolonialistene og de russiske sosialimperialistiske aggressorene.
Afghanistan har lyktes stort i sin frigjøring fra amerikansk imperialisme. Dette ubestridelige faktum kan ikke skjules av pro-imperialistiske bladsmørere eller iranske ryktemakere. Om de så produserer hundrevis av motsvar som lister opp forbrytelsene Taliban begikk for tjue år siden, vil de fortsatt ikke være i stand til å rettferdiggjøre sin egen taushet om okkupasjonen av Afghanistan, om USAs tilbaketrekning fra landet, eller om eksponeringen av løgnene om Afghanistan.
Sånt spill for galleriet og politisk taktikkeri vil være kortlivet, og de som er medskyldige i amerikanske sanksjoner, aggresjon og okkupasjon vil bli førdømt i både Kabul og Teheran.
5. Før USAs invasjon satt Taliban ved makta i fem år, fra 1996-2001. Under deres styre begikk de mange forferdelige forbrytelser, spesielt mot kvinner. Visse politiske krefter forsøker, med tilbakevirkende kraft, å peke på at disse forbrytelsene rettferdiggjør invasjonen. De hevder at det ville vært bedre for det afghanske folket om den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan hadde fortsatt. Disse kreftene er ikke glade for nederlaget, og de ønsker ikke å analysere de sanne årsakene til det. I stedet tyr de til uhjelpelige omskrivninger av historien.
Det å rette pekefingeren mot Talibans fem år lange virksomhet i regjering, spesielt i de sørlige og Pashto-talende delene av Afghanistan, duger ikke for å benekte det store nederlaget som har funnet sted, eller til å komme utenom en marxistisk og vitenskapelig analyse av situasjonen.
For å analysere dagens situasjon i Afghanistan må man se på denne utviklinga gjennom en fokusert linse og i et bredt perspektiv. En må bevege seg fra helheten til delelementene, med upartiskhet og med et verdensbilde uten fordommer, ondskap eller løgner. Vi må se skogen og ikke bare trærne.
Et helhetlig og saklig bilde må baseres på observasjon, erfaring, sammenligning, logisk generalisering, innsamling og oppstilling av fakta, beregning, oppsummering og på realiteter – ikke på fantasier, egne ønsker, subjektivisme og åpenlys manipulasjon av fakta. Å fokusere på enkeltstående, spredte, uviktige og tvetydige PR-stunt gir ikke svar på problemstillingene vi står overfor.
Sosiale motsetninger endrer seg, og det samme gjør kampen dem imellom. Vi må bruke denne dialektiske tilnærmingen når vi analyserer kjensgjerninger. Vi kan ikke basere vår analyse på utdaterte fakta som kanskje ikke uttrykker sannheten av i dag. Dette må være kriteriet for vår evaluering av hendelsene. Argumentene til enkeltindivider og revolusjonære krefter i Iran, grunner seg i manglende erfaring med imperialismen og sionismen. De er basert på utdaterte fakta og er derfor ikke dekkende for den nåværende situasjonen.
Arbeidets parti i Iran (Toufan) er den eneste seriøse iranske politiske organisasjonen som fordømte den amerikanske invasjonen av Afghanistan, som anså okkupasjonen av landet som en forbrytelse mot menneskeheten, og som alltid oppfordret til ubetinget tilbaketrekking av NATO-imperialister fra Afghanistan. Vi er stolte av vår holdning og av gyldigheten av vår revolusjonære politikk med hensyn til folket i Iran og i Afghanistan. Vi er fortsatt imot imperialismens og sionismens aggresjon mot Afghanistan og Iran. Motsatt vår tilnærming støttet hele den korrupte og pro-israelske iranske opposisjonen invasjonen av Afghanistan. Den betraktet de imperialistiske styrkene som siviliserte og moderne, og opptrer nå skammelig og uten anger overfor folket i Afghanistan.
Denne sjølerklærte iranske opposisjonen er imperialismens og sionismens medskyldige i Iran og Afghanistan og fortsetter å dekke over de amerikanske imperialistenes forbrytelser. Disse medskyldige gruppene og enkeltpersonene støtter amerikansk invasjon og okkupasjon, og ved å sammenligne den islamske republikkens kapitalistiske regime i Iran med Taliban i Kabul, prøver de å hjelpe USA med å finne en unnskyldning for å angripe Iran.
6. Nederlaget til USA og Vesten i Afghanistan er strategisk og vil få vidtrekkende og historiske dimensjoner.
Dette katastrofale nederlaget kommer på et tidspunkt der den framstormende kinesiske sosialimperialismen lanserer en massiv økonomisk og politisk inntrenging av regionen og i verden som sådan. Uten å gå til krig eller åpen militær aggresjon forbereder den seg på å innta de vestlige imperialistenes høyborger en etter en. Kinas tilstedeværelse og samarbeid med Russland lager kluss i de politiske og militære ligningene. Disse viktige politiske komponentene kan ikke lenger overses i analysen av verdensbegivenhetene. Maktbalansen på den internasjonale arenaen er i ferd med å endre seg, og nedturen for verdens undertrykkende og rovgriske imperialisme har begynt – som det viser seg gjennom USAs tilstedeværelse i og tilbaketrekning fra Afghanistan.
Nederlaget for USA-imperialismen og følgene det vil få i regionen og i Afghanistan, må granskes i lys av disse avgjørende politiske realitetene. Det er den jevne, rolige og brede vannflyten som bestemmer den politiske strømmen i verden, ikke de forskjellige ubetydelige, urolige og turbulente strømvirvlene. Alle disse bekkene vil etter hvert renne inn i hovedelva og ut i havet. For en vitenskapelig evaluering må problemstillingene vurderes i denne sammenhengen og i lys av denne utviklingen. Vi må se hele stormen og ikke bare vindkastene.
Ingen okkupasjon kan vare evig
- USAs flukt fra Afghanistan minnet verden om at land ikke kan invaderes og okkuperes for alltid. Dagen vil komme hvor okkupantene tvinges til å trekke seg ut i vanære som følge av den uunngåelige kampen fra dem som er invadert.
- USAs nederlag og flukt i Afghanistan viser hvor skrøpelige imperialistmaktene er og illustrerer imperialismens sanne natur som en «papirtiger».
- USAs flukt fra Afghanistan har forpurret alle George W. Bushs planer om å etablere en ny orden i Midtøsten og destabilisere og oppløse Syria, Irak, Tyrkia, Iran, Afghanistan, Pakistan, Saudi-Arabia, etc.
- USAs flukt fra Afghanistan har forpurret USAs store plan om å invadere Iran med hjelp fra Israel. Nå er spionene, iranske monarkister, pro-israelske «venstreorienterte» organisasjoner, og alle andre som ønsker at USA skal angripe Iran, henvist til å tørke tårene.
- Den amerikanske flukten fra Afghanistan har spent bein for den regionale reaksjonære fronten, inkludert Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain og Israel. Vi vil se en ny utvikling i disse landene i fremtiden.
- Den amerikanske utmarsjen har ført Pakistan nærmere Kina og Iran.
- Den amerikanske flukten fra Afghanistan har skapt et politisk vakuum som først og fremst vil bli fylt av Kina, Russland, Iran og Pakistan til fordel for politikken til Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Kinas innflytelse i Afghanistan vil vokse gjennom store investeringer i Afghanistans verdifulle og uutnyttede ressurser, og en av snublesteinene som USA la mot bygginga av Silkeveien vil bli fjernet.
- Den amerikanske utmarsjen svekker den saudiske innflytelse i Afghanistan.
- USAs flukt vil tvinge det store landet India til å avstå fra å stole på USAs løfter og fredelig revurdere sine uenigheter med Kina og Pakistan i lys av den aktuelle verdenssituasjonen.
- Den skandaløse flukten fra USA fra Afghanistan er også i Irans interesse. Den reduserer risikoen for amerikansk militær aggresjon fra øst, den øker den gode naboskapet mellom Iran og Afghanistan – to land med lignende kultur – og styrker det historiske vennskapet og båndene mellom de to nasjonene. Selvfølgelig vil amerikanske imperialister forsøke å forstyrre regionen ved å eksportere ISIS, wahhabister, salafister og jihadister, og forhindre at folket i regionen finner fred og sikkerhet i sine land.
USAs store plan om å invadere Iran har fått et skudd for baugen
USA motsetter seg fred og sikkerhet i Afghanistan fordi det å skape kaos, intriger, splittelse og det å sette etniske og religiøse grupper i Afghanistan opp mot hverandre, er en politikk som USA og Israel vil dra nytte av. Spenningen i Afghanistan skaper uro på grensene til Kina, Sentral-Asia, Russland, Iran og Pakistan. Denne spenningen tjener til å motvirke byggingen av Silkeveien gjennom Afghanistan og Iran. Irans interesser tilsier at vårt folk ser positivt på dette skammelige nederlaget for imperialismen i regionen, noe som vil svekke USA, verdens største statsterrorist. Det iranske folket bør stole på vennskap med folket i Afghanistan og Pakistan, etablere økonomiske og handelsforbindelser med Afghanistan, og knuse de pålagte amerikanske imperialistiske sanksjonene mot Iran.
Dessverre er det fortsatt noen, som ut fra hat mot den forferdelige epoken med Taliban-styre, vender det blinde øye til de ubestridelige kjensgjerningene. Noen gjør det med revolusjonær oppriktighet, mens andre har solgt seg til fiender av folkene i regionen. Noen ser på de siste hendelsene i Afghanistan som et komplott mellom USA og Taliban. For dem er den amerikanske flukten i vanære, beklagelsene, unnskyldningene, de ydmykende uttalelsene fra topplederne i europeiske og vestlige regjeringer, suksessen for Kinas politikk og tilstedeværelsen av Russland og Iran i Afghanistan, regissert og iscenesatt fra ende til annen.
Dette er vrangforestillinger og dårlig konstruerte rasjonaliseringer. Et gammel ordspråk sier at en person som later som han har sovnet, ikke lar seg vekke.
Arbeidets parti i Iran (Toufan)
27. august 2021