Foto: Erik Skare.
Vestbredden, 19. februar 2010
«Ja, jeg vil at alle skal se. Se hvordan de undertrykker oss. Se hvordan de gjør livene våre ulevelige.» – Halmy
Bi'lin med sine 1800 innbyggere er lokalisert i Ramallah og al-Bireh-distriktet. Siden muren ble bygget i januar 2005 har de organisert demonstrasjoner hver fredag. Demonstrasjonene er i utgangspunktet ikke-voldelige, men ender oftest med steinkasting som blir møtt med tåregass og gummikuler.
«Vi har alle samme historie». Halmy (30) sitter på muren mens han røyker opp sigaretten sin. «Vi klarte ved å demonstrere mot israelerne å få dem til å droppe planene om å bygge en mur rundt landsbyen vår». Mannen fra den lille palestinske landsbyen Beit Liqia forteller hvordan de kjempet mot de israelske okkupantene som resulterte i 400 sårede og 3 drepte. Når jeg spør hvorfor han har valgt å møte opp her, svarer han: «Vi i Beit Liqia viste at demonstrasjonene kan fungere. De viser det internasjonale samfunnet hvordan Israel tar jorda vår, okkuperer landet vårt, og hvordan de bruker høyteknologiske våpen for å knuse motstanden vår».
Internasjonal solidaritet
En annen som har valgt å møte opp er Angie (25) fra Belgia som har møtt opp for 5. gang. Hun forteller om hennes syn rundt demonstrasjonene: «Det er viktig å vise solidaritet med palestinerne. Samtidig er det så vanvittig tydelig hvordan de undertrykker en helt vanlig demonstrasjon med overdimensjonerte midler».
Vi står alle samlet i sentrum av landsbyen Bi'lin hvor folket har møtt opp med palestinske flagg, caps med DFLP-logo, Fatah-logo osv. Slagord blir ropt ut, og taler blir holdt hvor det blir påpekt hvor viktig det er med fortsatt motstand og kamp mot Israel og hvordan det internasjonale samfunnet begynner å få opp øynene. Norge blir nevnt som eksempel av en av talerne (en referanse til da Oljefondet solgte ut det israelske Elbit), og jeg står der og rister på hodet med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg i tankene.
Panser og kjemikalier
Etter talene begynner vi å bevege oss ned mot muren og humøret er høyt oppe, og med en gang vi er kommet ned begynner demonstrantene å gå løs på gjerdet og prøver å rive det ned. Det fortsetter til vi begynner å høre lyden av de israelske pansrede bilene og trucker. Før vi vet ordet av det blir vi alle sprayet ned med kjemikalier som fester seg i ansiktet, klærne, håret og resten av kroppen. Stanken er så ille at flere får brekningsreflekser. Palestinerne svarer med å kaste stein mot soldatene og tåregassgranatene begynner bokstavelig talt å vine rundt ørene på oss.
Tåregass og gummikuler
Foto: Erik Skare.
Jeg står helt fremst for å få de gode bildene jeg er ute etter, og havner midt i skyene av tåregass. Det begynner å svi så intenst i øynene at man ikke klarer å se noe som helst, nesa begynner å renne ukontrollert og lungene vrenger seg. Å inhalere tåregass direkte er ekstremt smertefullt og på en skala fra 1-10 kvalifiserer det til en klar 10'er. Jeg prøver å komme meg unna, og kjenner at det er umulig å puste. Smerten er også blitt så stor at det føles som om jeg skal kaste opp lungene mine. Samtidig blir granatene skutt ut på måfå inn i mengden som gjør at det er minst like farlig å bli truffet av selve granaten. En journalist blir truffet i ansiktet og slått bevisstløs, mens andre kommer til unnsetning og dratt ham unna. Mens jeg springer rundt slår det meg hvor vanvittig stor forskjell det er mellom israelerne og palestinerne. Her står palestinske guttunger og kaster småstein de finner på bakken, og på andre siden står de israelske soldatene og fyrer av tåregassgranater og gummikuler.
«This is madness! They're shooting at ten year old kids who are throwing rocks at them, even though they know that they won't get hurt!», bryter en amerikansk aktivist ut i fortvilelse. Jeg er fullt opptatt med å dukke unna en granat som går 10 cm. fra ansiktet mitt og inn i et tre bak oss, men hadde jeg ikke vært opptatt med å få puste skulle jeg sagt meg hjertens enig.
Artikkelen er også publisert på bloggen til Radikalfront.