Gonzalo er den store helten, med Marx og Mao i bakgrunnen. Det er dessverre også enkelte krefter i Norge som lar seg fascinere av denne kontrarevolusjonære organisasjonen.Bevegelsen Lysende Sti (Sendero Luminoso) er en kontrarevolusjonær kraft og et redskap for imperialismen.
En revolusjon kan aldri lykkes ved å true og tvinge bønder og arbeidsfolk til å delta.
Vi gjengir denne artikkelen blant annet fordi det fins grupper i Norge som lar seg fascinere av denne bevegelsen som poserer som revolusjonær og «kommunistisk». Red.
Det er nødvendig å gjøre seg kjent hva Lysende Sti (LS) mener og hvilken rolle organisasjonen har spilt som en paramilitær bande av agenter, som er redskap opprettet og finansiert av CIA og gjennom narkotikahandel. LS må bli avslørt av sin praksis som et redskap for reaksjon og imperialisme, som «effektive kollaboratører» for det borgerlige rettsvesenet.
Gruppa forsøker demagogisk å vinne internasjonal solidaritet fra broderpartier og revolusjonære utenfor landet når de hevder at de blir forfulgt av regjeringa, eller når de feilaktig påstår at de er ledende i prosessen med å organisere den proletariske revolusjon. De forteller ikke at de utfører agentvirksomhet mot de folkelige organisasjonene, at de bruker informanter i forsøk på å få fengsla de viktigste lederne i kampen. De forteller ikke at de spiller dobbeltspill med staten og at de prøver å gi folkelige organisasjoner og ledere «senderoso-stempelet» for å sverte og motarbeide kampen som arbeiderne i by og land står oppe i.
Om «Lysende Sti»
I vårt land står det ikke til å nekte for at sabotasje og terrorisme mot folket har blitt initiert av en fiendtlig gruppe innenfor rekkene til det arbeidende folket og partiet vårt: «Lysende Sti». De viktigste lederne av denne gruppa ble ekskludert fra vår organisasjon for en rekke alvorlige forhold. Blant disse var ideologisk og politisk uenighet, etter at de hadde danna en fraksjon innenfor partiet; forræderi mot den proletariske saken; forsøk på å involvere partiet i narkotikahandel; at de som kadre aldri utførte oppgaven de var pålagt av partiet – å vinne ledelsen for en virkelig massebevegelse. De sørget for organisatorisk likvidasjon av den regionale komitéen for Ayacucho i det peruanske kommunistiske ungdomsforbundet (marxist-leninistisk), etter at ungdomsforbundet hadde prøvd å sette direktivene fra sentralkomiteen for å organisere og forsvare bøndene mot reaksjonære jordbruksreformer og gjeldsslaveri ut i livet.
De første handlingene fra disse elementene ga signal om den reaksjonære smågruppekarakteren til Lysende sti-klikken og hvordan den alltid har vært isolert fra massekampen. Derfor har den aldri ledet kampen for konkrete krav for de arbeidende, verken når det gjelder dagskrav eller mer langsiktige krav. Nå prøver LS på opportunistisk manér å skryte på seg æra for de heroiske handlingene til studentene og bøndene i Huanta og Ayacucho, til tross for at folkene deres ikke hadde deltatt og åpent motsatte seg direktivene fra partiet om å lede denne bevegelsen.
Ekskludert etter trakassering av bondeledere
Gruppa ble også ekskludert på grunn av stadige trusler og trakassering av våre medlemmer, særlig lederne av bondesamfunn og bondeorganisasjoner som fordømte deres handlinger fordi de saboterte felles direktiver, fordi de prøvde å overta den viktigste folkelige organisasjonen i Ayacucho – FREDEPA [Front til forsvar av folket i Ayacucho] – fordi de avledet den folkelige kampen for virkelig jordreform og oppstykking av jorda, fordi de saboterte kampen mot det fascistiske militærdiktaturet; fordi de ivaretok personlige og administrative interesser innenfor universitetet, og spesielt forsvaret av universitetet og dets «demokratiske prinsipper», i stedet for å forsvare allmenn nasjonal, faglig og demokratisk utdanning i folkets tjeneste.
Etter at gruppa begynte med sine vanvittige handlinger, har vårt parti lyktes med å avsløre for folket den anti-folkelige og pro-imperialistiske naturen til agentene fra Lysende sti, og vi fortsetter med dette fordi denne banden må bekjempes som del av prosessen med ideologisk avklaring og identifisering av klassefiender.
De er ikke, og har heller ikke vært, kommunister eller revolusjonære. Kommunistene utdanner, organiserer, mobiliserer og politiserer de breie massene fordi de skjønner at revolusjonen gjøres av mennesker, de organiserte massene, med arbeiderklassen som hovedkraft og med bøndene som dens allierte under ledelse av sitt fortroppsparti som er blitt herdet i klassekampens hete. De revolusjonære vakler ikke, men går klokt fram for å lede massene i kampen. De flykter ikke og gjemmer seg ikke, fordi de må beskytte folket mot nedslakting fra de reaksjonære. Og de retter aldri sine våpen mot folket.
Det er nødvendig å fordømme det faktum at Lysende Sti i dag prøver å lansere et program med krav fra arbeiderklassen, bøndene og folk generelt. Senderistene prøver å gi innhold til sine forslag om en «politisk løsning», «generelt amnesti» og «nasjonal forsoning» for å få frigitt sendero-ledere og tjenestemenn fra politiet og hæren som myrdet bønder og ødela interesseorganisasjonene deres.
Den såkalte «borgerkrigen», som egentlig var statlig terrorisme og sendero-terrorisme mot folket, prøver å rettferdiggjøre målretta drap og massedrap som «krigens pris». Disse sendero-slagordene sammenfaller i praksis med dem til Fujimori og Montesino som, under påskudd av «forsoning», prøver å få satt fri Colina-gruppa [dødsskvadron under Fujimoris presidentperiode – o.a.], militæret og politiet som knuste folket, særlig på landsbygda. Det er grunnen til at de folkelige organisasjonene motsetter seg disse forslagene. Folkekravet fra landsbygda er at de ansvarlige for grusomhetene som er begått mot folket og deres ledere ikke må gå ustraffet, at de ansvarlige for massakrene i Accomarca, Soras, Barrios Altos og La Cantuta må sone sin straff og betale oppreisning til folket.
Om den såkalte «Gonzalos Tenkning»
Gonzalo [leder av Lysende sti – oversetters anm.] er gjort til mytologisk skikkelse som en «stor syntese» av «marxismen-leninismen-maoismen» og som en «videreføring» av arven fra Jose Carlos Mariategui når det gjelder analysen av den peruanske virkeligheten. Dette er en hån mot ideologien til proletariatet som er like barnslig som den er usmakelig. Gonzalo har aldri gjort noen innsats for konkret analyse av den peruanske virkeligheten, han har forvrengt den revolusjonære arven etter Mariategui og han deltar heller ikke for å gi de folkelige bevegelsene retning i klassekampen. Med sin høyreopportunisme og likvidasjonisme prøver han å tilegne seg banneret til arbeiderne og ungdommen for å få frigitt de som utførte senderistenes vanvittige terrorhandlinger mot folket, de som har gjort avtaler med regjeringa til folkemorder og diktator Alberto Fujimori, representant for de herskende klasser og iverksetter av den mest åpenbare pro-imperialistiske politikk, som pålagt nyliberalisme, ved hjelp av det nasjonale politiet og hæren. Disse anti-folkelige krefter handlet på en koordinert måte, og herjet med folket som ble fanget i kryssilden.
[…]
For den som er marxist og som kjemper for folket betyr den såkalte «Gonzalos tenkning» en feilaktig eller forvrengt forståelse av den proletariske linja. Den er en høyre-anarkistisk barnesjukdom. Dens sanne pro-imperialistiske karakter har vært en håndsrekning til reaksjonen. Den har eliminert motstandere gjennom attentater og massemord, terror mot folk og oppløsning av organisasjonene til bondemassene. I praksis har LS rydda veien for imperialistisk inntrenging. Denne agentgjengen er ikke annet enn et kontrarevolusjonært paramilitært verktøy i imperialismens tjeneste. Den hogg hodet av den folkelige bevegelsen i vårt land, for å overvinne den organiserte motstanden i folket og lette gjennomføringa av en pro-imperialistisk politikk i samspill med Fujimori-regjeringa.
Leiemordere og paramilitære
Gjennom mord på landsby- og bondeledere sørger paramilitære og leiemordere for avfolkning av landsbygda. Sånn legger de til rette for at transnasjonale selskaper kan plyndre våre naturressurser.
Man kan ikke skjule det konkrete faktum at det peruanske folket ble fanget i kryssilden. Det har lidd de største forfølgelser og tap etter angrepene. Samtidig har denne organisasjonen, opprettet og finansiert av imperialisme og narkotikahandel, arbeidet i ledtog med reaksjonen. Den har diskreditert partiet, stjålet vårt navn og våre presseorgan, som Bandera Roja [Rødt Flagg]. Gjennom sine terrorhandlinger mot folket fikk de folket til å vende seg vekk fra våre symboler. Dermed hjalp de borgerskapet med å avvæpne proletariatet sin fortropp, partiet. Lenin sa: Den som går mot proletariatets parti avvæpner proletariatet, og hjelper dermed borgerskapet.
Å opprettholde «Gonzalos tenkning» i dag betyr å forsvare imperialismens råeste politikk for å undergrave folkelig organisering og motstand. Det betyr å stagge organisering av revolusjonen og å støte vekk proletariatet fra kampen for nasjonal og sosial frigjøring.
Den kontrarevolusjonære praksisen til Lysende sti
Karakteren til denne gruppa er i hovedsak småborgerlig. Den består i stor grad av dogmatiske kvasi-intellektuelle studenter uten klasseidentitet.
Handlingene deres representerer i hovedsak interessene til borgerskapet og ikke arbeiderklassen. Og slett ikke interessene til bøndene og det arbeidende folk. Rekkene deres består av studenter som vegeterte i klasserommene og som aldri hadde vært involvert i massekamp. De påberopte seg den «gule» naturen til visse organisasjoner. Dermed fraskreiv de seg ansvaret for å gi ledelsen av masseorganisasjoner klasseinnhold og de fraskreiv seg ansvaret for å fjerne ledere som stod for opportunisme og reaksjon.
Vi vil gjøre klart at det i disse årene var stor sympati for revolusjonære handlinger i folket vårt. Dette er grunnen til at noen medlemmer av de såkalte venstrepartiene ble blendet og fylte rekkene til Lysende Sti med ærlige folk. Men de var ikke i stand til å se den råtne ledelsen som sto i spissen for denne prosessen. De var hovedsakelig studenter som på grunn av sin manglende politiske og ideologiske erfaring, sin spontanistiske holdning, emosjonalitet og manglende bånd til folkemassene godtok terroraksjoner retta mot folket som handlinger «i revolusjonens tjeneste». I sin bok Hva må gjøres? skreiv Lenin:
«Økonomister og terrorister faller på kne for forskjellige poler av den spontane strømningen: økonomistene for spontaniteten i den ‘rene’ arbeiderbevegelse, terroristene for spontaniteten i den flammende harme hos intellektuelle som ikke evner eller ikke har mulighet for å knytte det revolusjonære arbeidet sammen med arbeiderbevegelsen til et samlet hele. Den som har mistet troen på eller aldri har trodd på denne muligheten, har faktisk vanskelig for å finne noe annet utløp for sin harmfulle følelse og sin revolusjonære energi enn terroren. /…/
Den politiske virksomhet har sin logikk, som ikke er avhengig av bevisstheten hos dem som i den aller beste mening oppfordrer enten til terror eller til å gi selve den økonomiske kamp en politisk karakter.»
Historisk erfaring viser at revolusjonære handlinger er de som gagner folkemassene, hvilket er grunnen til at folket kan skille ut hva som er virkelige revolusjonære handlinger i deres interesse. Lenin fordømte ideen om oppildnere, som i «maoistiske» termer er de som driver «subjektiv aktivitet», det vil si handlinger fra en bestemt person eller gruppe som ikke har forbindelse til massenes kamp, men som kan «vekke» den revolusjonære kampen og skjerpe motsetninger i samfunnet og forverre den økonomiske krisa.
Revolusjonær handling må stamme fra det politiske arbeidet med mobilisering, politisk skolering og organisering av folkemassene under ledelse av fortroppspartiet og støttet av hovedkrafta, arbeiderklassen og dens allierte, bøndene. I sitt arbeid Marxisme og oppstand, sa Lenin:
«For å ha framgang må oppstanden ikke bygge på en sammensvergelse og ikke på et parti, men på den framskredne klasse. Det er det første punkt. Oppstanden må bygge på en revolusjonær folkereising. Det er det annet punkt. Oppstanden må bygge på et slikt avgjørende øyeblikk i den framvoksende revolusjons historie da aktiviteten i folkets framskredne rekker er størst og vaklingen i fiendens rekker og blant revolusjonens svake, halvhjertede og ubesluttsomme venner er sterkest. Det er det tredje punkt. Og disse tre betingelser for å reise spørsmålet om oppstanden skiller marxismen fra blanquismen.»
Handlinger har klassekarakter
Vi har tidligere sagt, også i Bandera Roja, at problemet med de væpnede aksjonene til Lysende Sti ikke er om man støtter dem eller ikke, men å forberede partiet på å bevare og utvikle sine egne styrker og lede revolusjonen, fordi vi kjenner naturen til denne gjengen og hva slags direktiver de følger.
Lenin lærte oss at handlinger, hvor små de enn kan være, har en klassekarakter og at praksis gjennom klassekampen er kriteriet som viser om et forslag, en handling og et standpunkt er holdbart. Av dette følger at handlingene til en revolusjonær, til en marxist-leninist, dreier seg om å utvikle de subjektive forutsetningene til arbeiderklassen, bøndene og folket i alminnelighet.
«Seieren kan ikke vinnes med fortroppen alene. Det å kaste fortroppen aleine inn i det avgjørende slaget før hele klassen, før de breie massene har tatt stilling enten gjennom direkte støtte til fortroppen, eller i det minste gjennom velvillig nøytralitet slik at de ikke under noen omstendigheter vil støtte fienden, ville være ikke bare dårskap, men en forbrytelse.» Radikalismen – kommunismens barnesjukdom, Lenin.
Gruppa det her er snakk om gjennomførte sabotasjehandlinger som sjelden hadde mål og mening fra et militært synspunkt. Som for eksempel å sette fyr på kommunale komiteer for de fattige, sprengning av helsestasjoner, broer (uten militær grunn) og kraftverk i små landsbyer; ødeleggelse av avlinger, ødeleggelse av traktorer og sabotasje av veibygging, brenning av fabrikker og sukkerrørsplantasjer i bondesamfunn, ødeleggelse av produktive tekniske foreninger, kutting av elektriske ledningsmaster og andre slike handlinger. Terrorhandlinger mot folket omfattet «henrettelser» av barn, kvinner og bondeledere eller de som ble beskyldt for å være «tystere» – som i Senderos øyne talte titusener. Under slike påskudd myrdet de ledere og innbyggere i Soras, den største bondemassakren utført av Sendero, i Challapuquio, Pomacocha, Lucamamarca for å nevne noen; steder der væpnede avdelinger kom for å myrde og overta de organiserte institusjonene. Dette var ikke den tradisjonelle formen for terrorisme, rettet mot representanter for staten og undertrykkerne.
«Senderismen» og dens betydning for bondebevegelsen
En revolusjon kan aldri lykkes ved å true og tvinge bønder og arbeidsfolk til å delta. De kan heller ikke kommanderes til handlinger som ikke er utvikla fra forberedelser med grunnlag i massenes egen kamp. For å redde framtida til bondebevegelsen og revolusjonen må partiet vårt derfor stimulere til utvikling av former for bondesjølforsvar for å stå imot de to reaksjonære kreftene: staten og Lysende Sti. Disse kreftene har samme mål om å likvidere bondebevegelsen og avfolke lokalsamfunnene. «Baseområdene» til Lysende Sti ligger beleilig til i områder der transnasjonale gruveselskaper overtar fellesjord uten å møte den minste bondemotstand.
Denne gruppa har ikke bare sloss mot partiet vårt, men mot massenes egne klasseorganisasjoner. Vi viser til forsøkene på å ødelegge bondeorganisasjoner og mord på ærlige ledere som har vært prøvd i klassekampen. Blant disse er mange av våre viktigste revolusjonære kadre, som for eksempel Pablo Villanueva del Castillo, Lorenzo Galindo Tomaylla Teobaldo Yupanqui Acha, Lorenzo Chuchon Sulca, Ismael Palomino Huillca, Misael Ore Chavez, Julio Gutierrez Arones, Valentin Anaya Lira m.fl.
Lysende Sti har også ødelagt bondesamfunn gjennom tilfeldige drap på lederne og innbyggerne, og forårsaker en rask flukt fra landsbygda til byene. De gjør dermed jobben de ble opprettet og finansiert til å gjøre, dvs. å avfolke lokalsamfunnene slik at imperialismen lettere kan trenge inn i felles landområder med sine gruve- og oljekonsesjoner og får tilgang til billig arbeidskraft i de store byene.
Det er ingen tilfeldighet at handlingene til Lysende sti var mest voldelige i områder hvor det var en organisert bondebevegelse som hadde utvikla klassebevissthet under direkte innflytelse fra partiet, for eksempel i Ayacucho, samt i områder som Cangallo, Vilcashuman, Huancavelica, Ancash og Junin. Aksjonene til Sendero var målretta massedrap på de viktigste lederne av folket i Peru og den største ødeleggelse av organisasjonene til arbeiderklassen og spesielt bøndene. Nå reorganiserer bøndene seg etter tilbakeslaget og sliter med mange vanskeligheter for å gjenvinne sine rettigheter, forsvare felleseiendommen og den nasjonale sjølråderetten.
Den grunnleggende oppgaven for PCP (m-l)
Som marxist-leninister må vi studere historiske erfaringer og lære av dem for ikke å lede vårt folk til unødvendige ofre, for ikke å gå til desperate eller eventyraktige handlinger eller rett og slett støtte eller gå sammen med dem som løsner det første skuddet. Ikke all vold er revolusjonær vold, heller ikke er enhver «geriljakrig» eller «folkekrig» en revolusjonær krig når den ikke er leda av et fortroppsparti og har støtte fra arbeiderklassen. Vår oppgave er å utvikle og styrke vårt parti og å organisere den revolusjonære volden fra folkemassene uten å avvike fra vårt kompass, som er ledelse fra arbeiderklassen og en riktig enhetsfrontpolitikk. Vi må opptre som en bolsjevikisk organisasjon, som en ekte organisert fortropp av arbeiderklassen, som frimodig stiller seg sjøl i spissen for kampene til vårt arbeidende folk gjennom revolusjonære handlinger som gir partiet vitalitet og styrke til å oppfylle den grunnleggende oppgaven: nasjonal og sosial frigjøring av folket vårt.
Oversatt av Revolusjon fra Unity & Struggle nr. 30, oktober 2015.
Artikkelen er noe forkortet. Red.