4. Partiet som redskap for proletariatets diktatur.
Partiet er den høyeste form for proletariatets organisasjon. Partiet er kjernen, den ledende kraften innenfor proletarklassen og denne klassens orga- nisasjoner. Men av dette følger på ingen måte at en kan betrakte partiet som et mål i seg selv; en kraft som er seg selv nok. Partiet er ikke bare den høyeste form for proletariatets klassesammenslutning – det er samtidig også redskapet i proletariatets hender til å erobre diktaturet så lenge det ennå ikke er erobret, og til å styrke og bygge ut diktaturet etter at det er erobret. Partiet kunne ikke heve seg til så stor betydning og kunne ikke rage opp over alle andre former for proletariatets organisasjon, om ikke proletariatet sto overfor spørsmålet om makten, om ikke vilkårene under imperialismen, de uunngåelige kriger og kriser, hadde krevd konsentrasjon av alle krefter i proletariatet på ett punkt, sammenknytting av alle tråder i den revolusjonære bevegelse på ett sted, for å styrte borger- skapet og erobre proletariatets diktatur. Proletariatet trenger partiet framfor alt som sin kampstab, som det må ha hvis det skal ha framgang med makterobringen. Det er knapt nødvendig å bevise at det ikke ville vært mulig for proletariatet i Russland å sette sitt revolusjonære diktatur ut i livet hvis det ikke hadde hatt et parti som maktet å samle om seg proletariatets masseorganisasjoner og i løpet av kampen å sentralisere ledelsen av hele bevegelsen.
Men proletariatet trenger partiet ikke bare til å erobre diktaturet, det har enda sterkere behov for partiet til å hevde diktaturet, styrke det og bygge det ut til beste for sosialismens fullstendige seier.
«Nå innser sikkert nesten alle,» sier Lenin, «at bolsjevikene ikke ville ha kunnet beholde makten i to og en halv måned, for ikke å snakke om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernharde disiplin i partiet vårt, uten den mest fullstendige og grenseløse støtte til partiet fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. alt det i arbeiderklassen som er tenkende, ærlig, selvoppofrende, innflytelsesrikt og i stand til å lede eller trekke med seg de tilbakeliggende lag.» («Radikalismen» osv., s. 9.)
Men hva vil det si å «hevde» og »bygge ut» diktaturet? Det vil si å tilføre millionmassene av proletarer en ånd med disiplin og organisasjon; det betyr å reise et brystvern og et bolverk i de proletariske masser mot den nedbrytende innflytelse fra den elementære styrke i småborgerskapet, fra de småborgerlige vaner; det betyr å støtte proletarenes organisatoriske arbeid med å oppdra på nytt og omdanne de småborgerlige lag; det betyr å hjelpe de proletariske masser med å oppdra seg selv til den kraft som er i stand til å oppleve klassene og skape forutsetningene for å organisere den sosialistiske produksjon. Men å gjennomføre alt dette er umulig uten et parti som er sterkt ved at det er sammensveiset og disiplinert.
«Proletariatets diktatur,» sier Lenin, «er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, militær og økonomisk, pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunns krefter og tradisjoner. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt. Uten et jernhårdt parti som er stålsatt i kamp, uten et parti som nyter tillit hos alt det som er ærlig i denne klasse, uten et parti som forstår å følge stemningen i massene og innvirke på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang.» («'Radikalismen' osv.», s. 30.)
Proletariatet trenger partiet til å erobre og hevde diktaturet. Partiet er et redskap for proletariatets diktatur.
Men av dette følger at i og med at klassene forsvinner, med at proletariatets diktatur dør hen, må også partiet dø hen.