- Kapitalen trenger politisk stabilitet, den trenger at den gryende motstanden blir kanalisert trygt inn i parlamenter og regjeringer
«Ingen skal leve i fattigdom», sa Bondevik-regjeringa da den for et par år sia la fram tiltaksplanen mot fattigdom. Deretter satte den ei lavinntektsgrense på 7.083 kroner i måneden. Det er innlysende at ingen kan leve av det. Ifølge sosiologen Vally Vegge er 13.000 kroner et nøkternt minimumsbudsjett for en enpersonhusstand.
Den fattigste tredjedelen av folket har fått redusert sin relative inntektsandel med rundt 30 milliarder kroner i løpet av fem år. Disse pengene er omfordelt til den mest velstående tredjedelen. Flere hundre tusen minstepensjonister og uførepensjonister, samt 100.000 barnefamilier er fattige. Velferdsalliansen, Redd Barna, Frelsesarmeen og andre bekrefter alle det samme: stadig flere barnefamilier ber om hjelp. Men sosialhjelpsatsene har stått på stedet hvil siden 1993. Kommunene tynes.Vakre bibelord om omsorg for de fattige blir enda mer uspiselige når oljemilliarder strømmer inn i nasjonalregnskapet fortere enn finansminister Foss og Norges Bank rekker å telle dem.
På toppen av det hele kommer regjeringas korstog mot alle former for faglige rettigheter, dens aktive undergraving av arbeidsmiljølov og arbeidstidsbestemmelser osv.
«Proletariatets relative utarming består i at i det borgerlige samfunnet synker arbeiderklassens andel i den samla nasjonalinntekten stadig, samtidig som utbytterklassens andel stadig øker. Proletariatets absolutte utarming består i at dets levestandard direkte synker», står det å lese i ei femti år gammel lærebok i politisk økonomi.
Begge deler stemmer. I motsetning til Bondevik og borgerskapets økonomer snakker læreboka sant. Den velstandsøkningen som blir projisert av SSB og andre «objektive kilder» måler i beste fall de forbedringene som den såkalte middelklassen og arbeiderklassens øvre sjikt, arbeideraristokratiet, blir til del. Beskrivelsene tar knapt hensyn til at folk i dag – i motsetning til før – er gjeldsslaver fra vugge til grav. Eller at de blir sjuke, uføre og utslitt lenge før tida.
Det er derfor ikke rart at dette høyre-kabinettet, som gjerne sammenliknes med Hunseid-regjeringa på 30-tallet er forhatt og ønskes dit pepper’n gror.
LO er en pådriver for at det utvidete «venstre», dvs LO, Attac og partispekteret fra Senterpartiet via Ap til SV (og RV?) samler seg til kamp for ei ny regjering som skal snu spillet. Liberaliseringa og markedskreftenes offensiv må stanses. Det høres forlokkende ut.
Men alle – også LO – vet at kapitalens kanonader og liberaliseringspolitikken skjøt fart under sosialdemokratiske regjeringer – fra Gro til Stoltenberg. En typisk venstresosialdemokratisk myte er at årsaken til liberaliseringsiveren til Ap-regjeringene under Gro og Stoltenberg var at de var mindretallsregjeringer som måtte inngå stadige kompromisser og avfant seg med borgerlig overstyring. Men de engelske og tyske arbeidernes svøpe, Tony Blair og Gerhard Schröder, har trygt parlamentarisk flertall… Hver eneste mandag i hele høst har titusener av tyske arbeidere inntatt gatene i protest mot Hartz IV-reformen til nettopp Schröder.
LO-ledelsen vet, og kapitalen vet, at en virkelig kjempende fagbevegelse kunne ha veltet Bondeviks redselskabinett forlengst. Økt overtidsbruk, innleie av arbeidskraft, sosial dumping, trygdekutt, trusler mot sjukelønna – rekka av saker der LO kunne ha tatt ut sine 800.000 medlemmer i direkte konfrontasjon med denne ultrareaksjonære regjeringa er lang. Men som del av det korporative systemet er LO-toppen sitt ansvar bevisst: opposisjon og motstand skal kanaliseres inn mot «de demokratisk valgte organer». Likevel kan grunnsplanspresset snart bli så stort at LO må vise muskler mot regjeringas NHO-offensiv.Kapitalen trenger politisk stabilitet, den trenger at den gryende motstanden blir kanalisert trygt inn i parlamenter og regjeringer, for å avverge en åpen klassekonfrontasjon. Kapitalen tenker likt, enten den er basert i Tyskland eller Norge. Med ei Ap-styrt regjering er det ikke dristig å hevde at LO-ledelsen i enda større grad vil avstå fra å mønstre til massiv motstand. Men er det grunn til å tro at ei sosialdemokratisk regjering der Sp og SV inngår, vil opptre vesentlig annerledes enn ei regjering av Schröder-slaget i Tyskland, der De Grønne er med i koalisjonen?
Vi tror ikke det. SV har allerede ett år før valget tilpasset sin utenrikspolitikk til DnA/NATO og mumler et stadig mer hørbart «tja» til EU. – Men, vil mange si, – la dem i det minste prøve. Det kan da umulig bli verre enn det pakket som sitter nå! Det er ei jordnær innstilling. Men om dette blir ei ’forsvarsregjering’ avhenger helt av at kampfanene holdes høyt hos de fagorganiserte og i masseorganisasjoner som Nei til EU. For hvis LO-medlemmer og EU-motstandere slår seg til ro med at våre interesser vil bli dyktig ivaretatt av ei «sentrum-venstreregjering», kommer ikke bare illusjonene – men også det som er igjen av velferden – til å stå for fall.
Redaksjonen avsluttet 18. september 2004