Leder fra Revolusjon nr 24
Hulheten i den internasjonale «kampen mot terrorismen», der den norske regjeringa deltar med største iver, blir overtydelig når blikket rettes mot Midtøsten og Palestina. Orgien av krigsforbrytelser som den israelske hæren begår på Vestbredden og i Gaza, eller beleiringa og utsultinga av Yasser Arafat, får ingen andre konsekvenser enn vestlige henstillinger om israelsk «måtehold». Land som Afghanistan, Irak og Iran, som verken okkuperer andre folk eller truer sine naboer, blir derimot gjenstand for krig og trusler om krig fra «verdenssamfunnet».
Den norske «ekspert»- og politikerdebatten om Midtøsten handler fortsatt om en virkelighetsfjern forestilling om at USA er den eneste makta som kan løse konflikten i Palestina på «rettferdig» vis, og at det bare gjelder å presse amerikanske myndigheter til å forstå at de må bruke nøkkelen de sitter på og sine politiske og militære muskler. Denne naiviteten kunne under andre omstendigheter ha vært rørende, men i virkeligheten er den et bedragersk forsøk på å tilsløre at USA ikke er den potensielle redningsmannen, det er USA-imperialismen som er sjølve problemet. Det er USA som holder monsterstaten Israel oppe politisk og militært. Det er USA som er garantisten for at Israel ikke trenger bry seg om FN-resolusjoner, og det er USA som sammen med redskaper som Norge jobber parallelt for å avvæpne det palestinske og de andre arabiske folkene moralsk, politisk og militært.
USA bruker «Terminator»-staten Israel som bulldoser. De israelske krigsforbrytelsene ville vært utenkelige uten at USA har gitt en eller annen form for grønt lys. Og når USA har gitt grønt lys i den nåværende internasjonale situasjonen, betyr det at Israel er tiltenkt en helt bestemt rolle for å trappe opp «krigen mot terrorismen» ytterligere. Det er vel verd å merke seg at Sharon sørget for å eskalere til full krig mot palestinerne nettopp mens Anthony Zinni, USAs utsending til Midtøsten, var på plass i området.
Ett mulig scenario er å framprovosere borgerkrig mellom palestinerne når Arafat er satt ut av spill, og deretter gå løs på Libanon. Her har Sharon rike erfaringer fra Shabra og Shatilla og Beirutoffensiven i 1982. Sharons retorikk mot «terrorismen» er avskrift av ordboka til Washington, og Libanon er kjent som treningsområde for en rekke frigjøringsbevegelser i Midtøsten. Ikke mindre viktig er den kjensgjerning at Libanon-baserte Hizbollah har vist seg som den kanskje mest effektive militære krafta i kampen mot Israel.
En ny israelsk innmarsj i Libanon ville gi USA anledning til, når tida er moden, å steppe inn som «fredsmekler» og medokkupant. Ved i tillegg å spille det kurdiske kortet i en eller annen form, ville Syria være nøytralisert, mens Israels militære alliansepartner Tyrkia kan involveres direkte i et nytt framstøt mot Irak.
Utviklinga kan også ta andre veier, avhengig av hvilke politiske og diplomatiske trekk som blir ansett som mest hensiktsmessige. Poenget er at nye kriger kommer, sannsynligvis på flere fronter samtidig. Den norske regjeringa gjør hva den kan for å sørge for at Norge blir med i en stadig utvidet imperialistisk røverkrig, anført av USA og verdens ubestridte ener blant alle «terrorstater»: Israel. Krigsmotstandere, Palestinavenner, anti-imperialister og alle demokrater har en felles kamp å føre – og mange felles fiender å beseire.
Redaksjonen avsluttet 5. april 2002