Du finansierer krigen og krigsprofitørene. Illustrasjonsfoto: Towfiqu Barbhuiya, Unsplash.
I 2022 er lommeboka vår flådd for å forsyne krigens profitører, strømselskapene og staten. Det eneste som får folket til å holde varmen er et voksende hat mot uretten som dette politiske og økonomiske systemet påfører oss.
Allerede i 2021 levde en halv million nordmenn under fattigdomsgrensa. Det tallet har økt betraktelig i 2022. Samtidig øker antallet milliardærer jevnt og trutt, sjøl om noen av dem har rømt til Sveits.
Blant minstepensjonister, uføre og folk som går på arbeidsavklaringspenger er fattigdommen i ferd med å bli ekstrem. Dette er en villet politikk, som Ebba Wergeland presist har sagt det rett opp i fleisen på toppolitikere i beste sendetid. En helt bevisst følge av arbeidslinja til regjeringa og stortingsflertallet.
Hver husstand har i snitt blitt 18 000 kroner fattigere i 2022
Men også for folk som er i arbeid peker levestandarden rett nedover. Hver eneste husstand har i snitt fått 18 000 kroner mindre å rutte med i 2022, kunne Statistisk Sentralbyrå (SSB) slå fast allerede i november. I Norge er det ca. 2,5 millioner husstander.
Folk rammes spesielt av høyere renteutgifter sammen med dyrere strøm, drivstoff og mat. Matvareprisene økte med 12 prosent fra november 2021 til november 2022. En undersøkelse utført for Nettavisen viser at 700.000 nordmenn sliter med å betale regningene. Det er en tredobling i løpet av kort tid.
Uretten er mest iøynefallende når det gjelder de absurde strømprisene i et land der det koster 12 øre å framstille en kilowatt-time strøm. Situasjonen demonstrerer også den politiske avmakta til ei handlingslamma regjering, som følge av at stortingsflertallet har gitt bort styringa over kraftpolitikken til EU og ACER. Folkekravet må være at strømmen må ut av markedet. Den skal ikke være en fritt omsettelig vare, elektrisitet er fundamental infrastruktur på linje med vann eller renovasjon. Og når strøm ikke er en vare, er heller ikke EØS-kravene om fri vareflyt relevante. Da blir strømforsyning og kraftpris igjen et reint nasjonalt politisk anliggende, slik det var i det meste av forrige århundre.
Fagtoppens fallitterklæring
Enhver virkelig fagbevegelse ville gjort klar til kamp for å kompensere for fallet i reallønn og lage sikringer mot inflasjonen, for eksempel i form av indeksregulering. Men når LO-lederen får spørsmål om det nå vil bli reist høye krav for å kompensere for det dramatiske reallønnsfallet i 2022, svarer Peggy Hessen Følsvik benektende. – Nei, det har LO aldri gjort meg bekjent, sier hun til Fri Fagbevegelse oppunder jul. – Det er heller ikke det frontfagsmodellen går ut på, legger hun til.
Det skal være sikkert og visst!
Topplederen i det som skal være en fagbevegelse sier med dette at LO-medlemmene kan forvente enda mer reallønnsnedgang i 2023 og at de bare kan glemme å ta igjen det tapte fra i fjor. En sånn uttalelse burde i seg sjøl være grunn god nok til å utløse et opprør på grunnplanet i fagbevegelsen. Om det skjer, er et av mange spennende spørsmål bare 2023 vil gi svar på. Industriaksjonen og forbannelsen over den politiske avmakta rundt strømprisene er et varsel om at noe er i gjære.
LO-lederen vil ikke kreve kompensasjon for det vi har tapt
I alt den sier og gjør, viser fagtoppen at den er opptatt av å opprettholde kapitalens makt i et urettferdig økonomisk system. Den vil gjerne rette på de mest ekstreme utslaga av urett, men bare så lenge slike justeringer er spiselige for kapitaleierne. LO-lederen er også så ivrig etter å eksportere norske våpen til Ukraina at hun fant det nødvendig å ta avstand fra en fredsdemonstrasjon der en bønn om våpenhvile og fredsforhandlinger var blant parolene.
I mer klassebevisste perioder enn nå, ville en sånn opptreden blitt stempla som klasseforræderi.
Fattigdom i et styrtrikt Norge
Inflasjon er et middel for å omfordele verdier fra folket til staten. Reallønnsnedslaget og velferdskuttene foregår i et av verdens rikeste land, et land som attpåtil profitterer grovt på krig og energimangel i Europa. Et land der det koster 12 øre å produsere en kilowatt strøm, men som myndighetene med EØS i ryggen tvinger oss til å kjøpe tilbake fra oss sjøl til mer enn det tidobbelte.
Norge er et styrtrikt land på alle måter. Den eneste grunnen til at det eksisterer fattigdom i Norge, er at vi lever under et kapitalistisk system som forutsetter at de rike blir rikere og de fattige fattigere. Et system som blir administrert av skiftende borgerlige partikonstellasjoner, som alle har til felles at de forsvarer det kapitalistiske klassesamfunnet som «eneste alternativ». Alternativet fins, men det er ingen partier som målbærer det på Stortinget, og knapt nok utenfor. Alternativet er sosialisme – som betyr at arbeiderklassen og folkeflertallet fratar borgerskapet all økonomisk og politisk makt ved å opprette arbeiderklassens egen statsmakt.
Statens overskudd gjennom petroleumsinntektene, såkalt netto kontantstrøm, anslås til 1 300 milliarder kroner. Det er nesten på nivå med et helt statsbudsjett. Dette er penger som for all del ikke må brukes på velferd, angivelig fordi det vil skape enda mer inflasjon. Så bruker man heller penger på opprustning og krig, de mest inflasjonsdrivende formål som eksisterer.
Krigen gjør staten enda rikere
Krigen er et gullegg for norsk militærindustri. Kongsberggruppen og Nammo, der staten eier femti prosent i begge, inngår nær sagt ukentlig nye milliardkontrakter med USA og andre land om leveranser av høyteknologisk forsvarsmateriell og ammunisjon.
Militærutgiftene i 2022 var på nær 70 milliarder kroner og skal økes enda mer i 2023. Det svarer til om lag 28 000 kroner pr. husstand eller 13 000 kroner pr. innbygger, gammel som ung.
Milliardærene, storkapitalen og kapitalens stat flommer over av penger, mens helsevesenet i Norge og Europa er i knestående og vanlige folk fryser og blir fattigere dag for dag. Det eneste som får folket til å holde varmen er et voksende hat mot uretten dette politiske og økonomiske systemet påfører oss. Et symptom på opprøret som ulmer er at velgerne er i ferd med å gjøre Senterpartiet til et mikroparti og «ørnen« Arbeiderpartiet til ei medtatt skjære.
Det er absolutt ingen grunn til å si «takk for det gamle» året til krigsgale politikere som har overdratt kraftforsyninga vår til EU og norske baseområder til USA.
Om det skal bli et godt nytt år i 2023, avhenger av at arbeidsfolk, trygdemottakere og fredsvenner i Norge og Europa reiser klassekamp for levestandard, velferd og fred.