Volodymyr Zelenskij på vei ut fra den britiske statsministerboligen i 10 Downing Street 8. oktober 2020. Foto: President.gov.ua, CC BY 4.0
Zelenskij står sannsynligvis i veien for de imperialistiske hovedrolleinnehaverne i Ukraina, spesielt dersom fredsforhandlinger er i sikte.
Lederen for skyggeregjeringa i Ukraina, den tidligere amerikanske diplomaten og statssekretæren Victoria Nuland, trer tilbake. Det kan være et tegn på at USA og NATO forbereder seg på å ofre president Volodymyr Zelenskij for å finne en vei ut av krigen.
‘Fuck the EU’-Nuland har vært regissør for USA-imperialismens innblanding i Ukraina siden Maidan-kuppet i 2014, da hun fikk innsatt Yatsenjuk som statsminister og torpederte Minsk-avtalen i 2015. ‘Toria’ (Erobreren) er gift med hauken Robert Kagan, en av hovedmennene bak Project for the New American Century og krigen mot Irak.
Opp gjennom de siste ti åra har Nuland aktivt eskalert den vestlige innblandinga i krigen mot Russland, en krig ukrainerne – ifølge henne – «kjemper for oss». Hennes uttalte mål har hele veien vært å påføre Russland et strategisk nederlag.
Russland på offensiven
Trass i mange tilbakeslag og store materielle og menneskelige tap, kan Russland vise til en sakte, men sikker framgang i Øst-Ukraina. De ukrainske frontlinjene er i ferd med å bryte sammen flere steder. På tross av alle sanksjonene har den russiske økonomien klart seg overraskende bra og har gjort de vestlige «ekspertenes» spådommer til skamme. Russland har hatt voldsom vekst i samhandelen med land som Kina, India og Iran.
Realitetene på bakken gjør at USA må erkjenne at det strategiske nederlaget for Moskva ikke er annet enn ønsketekning, med mindre USA og NATO tar sjansen på full verdenskrig. I mellomtida er nye, gigantiske våpenpakker til Kiev satt på vent i den amerikanske Kongressen.
Da gjelder det å finne en utvei der ingen av de imperialistiske opponentene «kommer i forlegenhet», som president Putin uttrykte det i sin tale om det russiske rikets tilstand i februar. Det betyr en eller annen form for våpenhvile og fredsforhandlinger med avståelse av territorier og med flere tenkbare varianter av gjensidige «sikkerhetsgarantier».
Nye oppfordringer til forhandlinger
Tyrkia sier seg igjen beredt til å være tilrettelegger for fredsforhandlinger, det vil si en gjenopptakelse av forhandlingene som fant sted i Istanbul våren 2022 før de inngåtte avtalene ble brutt etter innblanding fra Storbritannia og Boris Johnson.
Det siste utspillet fra pave Franz om at Ukraina må vise mot ved å gå til forhandlingsbordet, er nok et tegn på økende motstand mot den offisielle krigslinja til NATO-Jens og Joe Biden. Regimet i Kyiv reagerte krakilsk på de bevingede ord fra Vatikanet. Også den krigsivrige regjeringa i det sterkt katolske Polen gjorde noe så uvanlig som å motsi paven.
Russland har aldri avvist forhandlinger, men har ikke hastverk nå som landet er på offensiven. Ukraina og president Zelenskij, som i sitt overmot har avvist alle samtaler før Russland trekker seg ut av Krym/Krim, har satt seg sjøl i et hjørne det er vanskelig å komme ut av. Han fastslo i form av et presidentdekret høsten 2022 at forhandlinger med presidenten i Den russiske føderasjonen er utelukket. Den mest nærliggende løsninga er derfor å finne en erstatter for en Zelenskij som blir stadig mer upopulær på hjemmebane.
Hvordan det skal gjøres uten at det blir en ydmykelse for Vesten og Ukraina, er en annen sak. Zelenskij har innført unntakstilstand og har avlyst valget som skulle finne sted i mars 2024. Ei utskifting må derfor skje på annet vis. Alt fra en «sliten» Zelenskij som ber om avløsning til at en «ulykke» rammer presidenten, er mulige utfall.
Høyt spill fra Macron og Biden
I mellomtida driver Frankrikes president Emmanuel Macron et høyt spill, denne gangen trolig i samforståelse med USA. Han vil sette en «rød strek» for Moskva og truer med at franske og andre bakkestyrker kan settes inn hvis den russiske offensiven fortsetter mot Odessa eller Kyiv.
Mest sannsynlig er utspillet fra Macron ledd i å høyne potten i forkant av mulige fredsforhandlinger. President Biden skjøt ned Macrons forrige stunt om å sende bakkestyrker fra NATO-land. Samtidig er Joe Biden i et valgår avhengig av å framstå som «handlekraftig» overfor Russland. Han vil dessuten ha verdens fokus vekk fra USAs aktive medvirkning til folkemordet i Gaza, noe som har ført til hundretusener av proteststemmer fra demokratiske velgere ved primærvalgene i flere delstater.
Jo dårligere Biden ligger an på meningsmålingene, desto mer fristende kan det være for presidenten å prøve å oppnå noe som spinndoktorene kan kalle en vestlig «seier» i Ukraina. I verste fall kan det skje gjennom at USA og NATO overtar kommandopostene i Ukraina også offisielt, med fare for å utløse en europeisk storkrig. I beste fall kan det skje ved at Ukraina tvinges til forhandlingsbordet – mot at Russland til gjengjeld gir EU og NATO visse innrømmelser og går med på gjensidige «sikkerhetsgarantier».
I begge tilfeller står Zelenskij sannsynligvis i veien for de virkelige hovedrolleinnehavere.
Kravet fra arbeiderklassen og folkene i hele Europa må være våpenhvile og fredsforhandlinger. Gitt klassekreftenes stilling og den politiske situasjonen i Europa, er en midlertidig og urettferdig fredsløsning langt å foretrekke for arbeiderklassen i og utenfor krigssonen framfor krigseskalering og en fortsettelse av masseslakten.
