Den dialektiske materialismen er kommunistenes verdensanskuelse. Den ble skapt av Marx og Engels, og består i en konsekvent dialektisk – i motsetning til metafysisk, og materialistisk – i motsetning til idealistisk – analyse av alle naturens, samfunnets og tenkningens fenomener.
Den dialektiske materialismen oppsto på 1840-tallet som en del av den vitenskapelige sosialismen, og har siden da vært uløselig knytta til den revolusjonære arbeiderbevegelsens teori og praksis.
Ifølge den filosofiske materialismen er verden i sin helhet av materiell karakter, i motsetning til alle former for idealisme, som den borgerlige filosofien er gjennomsyra av, og der «ånd» enten er det primære begrepet eller sidestilt med materien som grunnleggende prinsipp (dualisme). Men materien er i stadig bevegelse og antar stadig nye former. Det vi kaller åndelige fenomener, for eksempel våre ideer og begreper om den ytre verden, er i siste instans avledet av materielle fenomener og ikke gitt oss av «Gud».
Når vi snakker om dialektisk materialisme, mener vi en metode som er dialektisk fordi den betrakter fenomenene i deres indre sammenheng og gjensidige avhengighet – i motsetning til den mekaniske materialismen, som går ut fra at verden er oppbygd av faste og uforanderlige byggesteiner. Fordi metoden går ut på dialektisk analyse av fenomener i stadig bevegelse, er den også en levende teori, i stand til å tilpasse seg nye prosesser og forandringer i verden.
Den historiske materialismen
Den historiske materialismen betyr at for første gang i menneskehetens historie kan utviklinga av menneskesamfunnet betraktes ut fra et vitenskapelig grunnsyn. Den gjør slutt på alle de idealistiske teoriene som anser utviklinga som et resultat av guddommelig vilje, av enkeltmenneskers innsats eller av kaotiske tilfeldigheter. I stedet setter Marx og Engels for seg å analysere de økonomiske realitetene som er drivkrafta i historia.
Den historiske materialismen avdekker hvordan den materielle produksjonen er grunnlaget for samfunnets eksistens og utvikling. Ut fra den produksjonsmåten som er gitt ut fra de naturlige forutsetningene og menneskenes arbeid for å nyttiggjøre seg dem, blir også hele samfunnssystemet bestemt: forholdet mellom menneskene, de politiske institusjonene, tenkemåten, religionen, kulturen, de juridiske formene.
Men samfunnet er hele tida i bevegelse og utvikling gjennom menneskenes arbeid, og i en eksisterende produksjonsmåte oppstår det motsigelser mellom produktivkrefter (dvs. råstoffer, energi, arbeidsredskaper, arbeidskraft osv.) og produksjonsforhold (dvs. måten produksjonen og samfunnet er organisert på, eiendomsforhold, inndeling i stender og klasser osv.), og motsigelser mellom forskjellige grupper og klasser i samfunnet.
Disse motsigelsene er utgangspunktet for historiske forandringer, og disse forandringene må forklares ut fra kampen mellom sidene i en motsigelse og den bevegelsen som den fører til. Den vitenskapelige sosialismen gjør motsigelsene i samfunnet, og først og fremst i det borgerlig/kapitalistiske samfunnet til gjenstand for analyse. I denne analysen gjør en bruk av den dialektiske metoden, som er uløselig knytta til den historiske materialismen og dens resultater.
Den dialektiske metoden
Den dialektiske metoden er et vitenskapelig redskap for å studere fenomenene i naturen, samfunnet og tenkningen, og ble skapt av Marx og Engels. De arva utgangspunktet fra Hegel, som med sin dialektikk hadde gjort et framskritt i forhold til tidligere tiders metafysiske tenkning. Men Hegel var sjøl metafysiker, for i hans lære var det «ånden» som skapte bevegelsene i verden og all utvikling. Det Marx og Engels gjorde, var å snu Hegels idealistiske dialektikk på hodet og sette den på et materialistisk fundament.
Den marxistiske dialektikken betrakter naturen (som også mennesket og samfunnet er en del av) som en sammenhengende helhet der alle delene står i vekselvirkning med hverandre. Naturen er i en tilstand av stadig bevegelse og forandring, i en prosess der gradvise, kvantitative forandringer går over i kvalitative.
Et hovedpoeng i den dialektiske metoden er dens syn på motsigelsene i fenomenene. Den går ut fra at det er indre motsigelser i alle ting, og at kampen mellom motsetningene driver utviklingsprosessen framover, til motsigelsen blir løst ved at motsetningene danner en ny enhet på et høyere nivå. Når en anvender denne synsmåten på historia, ser en hvordan samfunnssystemer og økonomiske formasjoner også er i bevegelse og forandring, og hvordan gamle former etter hvert blir avløst av nye.
Ved hjelp av den dialektiske metoden analyserte Marx utviklinga av motsigelsene i det kapitalistiske samfunnet. Kapitalismens historiske utviklingstendens er å utvikle produktivkreftene og gjøre produksjonen stadig mer samfunnsmessig, samtidig som produksjonsforholda i stadig større grad blir en bremse for utviklinga. Hovedmotsigelsen under kapitalismen er motsigelsen mellom arbeid og kapital, og når kapitalen ikke lenger klarer å løse systemets indre motsigelser, ligger veien åpen for proletariatet til å gjøre revolusjon og innføre sosialismen.
Naturdialektikken
Grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen var også sterkt interessert i naturvitenskap, og viste på flere måter hvordan den dialektiske metoden førte til større forståelse på dette området. I siste halvdel av det 19. århundret skreiv Engels sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra den borgerlige vitenskapens framskritt analyserer begreper som materie og bevegelse, rom og tid ved hjelp av den dialektiske metoden.
Oppgava var å avdekke de objektive dialektiske bevegelsene i naturen, og dermed avsløre idealismen, metafysikken og den vulgære materialismen som bremseklosser for den vitenskapelige utviklinga. Samtidig som Engels løste flere av samtidas problemer i naturvitenskapen, forutsa han også den framtidige utviklinga og hva den kunne oppnå.
For eksempel godtok han ikke samtidas rådende oppfatning om atomet som materiens definitive og udelelige byggestein. Han skreiv: «Atomene kan imidlertid på ingen måte betraktes som enkle eller generelt som de minste kjente partiklene av materie.» Over 100 år med teknologisk utvikling og kjernefysisk forskning har gitt Engels rett, og den mekaniske materialismen er nå for alltid feid ut av naturvitenskapen.
Teoriartikkel i Revolusjon nr. 35, høsten 2007