Illustrasjonsfoto: Matthias Tillen, unsplash
Det som skjer i fiskeriene, er del av allmenningens tragedie.
Torsken har vært vår viktigste matfisk i minst tusen år bakover i tid. Den har hatt sin utbredelse fra Newfoundland, Grønland, Island, Nordsjøen opp til Barentshavet. I vest er den så å si utryddet, og i Nordsjøen er den i ferd med å forsvinne. Fram til 1990 trodde vi at vi hadde god kontroll med bestanden oppe i Barentshavet, men reguleringa telte bare torsk i tonn, ikke i antall individ som ble fanget. Selv etter erfaringene en hadde fra østkysten av det nordamerikanske kontinentet, reagerte en ikke på at fisken ble mindre og antallet flere i fangstene. Når en fisker opp torsken før den blir kjønnsmoden, stopper rekrutteringa av fremtidige årsklasser. Dette gikk først opp for forskerne for 35 år siden. Men det er ikke forskerne som setter kvotene, de gir bare råd til politikerne.
Forvaltning og sanksjoner
Frode Bygdnes er lokalpolitiker og tidligere medlem av Rødt. Foto: Privat.Etter at delelinja ble avklart i 2010, har tredjeland blitt vist bort fra Barentshavet. De har ikke lenger smutthullet å fiske i. Fiskeriforhandlingen er nå bare mellom Norge og Russland. Barentshavet utgjør 1.405.000 kvadratkilometer. Den største delen av havområdet tilhører Russland tross at det omstridte havområdet ble delt ganske likt.
Rådene fra forskerne gis for å sikre at bestanden overlever. Det er minimumsråd, men det er ikke råd for optimal høsting. Vårt felles havområde er så stort at vi må sikre en mye sterkere torskestamme slik at den kan beite på hele det store havområdet der det er masse dyreplankton.
For den nordøstarktiske torsken, også kalt skreien, settes etter forhandlinger i den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Det er storpolitikk. I år holdt forhandlingene på å gå i stå. Norge innledet forhandlingene med å nekte rederiene Norebo JSC og Murman Seafood, som er de to største russiske rederiene, adgang til norsk økonomisk sone. Det var på oppfordring fra EU om å boikotte dem pga. krigen i Ukraina. Boikottsanksjonene mot Russland har tjent EU og Storbritannia sine fiskeriinteresser.
Boikottsanksjonene mot Russland har tjent EU og Storbritannia sine fiskeriinteresser
Den minste fisken er i russisk sone. Skal vi forvalte bestanden, må vi ikke bare sette kvoter i tonn, vi må la russerne fiske vest i Barentshavet slik at de ikke belaster bestanden for mye. Norge har interesser av at fisket foregår under oppsyn i vest, også fra russiske fartøy, for da fylles kvotene med færre torskeindivider. Omtrent 80 % av de russiske fangstene tas i den norske sonen. For at de skal fange fisken i norsk økonomisk sone, er det ønskelig å la dem lande fisken på kysten vår, også for oss. Sanksjonene EU pålegger oss har vært skadelig for den forvaltninga vi ønsker.
Anbefalinger
Rådene i år var bare 269 440 tonn nordøstatlantisk torsk. Resultatet ble 285 000 tonn. I forhandlingene kommer andre argumenter inn enn hva ressursen tåler. En forsvarer høyere kvoter med at det bare går litt lengre tid til å bygge opp bestanden. Økonomisk trygghet for fiskebåtrederne er et av argumentene. Slike momenter er med på å få kvotene opp og konsekvensene blir at belastninga på bestanden øker. I år ble resultatet 6 % over anbefalingene, i fjor var det nærmere 10 % mer og i 2024 var den fastsatte kvoten for skreien 25 % over anbefalt kvote. Så er vi kommet i den situasjonen at årets torskekvote utgjør bare en tredjedel av hva kvotene var i 2014. Denne dramatiske situasjonen kamufleres ved at offentligheta har fokus på prisene. Når skreien koster 100-lappen for kiloet, blir inntekta til fiskerne og sjømatnæringa ikke redusert og ressursproblemet skjult.
Norge sin andel av totalkvoten på 285 000 tonn torsk utgjorde 49 %, dvs. Norge får 139 827 tonn torsk. Fra denne skal en trekke det som går til åpen gruppe som utgjør minimum 6,62 %. Utregningsmetoden kom i Stortingsmeding 7 (23 –24). Begrepet åpen gruppe kom av at fisket ble lukket i 1990 og gjaldt de minste båtene. Jeg skriver minimum 6,62 % fordi jeg syns utregningsmåten er uklar. Hele forskning-, rekruttering-, ungdom-, levendefisk-kvoter m.m. er ikke med i regnestykket for åpen gruppe. Når vi trekker fra 6,62 % for åpen gruppe fra den norske totalkvota, er vi nede på 130 570 tonn som skal deles mellom trålerne og kystfiskerne.
Symbolsk trålstige
Med kvotemeldinga ble trålstigen gjeninnført. Trålstigen skulle være en nøkkel for at trålerflåten skulle ta den største reduksjonen ved små kvoter. Siden vi har de minste kvotene vi noen gang har hatt, burde trålerne også ha blitt satt til det laveste kvotenivået. Nå tilgodesees trålerne med 25 % som utgjør det nest laveste nivå på stigen. Trålerne får en gruppekvote på 32 500 tonn torsk, og denne fisken blir i hovedsak tatt i Barentshavet.
Krisa for bestanden er så stor at myndighetene skulle stoppet fisket i Barentshavet. For fisken er gjennomsnittlig mindre enn den kjønnsmodne fisken som kommer til kysten. Trålerne har tre ganger større drivstoff-forbruk enn kystflåten. Kvoter til trålerne var egentlig bare et supplement for at landanleggene skulle ha mest mulig stabile råstoffleveranser utenfor sesongen.
Trålerne har ignorert leveringsplikten
Trålerne har ignorert leveringsplikten som fiskeriminister Ludvigsen gjorde om til bare en tilbudsplikt til landanleggene. Så tjener trålerne mest på å fryse ned fangstene og levere til auksjon. Det betyr direkte eksport og svært få arbeidsplasser på land. Krisa er et resultat av fangst på småfisk oppe i Barentshavet. Kystflåten som venter til fisken kommer inn til kysten, fangster på større fisk og den minste flåten bruker mest passive fiskeredskaper som naturlig regulerer tilgangen til fisken.
Trålstigen i år hindrer at politikerne kan ta fisken tilbake til kysten, enda lokalsamfunnene langs kysten ikke har noen nytte av trålerne. En må kreve at kystflåten som sikrer arbeid langs kysten får hele kvota i år, og at fiske etter torsk i norsk økonomisk sone begrenses mer.
Fartøykvoter
Andelen til de konvensjonelle båtene blir i år på ca. 97 900 tonn. Det skal igjen deles opp i fire grupper som ble definert ut fra båtens lengde. Derfor ble det kalt for lengdegrupper, men også det begrepet ble forkludra da en innførte begrepet hjemmelslengde. Struktureringa av fisket i de tre største gruppene på kyst, førte til at kvotene ble flyttet når båtene ble forlenga.
Dermed ville en beholde kvota i gammel gruppe der den hørte hjemme.
De største konvensjonelle båtene må være under 28 meter og ned til 21 meter. For neste gruppe er fra 15 meter til 20,99 meter. Tredje gruppe er fra 11 meter opp til og med 14,99 meter. De minste båtene i lukket gruppe er under 11 meter.
I hver gruppe ble det gitt fartøykvoter. Den ordninga kom på 90-tallet, og da begynte en med omsetting av kvotene. Fartøykvotene ble da brekkstanga for å privatisere høstingsretten. For myndighetene var det enkelt å regulere fisket ved å gi den enkelte båt en kvotefaktor som skulle multipliseres med den mengde fisk som var avsatt i den enkelte gruppe.
Både borgerlig og rødgrønn regjering sier at de har hatt som mål en «rettferdig og forutsigbar fordeling av fiskeressursene». I virkeligheta har kvotene vært brukt til å redusere antall fartøy for at de gjenværende båtene skal ha større lønnsomhet. Det har ført til færre og større båter. Metoden har vært strukturering. Denne politiske målsettinga står i strid til allmenningsretten for fisken, at fisken tilhører fellesskapet og blir først en eiendom etter at den er fisket. Struktureringa har økt prosessen med privatisering av høstingsretten. Nå eier enkelte fiskebåtredere kvoteandel av den fisken som svømmer i havet og allmenningen må avstå fra å fiske.
Økt lønnsomhet for de store båtene har også ført til forbedra fangstkapasitet. Struktureringa ble en gang markedsført som tiltak for å redusere fangstkapasiteten, men har ført til det motsatte. Struktureringa har både fortrengt de mindre båtene og forverra ressurssituasjonen.
Ressursrenta
Myndighetene har ønsket denne utviklinga. For det som en kan kalle for grunnrente, også kalt ressursrente, blir mulig for dem å innhente når den blir samla og adressert. Helt konkret er det ressursrenta en innhenter når myndighetene fastsetter en pris på kvotene. Tydeligst ser vi det når stortingsmeldinga snakker om strukturgevinst som er en tilbakelevering av en kvoteandel. Båtene i den minste gruppa må levere tilbake hele kvota, mens båtene i de andre gruppene må levere tilbake 20% av kvota ved kondemnering av båt.
De minste båtene under 11 meter har vært vanskeligere å fange inn i denne reguleringa. De kan møte dårlige tider med å ligge i ro. Uten gjeld påløper ikke renter og andre utgifter. De minste båtene har vært utrolig seiglivet og utgjør samfunnets største og viktigste beredskap. De minste båtene er mest lønnsomme, mest miljøvennlige og flinkest til å bringe i land ferskt variert råstoff. Denne varierte flåtestrukturen har og vært den beste til å opprettholde mottakene på land. Den betyr mest for bosettinga langs kysten vår, særlig i nord.
Myndighetene, uansett regjering, bruker bevisst markedskreftene til å endre strukturen innen fangstleddet for fiskeriene. Men myndighetene har andre reguleringsmetoder som var effektive før 1990. De kan stenge fiskefelt eller bare stenge for enkelte redskapstyper. De kan innføre verningstid og regulere på bakgrunn av fangster som føres i land. De kan prioritere fiskerettigheter til passive fiskeredskaper og til de minste båtene som aldri har utgjort en trussel for bestanden.
Markedets begrensninger
I år ser vi tydelig svakhetene med markedskreftene. Prisen for torsk er nådd 100-lappen. Av frykt for at denne prisen ikke holder seg, starter et kappfiske som fartøykvotene skulle forhindre. Kappfiske i januar før fisken er kommet til land, tjener den havgående flåten, dvs. trålerne og de største båtene i gruppe 1. Når så skreien kommer inn til kysten har den havgående flåten tatt opp sin kvote og prisene falt. Kystflåten ser at i år må de fange mest mulig av kysttorsken for å få del i pristoppen. Kysttorsken er mer trua enn den nordøstarktiske torsken. Myndighetene sitter bare og ser på dette anarkiet og griper ikke inn, fordi det tjener kapitalinteressene innen fiskeriene.
Pengejaget i næringa presser fram denne krisa. På samme måte som væreierne før i tiden presset fiskerne til å gå ut i uvær, driver båteierne av økonomiske interesser å føre mest mulig fisk i land uavhengig av bærekraft. Vi må ha nasjonale reguleringer som tar hensyn til ressursene og sikrer at kystfiskerne prioriteres. Kravet må være at kystfiskekvotene økes betydelig på bekostning av den havgående flåten. 50 % økning av kvota for den minste flåten ville bety at kystsamfunnene kan begynne å bygge seg opp igjen.
Allmenningens tragedie
I januar 2026 ser vi allmenningens dilemma som går ut på at enhver ønsker å ta ut mest mulig av en felles evigvarende ressurs. Jo mer en sjøl tar ut, jo mindre blir det på de andre. Det fører gjerne til kappfiske. Når hver enkelt tenker og handler slik, blir det overfiske og bestanden knekker sammen. Alle taper på det, også landanleggene som ikke vil ha råd til å sloss om lite og dyrt råstoff.
Regjeringa tar først og fremst hensyn til kapitalinvesteringene i fisket. Vi må sloss for å få ressursene til å tjene fellesskapet.
Fra Revolusjon nr. 68, våren 2026.
