onsdag 29 juni 2022

sbanken dnb fotomontasje av revolusjon

I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer som Sbanken er et lærestykke i monopolisering og avkler myten om den frie kapitalistiske konkurransen.

Sbanken (tidligere Skandiabanken) var en liten oppkomling i det norske bankmarkedet rundt år 2000. Banken var først ute med heldigitale tjenester, gode rentebetingelser og avanserte løsninger basert på at kundene sjøl gjorde mye av det som tidligere hadde vært bankfunksjonærenes oppgaver. Skandiabanken lå i forkant av den teknologiske utviklinga som Norges første nettbank. Med langt mindre kostnader i form av både konstant kapital (ingen filialer) og variabel kapital (få ansatte funksjonærer) enn storbankene, høsta banken en solid porsjon av merverdien tross beskjeden rentemargin.

Den moderne kapitalismen – eller imperialismen – innebærer ekstrem sentralisering og konsentrasjon av kapital. Derfor kaller vi den monopolkapitalisme. Side om side ved store monopoler oppstår det under kapitalistiske forhold ustanselig små virksomheter som ser muligheter i ny teknologi og trender eller som etablerer seg i nisjer av økonomien som de store monopolene ikke bryr seg om. De aller fleste av disse virksomhetene går over ende. Andre klarer å etablere et image og et marked for produkter eller tjenester som enten er innovative eller moteriktige. Mange av disse vekstbedriftene støter snart på store kapitalbehov for nyinvesteringer, uten at de er kredittverdige nok i bankenes øyne. Da blir de ofte kjøpt opp av større selskaper som vil sikre seg patenter og nye markedsområder. Eller banken kjøper dem med tanke på videresalg.

Til slutt er det et lite fåtall som klarer å bryte overflaten og sjøl bli markedsaktører. En slik markedsaktør var tilsynelatende Sbanken, etter at den kunne stå på egne bein i Norge. For det hører med til historien at Skandiabanken ikke helt var den Askeladden man får inntrykk av. Banken oppsto som en avlegger av det svenske finanskonsernet Skandia. 

I kapitalistiske borgerlige demokratier sverger borgerskapet til mer eller mindre liberalistiske økonomiske teorier. Dels fordi de av ideologiske grunner mener at kapitalistisk konkurranse er det eneste som driver samfunnet framover, dels fordi den ideologiske overbygninga må gi folket inntrykk av at alle og enhver kan bli bedriftseier og kapitalist. Den uavvendelige tendensen til monopoldannelser og korrupsjonen som følger med, skjemmer denne idylliske forestillinga. Dette er en av grunnene til at den borgerlige staten lager anti-trustlover og oppretter tilsynsmydigheter som skal vokte over den frie konkurransen. I Norge er Konkurransetilsynet og Finanstilsynet slike organer. Over dem igjen står EØS-politiet ESA.

For en gangs skyld gjorde Konkurransetilsynet jobben sin da det sa nei til DnB sitt ønske om å kjøpe ut aksjonærene i Sbanken og dermed utvide sitt eget monopol. I sitt vedtak av 16.11.2021 sa tilsynet:

«Konkurransetilsynet har fattet vedtak om å forby foretakssammenslutningen mellom DNB Bank ASA og Sbanken ASA. Konkurransetilsynet har kommet til at foretakssammenslutningen i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse i markedet for fondsdistribusjon.»

Konkurransetilsynet er et EØS-lojalt organ som blant annet skal håndheve forpliktelsene etter EØS-avtalens artikler 53 og 54 som forbyr monopoler å drive med «utilbørlig utnyttelse av sin dominerende stilling». I dette tilfellet kunne Konkurransetilsynet ha overført behandlinga direkte til EU-kommisjonen, noe det faktisk er hjemmel for i EØS-avtalen. Dels mente sikkert Konkurransetilsynet at saken var opplagt, dels ville den unngå politisk rabalder når det gikk opp for folk – og særlig Sbankens trofaste kunder – at ingen ringere enn EU-kommisjonen kunne avgjøre et såpass følsomt spørsmål for norske bankkunder. 

En aktør som DnB gir seg ikke så lett. Staten har nemlig oppretta enda et «uavhengig» organ, i form av Konkurranseklagenemnda. Og nemnda annullerte tvert Konkurransetilsynet sitt vedtak.

«Konkurranseklagenemnda har, i motsetning til Konkurransetilsynet, kommet til at det ikke er sannsynliggjort at sammenslåingen mellom disse aktørene vil kunne medføre betydelig konkurranseskade i det relevante marked. Nemnda har blant annet lagt vekt på at det finnes andre aktører som er nære konkurrenter til både DNB og Sbanken, og som er egnet til å erstatte hele eller store deler av konkurransepresset som i dag utøves av Sbanken.

Konkurranseklagenemnda har derfor besluttet å oppheve Konkurransetilsynets vedtak om å forby foretakssammenslutningen mellom DNB og Sbanken. Vedtaket er endelig, og innebærer at foretakssammenslutningen mellom DNB og Sbanken godkjennes.»

Politiske myndigheter har fraskrevet seg ethvert ansvar ved at klagenemnda sitt vedtak er endelig. Det skjedde ved opprettelsen av nemnda i 2017. Dermed kan verken Finansdepartementet eller Næringsdeparementet overprøve vedtaket.

Slik fungerer «den frie konkurransen» under moderne kapitalistiske forhold. Når det reises tvil om denne konkurransen overhodet er reell, overlates avgjørelsen til «uavhengige» forvaltningsorganer unndratt politisk og demokratisk kontroll.

Så langt eksempler fra den norske virkeligheten og finansmonopolet DnB sitt oppkjøp av Sbanken. Monopoliseringa under kapitalismen har pågått i et århundre. For å forstå de djupere årsakssammenhengene kan du lese videre fra et utdrag fra Lærebok i politisk økonomi, skrevet av et kollektiv av sovjetiske økonomer mellom 1951 og 1954.

Konsentrasjon og monopoler i bankvesenet. Bankenes nye rolle

En kan ikke danne seg en tilstrekkelig fullstendig forestilling om de moderne monopolers virkelige makt og betydning uten å regne med den rollen bankene spiller. I bankvesenet, som i industrien, foregår det konsentrasjon av kapitalen og overgang fra frikonkurranse til monopol. Opprinnelig virket bankene hovedsakelig som mellommenn ved betalinger.

Etter hvert som kapitalismen utviklet seg, utvidet bankene sin virksomhet som kapital-kjøpmenn.

Kapitalakkumulasjonen og konsentrasjonen av produksjonen i industrien førte til at det i bankene konsentrertes veldige ledige pengemidler som søkte lønnsom anbringelse. Storbankenes andel i den samlede masse av bankforretninger økte uavbrutt.

[…]

Gjennom et tett nett av underavdelinger samler storbankene midler fra mangfoldige bedrifter i sine kasser.

Nesten hele kapitalistklassens pengekapital og sparepengene til de andre befolkningslag blir stilt til r dighet for små grupper av bankmatadorer.

Konsentrasjonen i industrien og dannelsen av bankmonopoler f rer til en vesentlig endring i forholdet mellom bankene og industrien. Etter hvert som bedriftene vokser i omfang, får de store langsiktige kreditter som bankene yter til industrikapitalistene, stadig større betydning. Den økende innskuddsmassen som bankene disponerer, skaper store muligheter for langsiktig investering av bankmidler i industrien. Den mest utbredte form for investering av bankmidler i industrien er oppkjøp av aksjer i den ene eller andre bedrift. Bankene stimulerer opprettelsen av aksjeselskaper ved å påta seg å omorganisere enkelte kapitalistiske bedrifter til aksjeselskaper og ved å grunnlegge nye aksjeselskaper (gründervirksomhet). Salg og kjøp av aksjer foregår i stadig større utstrekning gjennom bankene.

Fra beskjedne mellommenn ved betalinger forvandles bankene til allmektige monopolister på pengemarkedet.

Bankenes og industribedriftenes interesser flettes stadig tettere sammen. Når en bank finansierer flere storbedrifter i en bestemt næringsgren, er den interessert i å få i stand en monopolavtale mellom dem og hjelper dem med det. På denne måten forsterker og påskynder bankene kapitalens konsentrasjonsprosess og monopoldannelsen i meget stor grad.

Finanskapitalen og finansoligarkiet

Det at bankene blir medeiere i industri-, handels- og transportforetak ved å kjøpe opp deres aksjer og obligasjoner, og at industrimonopolene på sin side eier aksjer i bankene de har tilknytning til, resulterer i en sammenfletting av den monopolistiske bank- og industrikapitalen, det oppstår en ny art kapital – finanskapitalen. Finanskapitalen er bank- og industrimonopolkapital som er vokst sammen. Imperialismens epoke er finanskapitalens epoke.

I sin definisjon av finanskapitalen understrekte Lenin tre hovedmomenter: «Konsentrasjon av produksjonen, monopoler som vokser fram av denne konsentrasjon, bankenes sammensmeltning eller sammenvoksing med industrien – dette er historien om finanskapitalens oppståen og innholdet i dette begrepet.» (Lenin: Imperialismen …)

Bankkapitalens sammenvoksing med industrikapitalen kommer klart til uttrykk i personalunionen i ledelsen for bank- og industrimonopolene. De samme personene står i spissen for de største monopolsammenslutninger i bankvesenet, industrien, handelen og andre grener av den kapitalistiske økonomi.

[…]

I hvert kapitalistisk land er det noen små klikker av de største bankierer og industrimonopolister som behersker alle livsviktige næringsgrener og skalter og valter med den alt overveiende del av samfunnets rikdom. De kapitalistiske monopolenes velde blir uunngåelig finansoligarkiets (det greske ordet oligarchia betyr bokstavelig fåmannsvelde) herredømme. Imperialismen kjennetegnes ved at de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarkiet er allmektige i industrilandene.

Finansoligarkiet utøver sitt herredømme på det økonomiske område først og fremst gjennom det såkalte holdingsystemet (deltakersystemet). Det består i at en stor finansmann eller en gruppe finansfolk har hånd om det grunnleggende aksjeselskapet (moderselskapet) som står i spissen for konsernet. Dette selskapet, som kontrollerer aksjemajoriteten, behersker i sin tur avhengige 'datterselskaper'. Disse selskapene har på tilsvarende måte makten over 'datterdatterselskaper' osv. Ved hjelp av dette systemet kan finansmagnatene disponere over veldige summer av fremmed kapital.

Utdrag fra Lærebok i politisk økonomi, utgitt av instituttet for økonomi ved Sovjetunionens vitenskapsakademi 1954. Norsk utgave ved Forlaget Oktober 1975.