onsdag 29 juni 2022

company logos

Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og konsentrasjonen av dagens finanskapital, og betydningen disse finansielle oligarkene har for statenes krise«løsninger» for å berike seg sjøl og la arbeidsfolk betale.

Imperialismen er kapitalismen på et utviklingsstrinn der monopoler og finanskapital dominerer, der kapitaleksporten er fremtredende, der verdens nyoppdeling mellom internasjonale truster har begynt, og hvor oppdelingen av alle områder av jorda de  kapitalistiske stormaktene imellom, er avsluttet (se Lenin, «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»).

Når vi ser på dagens vestlige imperialisme, står noen få såkalte kapitalforvaltere nå på toppen av pyramiden. Politisk har de nære bånd til regjeringer, sentralbanker og globale institusjoner. (Lignende utviklinger i resten av verden faller utenfor denne artikkelen.)

Disse forvalterne og deres representanter streber etter å skape en «verdensregjering». Det er deres drøm, men rivaliseringen mellom imperialistiske makter og de tilhørende monopolgruppene er ikke satt ut av spill. Kampen fører til konkurranse på liv og død – fra økonomi til krig – for å sikre den dominerende posisjonen til «deres» kapitalister på verdensmarkedet når det gjelder ressurser, råvarer, investeringer, utnyttelse av andre lands arbeidskraft og fangst av markedsandeler.

Og under det hele ligger kapitalismens grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital, mellom arbeidere og kapitalister, mellom kapitalisme og sosialisme. Imperialistenes planer gjennomføres derfor ikke smidig og uten hindringer. Verken i den daglige klassekampen eller på lang sikt, hvor revolusjonen vil kunne snu klasseforholdene opp ned, eliminere imperialisme og dermed utbytting, miljøødeleggelse, fattigdom og krig.

I denne artikkelen ser jeg på den enorme konsentrasjonen av kapital og hvordan disse kapitalgruppene virker inn på den globale krisepolitikken og strategier for å berike seg på bekostning av arbeidere og befolkningen generelt.

Dagens vestlige finansoligarki: Kapitalforvaltere som BlackRock og Vanguard

Lenin definerer et av imperialismens kjennetegn som sammensmeltingen av bankkapital med industrikapital og opprettelsen av et finansoligarki på grunnlag av denne finanskapitalen.

Dette fenomenet viser seg ekstremt tydelig i dag i form av såkalte kapitalforvaltere, som hoper opp store mengder kapital anonymt og utvider sitt eierskap til så mange andre selskaper at de kontrollerer monopoler i alle viktige bransjer og er i stand til både å sikre spesielle lover som beskytter fortjenesten og å sette politiske initiativer både nasjonalt og over hele verden. I de markedene de dominerer i, har de fått monopolstatus, selv om de opprettholder illusjonen om fri konkurranse mellom ulike selskaper – der de faktisk innehar den kontrollerende aksjekapitalen.

I spissen for de største oligarkene finner vi BlackRock Corporation og Vanguard, som også gjensidig eier hverandre, idet Vanguard er største eier av BlackRock. Deres dominans omfatter selskaper i USA, Canada, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Sveits. Men de opererer over hele verden. I sommer ble for eksempel BlackRock det første selskapet i verden som fikk lov av kinesiske myndigheter til å tilby aksjefond i Kina, og BlackRock investerer allerede i det kinesiske obligasjonsmarkedet.

BlackRock ble grunnlagt i 1988 av Larry Fink, som fortsatt er styreleder og administrerende direktør.

Skyggebanker

De er såkalte «skyggebanker» som står utenfor den normale reguleringen og lovgivningen som gjelder for bankene. BlackRock er i dag den førende blant disse oligarksammenslutingene, men ikke den eneste. BlackRock har imidlertid oppnådd en posisjon på toppen av pyramiden. Eierskap krysser hverandre, og koordinering i forhold til beslutninger sikrer en mye større makt enn den prosentvise eierandelen deres synes å tilsi.

BlackRock er deleier i 18 000 finansselskaper og av de viktigste vestlige selskapene som ivesterer over et bredt spekter. Dette gjelder logistikkvirksomhet, digitale foretak, banker, media, underholdning og produksjonsbedrifter i alle bransjer, for eksempel matproduksjon, bilindustri, agrokjemisk industri, farmasøytisk industri, tekstilindustri, tobakksindustrien, reiselivsbransjen, olje, fly- og våpenproduksjon.

Ikke bare har dominerende kapitalforvaltere som BlackRock sikret seg en monopolstilling i produksjonen, men også i råvareindustrien som leverer til den.

Statens pensjonsfond utland har en betydelig direkte eierpost i forvaltningsselskapet BlackRock.Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har en betydelig direkte eierpost i forvaltningsselskapet BlackRock.

Selskaper som IBM, General Motors, Coca Cola, Goldman Sachs, Amazon, Google, Facebook, Apple, Microsoft, Twitter, Tesla, Morgan Chase, Johnson &Johnson, våpenprodusenter som Boeing, Lockheed, Northrop, General Dynamics, Raytheon (USA), BAE (UK), Rheinmetall (Tyskland), Leonardo (Italia) –vi finner BlackRock Corporation som hovedeier i dem alle.

Dette gjelder også betalingssystemer som Mastercard, VISA, PayPal, American Express. Innenfor farmasøytisk industri er BlackRock hovedeier av Johnson & Johnson, Astra Zeneca, Pfizer, Novartis, GlaxoSmithKline og Moderna. Fra olje- og kullindustrien til produksjon av solcellepaneler finner vi BlackRock i en fremtredende rolle.

Det samme gjelder den agrokjemiske industrien, hvor BlackRock for eksempel var største aksjonær i tyske Bayer og amerikanske Monsanto og dermed arkitekten for fusjonen mellom dem. Selskapet dominerer nå hele verdens matproduksjon gjennom patenter for genmodifiserte frø og tilhørende (ofte giftige) plantevernmidler.

Et særlig fenomen er mediene, med deres betydning for den politiske dagsordenen og utbredelsen av imperialistenes tankeverden. Her er Vanguard og BlackRock toppeiere av Time Warner, Comcast, Disney og News Corp, mediekonglomerater som kontrollerer mer enn 90 % av USAs medielandskap.

90 % av de internasjonale mediene eies av ni mediekonglomerater

Om lag 90 % av de internasjonale mediene eies av ni mediekonglomerater. De produserer alle produktene og eier også stasjonene de sendes fra. Det gir enorm påvirkningskraft. Den vestlige verdens nyheter kommer fra to store nyhetsbyråer, ANP og Reuters, som kringkaster synkroniserte nyheter og fortolkninger av verden.

Selskaper som tilsynelatende konkurrer, har faktisk de samme eierne - Vanguard og BlackRock. Dette gjelder for eksempel for PepsiCo og Coca Cola, det samme gjør seg gjeldende for Apple og Microsoft.

Særregler og svingdører for monopolene – basert i Delaware, USA

Der hvor den vanlige arbeideren betaler full skatt på inntekten sin, har kapitalen sørget for å sikre seg muligheter for skatteunndragelse, men også andre friheter for finanskapitalen. Her  står den amerikanske delstaten Delaware sentralt.

Delawares system med egne særlover startet for mer enn 100 år siden på initiativ fra DuPont, som fortsatt er blant Amerikas ledende kapitalister. Selskapet ble grunnlagt i 1802 i delstaten Delaware som kruttprodusent. DuPont spilte en viktig rolle i oppbyggingen av nazismen i Tyskland og deltok aktivt i kuppforsøk og terror i USA. Under andre verdenskrig fortsatte de sin forretningsvirksomhet i Nazi-Tyskland, og under Vietnamkrigen produserte de napalm og Agent Orange. I dag er de blant verdens ledende innen bioteknologi og våpenindustri.

Fra Delaware kommer dagens amerikanske president Joe Biden, som har smidd sin karriere som politiker for de store kapitalgruppene, hvor han har stått i spissen for å videreutvikle de spesielt milde og lempelige reglene i delstaten Delaware. Blant Joe Bidens økonomiske bidragsytere er Alphabet, Google, Microsoft, Amazon, Apple, Facebook, Netflix, JP Morgan Chase, Blackstone og Walmart, som alle bruker Delaware til skatteunndragelse.

Her er begrensingene som har blitt kjempet fram i andre lands lovverk ikke-eksisterende. Selskaper fra hele verden kan ha en adresse i Delaware. En del av vennskapsavtalen fra 1954 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og USA ikk bl.a. ut på at tyske selskaper skulle kunne operere i henhold til lovgivningen i delstaten Delaware. Noe EU også anerkjenner i dag. Disse unntakslovene aksepteres av organer som G7-landene, sentralbanker, Verdensbanken osv., som anser BlackRock m.fl. som skyggebanker som ikke er regulert i henhold til banklovgivningen, men bare «holdes under observasjon».

Gjennom årene har reglene bare blitt enda mer liberale, i ekstrem grad de siste tiårene i den nyliberale perioden som starter under Bill Clinton. Samtidig spres denne dereguleringen videre til det alminnelige globale regelverket.

Gammel kapital og ny kapital

Hvor stammer BlackRocks kapital fra? Sammenslutningene av oligarker er forankret i de gamle kapitalene som kan føre sin historie tilbake til førindustriell tid, til koloniale tyverier, til verdenskrigenes profitter. De har nå organisert seg i ultrakonsentrert og monopolisert form, hvor de akkumulerer kapital fra industriproduksjonens profitt, gjennom innskudd fra de superrike milliardærene som vil plassere formuene sine, og også ved å absorbere pengene til brede lag av folket, for eksempel fra forsikringsselskaper og pensjonsfond.

De er medeiere i lavlønnsselskaper som Amazon, Tesla og Apple. De investerer tungt i boligsektoren, kjøper opp, moderniserer og øker leieprisene. De selger finansielle tjenester som private pensjoner.

BlackRock selv eies av aksjonærer, hvorav den største er Vanguard, og gjennom dette går forbindelsen til verdens rikeste familier som eier Vanguard, som har en mer ugjennomsiktig eierstruktur som privat selskap. Likevel viser det seg at eierne bak omfatter kjente navn som Rotschild, Morgan, den britiske kongefamilien, Rockefeller, DuPont og Vanderbilt.

Banker og verdipapirforetak eier hverandres aksjer gjensidig, men øverst i investeringspyramiden er Blackrock og Vanguard. De eier en stor del av aksjene i store vestlige firmaer, men også aksjer i selskapene som investerer i disse firmaene. Gjennom et virvar av datterselskaper samler de sin makt.

Både de moderne gigantselskapene og dagens oligarker fremstår som anonyme, men bak overflaten er det fortsatt mennesker som nyter godt av rikdom og makt. Både den kapitalistiske verdens superrike milliardærer og resten av overklassen, de kjemper som klasse med å opprettholde eierskapet til produksjonsmidlene og sine privilegier.

Stat og kapital

Alle stater er klassestater, i den forstand at enhver stat grunnleggende sett tjener interessene til en bestemt klasse, selv om dette under kapitalismen delvis er tilslørt av det borgerlige demokratiet. Frykten for arbeiderklassens revolusjon er et grunnleggende premiss. Denne frykten uttrykkes blant annet på årsmøtene i Davos for World Economic Forum. Her møtes kapitalismens ledende representanter for å diskutere verdens tilstand, ikke minst for å finne ut hvordan de kan sørge for at ulikhet og utbytting kan fortsette som før, uten at det fører til opprør og revolusjon.

Deres nyeste slagord lyder «Bygg en bedre kapitalisme» (Build back better). Et slagord skapt for klima- og koronakrisen. Her prøver de å bygge den store illusjonen om en «omstart» for kapitalismen, som nå skal bli både grønn og uten fattigdom og sult – hvis bare verden underkaster seg deres dagsorden for privatisering med gigantiske statlige subsidier for en «grønn» kapitalisme. Finanssammenslutninger som BlackRock står i spissen for denne verdensomspennende løgnen og de økonomiske strategiene knyttet til den. Mer om dette i et senere avsnitt.

BlackRock utøver sin innflytelse direkte på statsmakten og opererer tett på regjeringer. BlackRocks frontfigur, Larry Fink, var tiltenkt posten som finansminister i Hilary Clintons administrasjon. Og tidligere ansatte i Obama-administrasjonen ble senere ansatt av BlackRock.

Som nevnt står USAs president Joe Biden BlackRock svært nær. Som tidligere Delaware-senator har han implementert lovgivning til gunst for finanskapitalen, og flere BlackRock-sjefer er nå ansatt som økonomiske rådgivere for både Biden og visepresident Kamala Harris.

BlackRock er rådgiver for både US Federal Reserve og for Den europeiske sentralbanken (ECB). BlackRock er en av EUs store lobbyister og har de siste årene vært rådgiver for EU-kommisjonen, blant annet om EUs «Green deal» og de enorme investeringsprosjektene som svar på koronasituasjonen.

BlackRock legger linja for den globale kapitalens krise«løsninger»

EU-kommisjonen skriver dette på sine nettsider om «European Green Deal»:

«Klimaendringer og miljøødeleggelser utgjør en eksistensiell trussel mot Europa og resten av verden. For å overvinne disse utfordringene vil European Green Deal omdanne EU til en moderne, ressurseffektiv og konkurransedyktig økonomi ... Den europeiske grønne pakten er også en livline som gir oss en vei ut av COVID-19-pandemien. European Green Deal er finansiert med en tredjedel av investeringsfondet på € 1,8 billioner fra NextGenerationEU-utvinningsplanen og med midler fra EUs syvårige budsjett.»

New Green Deal er tidens løsning for monopolkapitalen. Den står i sentrum på de årlige møtene til World Economic Forum i Davos, og her fremstår Larry Fink, grunnlegger, styreleder og administrerende direktør i BlackRock, som møteleder og i en nøkkelrolle som idémann.

«New Green Deal er tidens løsning for monopolkapitalen»

«New Green Deal» og «The Great Reset» er forsøk på en verdensomspennende intervensjon, der essensen er mer privatisering med offentlig-privat samarbeid i sentrum. Det er et nært samarbeid med EU, Verdensbanken og også FN om disse agendaene.

I løpet av de siste to årene har Larry Fink foretatt en U-sving i en angivelig grønn retning, og blitt talsmann for en bærekraftig fremtid. Det er et tankekors at hele det danske Folketinget med ett slag ble grønt og samlet seg om en felles klimalov. Det er en del av kapitalismens nye strategi.

Modellen i «New Green Deal» går ut på å overføre penger fra folket til storkapitalen til grønne investeringer, å høste penger gjennom grønne skatter, etc., og den er omfavnet av EU og også av (den sosialdemokratiske) Mette Frederiksens regjering. Statens politikk og private næringslivsinteresser kjører i tospann på en mye mer åpenlys og direkte måte enn tidligere. Investeringspolitikken får tilnavnet «Grønn» og milliarder kan dermed sprøytes inn i private eller offentlig-private investeringsprosjekter. Alt sammen med klimakrisen og nå også COVID-krisen som begrunnelse. Det som er gjennomgående er at arbeidere og folket får regningen, mens monopol- og finanskapitalen dikterer den politiske agendaen i stadig større grad.

Offentlig-privat er i vinden. Når fattige land mottar penger fra rike land for de lovede klimaendringene, vil det være i form av private investeringer. Det samme gjelder regjeringens visjoner generelt – det private næringsliv og det ofentlige skal smelte sammen, slik vi ser hjemme, for eksempel i planene for regjeringens store dyr i klimaåpningen, Energiøya i Nordsjøen.

Finans- og monopolkapitalen stiller seg i spissen for det grønne skiftet og henter milliarder fra statsbudsjettene i denne prosessen. Regjeringer over hele verden sørger for å iverksette denne ideen for masseran og omfordeling av skattepenger. 

BlackRock i EU

«Den grønne dagsorden» og etableringen av EUs gigantiske covid-investeringsfond er besluttet. Den er nå i ferd med å få definert sine finansielle regler og kriterier for hva som er «grønt» og egnet for investeringer (såkalt taksonomi). Hvem er vel nærmere enn BlackRock for å hjelpe til med denne oppgaven?

Nettopp dette var EU-kommisjonens tanke, og BlackRock ble hyret inn som rådgiver i prosessen med å regulere EUs bankregler for å «møte klimautfordringen» og «sikre grønne investeringer» i EU. De valgte BlackRock, verdens nest største fossile energiinvestor, stor investor i bilindustrien, som står bak avskoging i Amazonas og er en aktiv lobbyist for slakkere reguleringer. Men også i forkant av den fremvoksende «grønne industrien».

Dette skrittet vakte oppsikt og motstand, men også store illusjoner om EU kom til uttrykk blant motstanderne. For eksempel heter det i en begjæring mot at EU benytter seg av BlackRock: «Hvis det gjøres riktig, kunne EUs finansielle strategi rette milliarder i retning av rene energikilder og andre bærekraftige initiativer – og bort fra fossil energi. Derfor kan vi ikke la BlackRock få klørne i den. Vi må gi EU beskjed: Å la de store bankene og investeringsfondene sette dagsorden for bærekraftige investeringer er en oppskrift på katastrofe. Krev at EU dropper BlackRock og lager ekte grønne finansieringsregler.»

Men EU er nettopp storkapitalens sammenslutning, det er deres dagsorden EU setter. BlackRocks rolle og planer for Det grønne investeringsfondet er en demonstrasjon av hva EU er.

Saken ble ført inn for EUs ombudsmann, som konkluderte med at det var en «interessekonflikt» når verdens ledende fossile energiinvestor var utpekt til denne oppgaven. Likevel holdt EU fast ved BlackRock, hvilket har endt opp i en rapport uten særlig klare konklusjoner, men en ting er sikkert: det er ingenting i den som setter kjepper i hjulene for finansverdenen. Larry Fink og BlackRocks lobbyister tar generelt til orde for en finansieringsmodell for «grønne investeringer» basert på frivillighet, selvregulering og sikring av investeringene. Finks har som slagord om klimaspørsmålet «Klimarisiko skaper investeringsrisiko». Så klimaløsninger er etter hans syn en faktor for å sikre kapitalavkastning inn i fremtiden, men det bør ikke være noen innsnevrende økonomiske bånd for grønne investeringer. Eller klare definisjoner av hvilke prosjekter som kan få «grønn støtte» fra EUs investeringsfond på 750 milliarder euro.

Konklusjon

Det er klart at kapitalismens og finanskapitalens «løsninger» og «grønne omstilling» bare er mer av det samme og bare skjer for å sikre makta og profitten under nye forhold. Det er finans- og monopolkapitalens forsøk på en total styring av regjeringenes politikk, så vel som den globale dagsordenen, for på brutalt vis å sikre sine egne klasseinteresser og ingenting annet. Det er falske løfter og bedrag overfor ungdommen.

Kapitalismen kan ikke kurere seg selv med enda mer ekstrem kapitalisme. Skal de gjøres slutt på konsekvensene av kapitalismen – fattigdom, krig, miljøødeleggelse osv.– krever det en revolusjonær løsning som går til rota av problemene. Det vil si at arbeiderne helt og holdent fratar finans- og monopolkapiten sin makt, både over produksjonsmidlene og over statsmakten, og går i spissen for å skape et sosialistisk samfunn. Når profittmotivet ikke lenger styrer, blir det mulig å løse problemer og bygge opp ved å gjøre bruk av alle menneskelige og teknologiske ressurser som er til stede.

Fra Enhed og Kamp nr. 4/2021, tidsskrift for Arbejderpartiet Kommunisterne i Danmark.