Materiell vekst og utvikling er ingen dårlig ting, men en nødvendighet for menneskeheten. Krav om «nullvekst» er en gavepakke til en kapitalisme på felgen.
Mennesket har en iboende trang til å bedre sine materielle kår og forenkle hverdagen. Slik har det vært siden vår art skilte seg fra dyra med sin evne til å lage og bruke arbeidsredskaper. Men «økonomisk vekst» under kapitalistiske samfunnsforhold er ofte pervertert. Den moderne kapitalismens (imperialismens) vekstpotensial består i sløseri og masseødeleggelse.
Den økonomiske veksten som følger av kapitalismens sløseri med natur, mennesker og materialisert arbeid blir målt som en vekst i borgerskapets profitt. Hvordan og til hvilken pris denne profittøkninga oppstår, er fullstendig uinteressant fra et kapitalistisk ståsted. Klarer man å selge friskluft på boks, så er merverdien og profitten dette produktet genererer «økonomisk vekst» i følge borgerlig økonomi. Det inngår i det samfunnsmessige bruttonasjonalproduktet til tross for at produksjonen av en sånn vare er totalt unyttig for samfunnet og for enkeltindivider.
Om vi forestiller oss at friskluftboksene er framstilt av resirkulerte patronhylser, noen av dem befengt med utarmet uran, kan kapitalistene endog oppnå en tilleggsprofitt ved å miljømerke sin resirkulering av etterlatenskapene fra kapitalens omfordelingskriger.
En sånn form for «økonomisk vekst» vil vi ikke ha. Vi godtar ikke premissene, vi godtar ikke regnestykket, vi nekter å være med på å håne naturen vi lever i symbiose med.
Nullvekst er ikke progressivt
Men vi vil heller ikke ha økonomisk nullvekst. Vekstraten i de kapitalistiske landa etter annen verdenskrig var i flere tiår på rundt seks prosent. De siste tiåra er vekstraten mer enn halvert i Vesten. Bare Kina og land i Sørøst-Asia, samt i en kortere periode Brasil, har klart å holde en høy økonomisk vekstrate. Forklaringa er delvis at de har hatt et mer tilbakeliggende industrielt utgangspunkt, men vel så mye at de har satsa på industriproduksjon i stor skala. I motsetning til Vesten som har eksportert store deler av sin industriproduksjon og satsa på finans og dels uproduktiv tjenesteyting av liten samfunnsøkonomisk verdi.
Veksten i mange kapitalistiske land var allerede nede på en til to prosent på årsbasis. I den nåværende krisa forventer IMF stor negativ vekst i Vesten og bare 1,2 prosent vekst i Kina i året 2020. Vi opplever et historisk fall i norsk industriproduksjon. EU forventer at økonomien krymper med 8,3 prosent i år og forventningene til 2021 er en vekst som på langt nær oppveier fallet.
Sånne tall får antakelig nullvekst-profetene til å juble. Da bør de huske på at 400 millioner nye arbeidsløse er blant dem som betaler prisen. De som hevder at lavere vekst er flott for miljøet og klimaet, gir kapitalistene en grønn redningsvest. Borgerskapet messer om «grønn omstilling» mens de toer sine hender og skylder på en pandemi for den økonomiske krisa som de kapitalistiske produksjonsmåten er skyld i.
Marxister er og vil alltid være for økonomisk og annen vekst, fordi dette er synonymer for menneskehetens egen utvikling. Uten materiell vekst og framgang, vil utviklinga også på andre områder stoppe opp. Å være imot økonomisk vekst og materiell velstand er ikke progressivt. Det er reaksjonært og utviklingsfiendtlig.
I kjølvannet av «den grønne bølgen» har flere og flere på venstresida kastet seg på mantraet om at økonomisk (materiell) vekst er et onde som ødelegger klima, natur og framtid. Få av dem skiller mellom forskjellige typer av vekst, og de færreste definerer hva de mener med «vekst».
Menneskefiendtlig pessimisme
Den generelle holdninga er at vekst er en trussel mot miljøet og vår egen eksistens, at naturens tålegrense er nådd, og at vi fra nå av må redusere krava til livs- og levestandard og/eller sørge for at verdens befolkning blir redusert. Dermed har man godtatt kapitalismens eget mantra om at det er menneskene ved sin blotte eksistens og aktivitet som gjør kloden ubeboelig og som skaper kriser. En sånn pessimisme har verden ikke sett siden svartedauen, da kirken mente at det var menneskenes synder og de vantro som hadde skylda.
Det er nesten ikke til å tro at det som kaller seg venstreside underskriver på et sånt budskap.
Mer energi, ikke mindre
Nesten all produktiv vekst forutsetter bruk av energi. Energi finnes i uante mengder, utfordringa er å finne metoder til å utnytte den mest mulig og til minst mulig skade for natur og mennesker. All energi er «fornybar» i den forstand at den bare skifter form, og all energi kan omgjøres til den mest effektive formen, elektrisk energi. Men i dagligtale er fornybar energi den som i liten grad setter skadelige avtrykk på miljøet og atmosfæren. Det vil i praksis si vannkraft og solenergi, samt til en viss grad vind- og bølgekraft. Og kanskje hydrogen på lengre sikt.
Sett fra Norge er vi der allerede: Vannkrafta står for nær 98 prosent av norsk energiproduksjon. Men i global målestokk utgjør vann- og vindkraft en forsvinnende liten del, sjøl om den er økende. Kull, olje, gass og atomkraft er helt avgjørende for produksjon, lys og varme i flertallet av verdens land, ikke minst i fattige land som trenger å utvikle sin egen industri.
Så når den grønne bevegelsen og venstresida forlanger kutt i all energibruk som ikke er fornybar, så er dette i realiteten et krav om mindre vekst for flertallet av verdens folk. De må ta til takke med langsommere utvikling, synkende levestandard og mer armod så lenge de ikke evner å bli «fornybare». Her åpner det seg sjølsagt også et digert marked for avansert vestlig teknologi i energisektoren som kan pådyttes stater i Afrika og Asia som del av handels- og «bistands»avtaler der liberalisering og avnasjonalisering er en vesentlig del av pakka.
Saken blir ikke bedre av at grønn «solidaritet» blir demonstrert ved at folk i mer utvikla land får beskjed om at også de må belage seg på mindre vekst, mindre forbruk og fallende levestandard. Politiske krav «for å redde kloden» er i realiteten krav som er skreddersydde for å hjelpe kapitalismen til å overleve.
Produksjon for framskritt
Problemet er ikke økonomisk vekst og utvikling som sådan. Nei, problemet er en hensynsløs «vekst» basert på kapitalistiske profitthensyn og markedslogikk, det vil si en vekst som ikke bare produserer en rekke unyttige produkter, men som også trosser miljøhensyn og naturens tålegrense. Konkurransen mellom ulike kapitaler og land som denne veksten fører med seg, ender opp med handelskriger og virkelige kriger, kriger som legger viktige produksjonsmidler i grus og dreper eller forgifter mennesker og natur.
Menneskehetens historie handler om samfunnsformasjoner som har lagt til rette for nye sprang for produksjonen av eksistensmidler, nye produksjonsredskaper, og også luksusartikler. Fra slaveriets tid til dagens kapitalisme har det handlet om klassesamfunn. Nye samfunnsformasjoner har vokst i det gamle samfunnets skjød, nye og mer framskredne herskerklasser og eiendomsforhold har på revolusjonært vis kastet av seg den gamle klassestaten og stengslene de satte mot videre framskritt.
Kampen for bedre materielle kår og mulighetene som bedre teknologi åpner for, utvikler stadig nye kulturelle og materielle behov. Høyere produktivitet og flere materielle goder står i et gjensidig dialektisk forhold til kulturelle, vitenskapelige og teknologiske framskritt.
Utbytterklasser, fra slaveeiere og føydalherrer til kapitalister, har båret fram disse framskrittene på ryggen til slaver, leilendinger og proletarer. De utbytta massene har virkeliggjort framskrittene, framskritt de sjøl i liten grad har fått del i. Ikke desto mindre er det snakk om økonomiske og kulturelle sjumilssteg.
Krig er veksthormon under imperialismen
Deler av dette er det som i borgerlig terminologi blir omtalt som «økonomisk vekst». Bruttonasjonalprodukt (BNP) gjenspeiler markedsverdien av all produksjon av offentlige eller private varer og tjenester, inkludert skatter og fratrukket subsidier. Når nedslitt kapital (avskrivninger) trekkes fra, står en igjen med netto nasjonalprodukt. Ulønna omsorgs- eller husarbeid og den store uformelle økonomien telles ikke.
En voldsom satsning på krigsindustrien gir automatisk høy økonomisk vekst. Erobring av fremmede land og markeder gir økt vareeksport, råvaretilgang og muligheter for eksport av kapital. For kapitalismen er krigens ødeleggelser et veksthormon!
I BNP inngår dermed en hel rekke fullstendig uproduktive aktiviteter, men ettersom beregningsmodellen følger visse internasjonale standarder gir BNP en indikasjon på den økonomiske utviklinga i enkeltland og mellom forskjellige land. Det sier ikke nødvendigvis noe om den faktiske produktiviteten, blant annet fordi store grunnrenteinntekter av f.eks. olje gir land som Norge eller Saudi-Arabia et uforholdsmessig høyt BNP målt per innbygger. BNP omfatter heller ikke ulønna omsorgs- eller husarbeid, og heller ikke den uformelle økonomien – verken den ideelle eller den kriminelle.
Andre kriterier for vekst under sosialismen
Når vi snakker om økonomisk vekst, kan marxister ikke bare forholde seg til BNP og det kapitalistiske systemets definisjon av markedsverdier. Under sosialismen vil viktige industrisektorer være sterkt subsidiert, en rekke industri- og forbruksvarer vil bli solgt til under sin verdi eller tilført andre sektorer helt utenfor markedssfæren. Den sosialistiske nasjonalinntekten omfatter det produktive arbeidet som utført i den sosialiserte industrien og den delen av kollektivbøndenes inntekter som tilfaller staten og fellesskapet.
Nasjonalinntekten under sosialismen vokser uavbrutt fordi den sosialistiske produksjonen gjør det samme. Sosialismens økonomiske grunnlov fordrer jevn og planmessig utvidelse av produksjonen på et stadig mer avansert nivå. Det er en vekst som må ta høyde for både naturlovene og lovene for planmessig økonomisk utvikling.
Økonomisk vekst under sosialismen handler om å tilfredsstille folkets voksende materielle og andre behov
Økonomisk vekst under kapitalismen handler om å produsere for maksimal profitt for salg på et marked. Økonomisk vekst under sosialismen handler om å tilfredsstille folkets materielle og andre behov, behov som naturlig vokser med samfunnets allmenne utvikling. Veksten skal sikre investeringer i industrielle nøkkelsektorer for å legge grunnlaget for større økonomisk framgang og stor grad av sjølberging. Med økt produktivitet, høyere utdanningsnivå, ny infrastruktur osv. øker også innbyggernes kulturelle behov og krav til livskvalitet – både for kollektivet og for den enkelte.
Sosialistiske produksjonsforhold gir grunnlag for en jevn og rask økonomisk produktivitetsutvikling som igjen er avgjørende for å bygge solide fond for velferdssystemer, kultur og utdanning. Skal sosialismen lykkes, må den hele tida ta i bruk den nyeste teknikken og erstatte gamle produksjonsmetoder med nye. Prinsippet om stadig teknologisk fornyelse ble av ulike bekvemmelighetsgrunner neglisjert i de tidligere sosialistiske statene. Ved å bryte sosialismens økonomiske grunnlov, la man til rette for en kapitalistisk kontrarevolusjon. Stagnasjonen som fulgte i noen bransjer, særlig innen produksjonen av forbruksmidler, ble brukt av revisjonistene til å innføre kapitalistiske reformer.
Naturen – vår uorganiske kropp
Naturen er grunnlaget for alt liv, og dermed også for all produksjon. Kapitalismens natur- og miljøødeleggelser skyldes et system på dødsleiet, og i sin dødsdans gir profitørene blanke i at de påkaller seg naturens hevn.
Naturen tar hevn om vi ikke respekterer den
Mennesket er en del av denne naturen, avhengig av naturen, skapt av naturen. Mennesket har til alle tider kjempet mot naturen og naturkreftene, men det har gradvis lært seg at det samtidig må spille på lag med naturlovene, respektere dem og utnytte dem. Kapitalismen vil også utnytte naturlovene, men uten å respektere dem. Det har på mange områder fått skremmende konsekvenser. Økonomisk vekst som neglisjerer naturlovene vil slå grusomt tilbake.
Naturen er menneskets uorganiske kropp, en kropp kapitalismen har fremmedgjort oss fra, sa Marx. Mennesket inngår i et kontinuerlig samspill og en kontinuerlig utveksling med denne naturen. Opphører dette samspillet, så dør vi.
Teksten fortsetter under bildet.
Plastforurensning. Foto: Antoine Giret, Unsplash
Hans gamle kampfelle Friedrich Engels skreiv seinere: «La oss imidlertid ikke smigre oss for mye av våre menneskelige seire over naturen. For hver slik seier, tar naturen sin hevn over oss. Det er sant at hver slik seier i første omgang gir resultatene vi forventet, men i andre og tredje omgang får det ganske forskjellige, uforutsette effekter som veldig ofte opphever den første.» Etter å ha gitt en rekke eksempler, fortsetter Engels: «Slik blir vi på ethvert trinn minnet om at vi på ingen måte hersker over naturen som en erobrer over et fremmed folk, som noen som står utenfor naturen – men at vi, med kjøtt, blod og hjerne, tilhører naturen, og eksisterer i dens midte, og at all vår mestring av den består i det faktum at vi har fordelen over alle andre skapninger av å kunne lære dens lover og bruke dem riktig.» (Engels, 1876: Arbeidets betydning for forvandlingen fra ape til menneske.)
Løsninga er derfor ikke at vi slutter å utnytte naturlovene, men at vi begynner å respektere dem. Og for å respektere dem må vi kvitte oss med kapitalismen, dens utpining av jorda, dens forurensning, dens krigsødeleggelser.
Da ligger landet bokstavelig talt åpent for omfattende og større vekst i produksjon av materielle goder og produkter enn noensinne. Det er en produksjon som må skje i samspill med naturen, gjennom en innovativ bruk av de uendelige energiressursene og utvikling av avanserte og miljøvennlige prosesser.
Grenseløse muligheter
Det er ikke sånn at menneskeheten har nådd grensene for sin utvikling, sånn at vi må ta et skritt tilbake. Tvert imot. Mulighetene våre er grenseløse i et univers som rommer mer enn jorda, så lenge vi opererer i pakt med naturen og de fysiske naturlovene. Hvis ikke, tar naturen hevn over oss, som Engels sa.
Det er ikke vekst gjennom samspill med naturen, men kapitalismens rovdrift, som leder oss mot en avgrunn av miljøødeleggelser og altutslettende kriger.