Matprisene stiger enormt. Matmonopolisering er en viktig årsak. Foto: Revolusjon
Å ha monopol på mat åpner for enorm profittmulighet for den eller de som styrer monopolet. For alle andre er det en tragedie.
Tendensene mot monopolisering ligger innebygget i det kapitalistiske systemet. Innen matsektoren er det først og fremst i dagligvarehandelen dette er synlig, men det går også mot stadig færre aktører i alle ledd i verdikjeden.
Primærprodusenter, altså bønder, er det fortsatt mange av, men de blir stadig færre både i utlandet og i Norge. Med færre å selge varene til skvises selvsagt prisene til bøndene og vi finner grelle eksempler som lam til 15 øre/kg. I 2018 ble det nesten 19 % færre gårdsbruk, men gårdene som er igjen blir stadig større. Gjennomsnittlig jordbruksareal er nå på 250 dekar mot 150 dekar i år 2000 og 75 dekar i 1979. Større grad av mekanisering spiller en rolle her, men de største bøndene har også fått flere ansatte. Utenlandske landbruksarbeidere i innhøstingen har blitt et kjent fenomen.
Dette betyr at vi er i ferd med å få en annen type bønder enn tidligere, fra de som levde av eget arbeid til de som i større grad lever av andres arbeid slik vi er kjent med fra resten av Europa. Dette endrer også bygdene og medfører at tidligere landbruksjord blir til fritidseiendommer eller forpaktes bort eller rett og slett legges brakk om det ikke er egnet til skogbruk eller golfbaner. Denne utviklingen er ikke bare markedsstyrt. Jordbruket er en av de mest gjennomregulerte næringene i Norge og utviklingen er og har vært tungt politisk styrt.
Monopolutvikling i fiskeri og havbruk
Det er likevel ikke blant bøndene vi har monopoler ennå. I fiske og havbruk har vi derimot klare tendenser til monopolisering. For fiskeri gjennomgikk vi situasjonen i 2016 og nøyer oss her med å oppsummere at utviklingen har gått som fryktet. (Se artikkelen Kysten til salgs i Revolusjon nr. 48.)
Innen havbruk er det fortsatt en del aktører, men monopoliseringen går raskt. De ti største selskapene står for 67,5 prosent av all laks og regnbueørret som ble slaktet i 2018. Tilsvarende tall i 2000 var 32,8 prosent. Giganten Marine Harvest er dobbelt så stor som nummer to, Lerøy som igjen er nesten dobbelt så stor som nummer tre, SalMar.
Neste ledd i verdikjeden er slakteriene, fiskemeglerne og møllene.
For noen tiår siden hadde Bøndenes Salgslag en dominerende posisjon, men opp gjennom 80-, 90- og 2000-tallets liberaliseringsrunder og tiltak for å skape konkurranse kom først mange bedrifter på banen. Økningen i antall slaktebedrifter skulle imidlertid bli kortvarig og fra å ha ett bondestyrt kooperativ står vi nå igjen med noe som nærmer seg to monopol med Fatland og Nortura som opptrer mer som en privateid aktør enn det tidligere kooperativet.
I 2015 ble giganten Insula etablert og i dag styrer de i praksis hele fiskematbransjen i Norden samt tar en lederposisjon i andre deler av fiskeforedlingen.
Orkla styrer industrien
Matindustrien er på god vei mot monopolisering. Øverst på pallen troner Orkla Foods. Er man i tvil om dette er det bare å kikke på baksiden av alle varene i handlekurven og se etter varemerket til Orkla. For en typisk forbruker er omtrent halvparten av varene fra Orkla, og ser man vekk fra importerte varer blir bildet enda tydeligere. Det finnes imidlertid noen segmenter Orkla ikke har kontroll over. Insula har som nevnt kjøpt opp alle de store produsentene av fiskemat og innen meieriprodukter står kjempene Tine og Q-meieriene mot hverandre.
Et viktig bidrag til monopoliseringen kommer fra EU. Loven om Ny Mat (Novel Food-direktivet) sier at all mat som ikke kan dokumenteres å ha vært omsatt i et visst kommersielt omfang før 1997 må gjennom en godkjenningsprosess. De to første virkeårene var godkjenningen som ble gitt kun for den bedriften som hadde søkt godkjenning, dvs. eksklusiv rett til å produsere og selge matvaren, en slags patent på mat. Dette gjelder ikke lenger, men likevel er det de store selskapene som jubler for Ny Mat-loven. Dette minner om godkjenningsprosessen for nye legemidler. Fra legemiddelbransjen vet vi godt at en slik godkjenningsprosess ender med at kun de største selskapene klarer å komme fram med nye produkter.
Grossistleddet
Tar man steget oppover i verdikjeden til grossistene finner man heller ikke så mange aktører; Asko, Servicegrossistene og Unil dominerer. Det man spesielt bør merke seg er Unil/Norgesgruppen som satser på flere ledd i verdikjeden og eier alt fra ferdigmatfabrikken Matbørsen til Meny, det som kalles både vertikal og horisontal kontroll i markedet. I tillegg til at de selv er grossister er de også eiermessig knyttet til ASKO. Her har vi til slutt nådd toppen av pyramiden og toppen av monopoliseringen. Norgesgruppen inkludert Bunnpris styrer nå halvparten av dagligvaremarkedet. Reitangruppen forsøker også å få kontroll over en større del av verdikjeden, men henger langt etter Norgesgruppen.
Dette er en utvikling mange frykter og blant Adam Smiths disipler oppleves det som riktig å undersøke saken nærmere. Næringsminister Røe-Isaksen kunngjorde i 2019 at han vil ha en utredning med en konklusjon om kjedene i 2021. I den forbindelse ble blant annet Konkurransetilsynet tildelt 7 nye stillinger. I november 2019 konkluderte tilsynet at Norgesgruppen betaler 15 prosent mindre for varene ved innkjøp enn Coop og Rema.
Monopoliseringen gir dyrere mat til forbrukerne og smalere utvalg
Norgesgruppen inkludert Bunnpris har nå 47 % markedsandel og styrker seg. Konkurransetilsynet hverken kan eller vil gjøre noe med det. De kan kanskje forsinke et oppkjøp eller en fusjon, men en kjede som går med underskudd kan de ikke redde. Dette har vi pekt på i Revolusjon nr. 2/2017. Selv om det fortsatt fins tre kjeder i landet er det ikke slik lokalt. Noen byer, som Lillehammer, har kun Rema og Kiwi igjen og på mindre steder er rene monopolsituasjoner en realitet.
Dyrere mat og smalere utvalg
Resultatet av denne monopoliseringen er velkjent; dyrere mat til forbrukerne, smalere utvalg, dårligere kvalitet og mindre marginer for primærprodusentene og matindustrien. For de butikkansatte vil dette bety 30 000 til 40 000 færre arbeidsplasser fram mot 2030. Med færre mulige arbeidsgivere og mange ledige kan en lett se for seg hva som vil skje med lønns- og arbeidsvilkår med mindre utviklinga blir møtt med klassekamp. Butikkmedarbeidere tjener i snitt 31 590 pr. mnd og varepåfyllere 30 230 (brutto, 2018). I en bransje med tungt innslag av deltidsarbeidende ungdom, studenter og kvinner og fallende sysselsetting vil kampen bli tung, men høyst nødvendig.
Kilder
SSB og E24 1. desember 2019: «Marsjen mot monopol» av Peter Frølich (H).
Se også Revolusjon nr. 40, 42, 48, 51.
Artikkel fra Revolusjon nr. 56, våren 2020.