3 monopoler kontrollerer nå 97 prosent av dagligvaremarkedet.
Idealet om fri konkurranse fører alltid til monopolisering. Fire dagligvaremonopoler er nå redusert til tre.
Kapitalismen er et perverst system som fører til utbytting av mennesker og natur og tilhørende kriser og krig. En av de velkjente motsigelsene i systemet er at idealet om fri konkurranse alltid fører til monopolisering.
Et eksempel på monopolisering er dagligvaremarkedet i Norge. Etter at ICA/Rimi ble kjøpt av COOP høsten 2014 er det bare tre kjeder igjen. Det er Norgesgruppen (Kiwi, Meny, Spar, Joker, Ultra og Centra), Reitangruppen (Rema samt distribusjon for Bunnpris) og Coop (Mega, Prix, OBS! og Extra).
I tillegg har vi grossistleddet som leverer til storhusholdning og dagligvarekjeder. Der er det bare to aktører igjen, nemlig Asko (som eiermessig er knyttet til Norgesgruppen) og Servicegrosistene. Dermed sitte et par håndfull personer igjen og bestemmer hvilke varer vi skal få velge mellom i butikken. Det gjør de ut fra hvilke produkter de tror de kommer til å tjene mest på, og det avhenger av differansen mellom utsalgspris og innkjøpspris samt volum.
Det siste tiåret har dagligvarekjedene greid å bygge sine egne varer under egne navn slik som First Price, X-tra og Rema. Det betyr at produsentene blir anonyme for forbrukeren og dagligvarekjedene kan bytte leverandør til de som til enhver tid produserer billigst. Resultatet av denne monopoliseringen er velkjent; dyrere mat til forbrukerne, dårligere kvalitet og mindre marginer for primærprodusentene og matindustrien.
Når eierne av kjedene tar en større andel av kaka må noen andre få mindre. Det går først og fremst ut over bøndene og arbeiderne i matindustrien.
Arbeidere i matindustrien tjente i gjennomsnitt 37 700 kr/mnd brutto i 2014 og dette er det laveste lønnsnivået av alle næringer unntatt i trelast og tekstilindustrien som ligger på omtrent samme nivå. For de butikkansatte blir heller ikke kampen lettere med bare tre arbeidsgivere å velge mellom, men de har greid å opprettholde samme lønnsnivå som arbeiderne i matindustrien.
Parallelt med at debatten om kasting av mat har rast har det gjentatte ganger oppstått en priskrig heiet fram av VGs matbørs. I kampen om å komme ut som den billigste kjeden har varer som f.eks. surkål blitt solgt for 1 kr. Dette fører typisk nok til hamstring av disse varene slik at hyllene går tomme. Produsentene får det travelt i en periode og så er det bom stopp. Dette fører selvsagt til at mye mer mat kastes. I noen tilfeller blir marginene for dagligvarekjedene varig svekket og da sanerer de bare den varen.
Slik blir også vareutvalget svekket. Ikke fordi folk ikke vil ha varen, men fordi kjedene ikke tjener på det. Sånn fungerer markedsøkonomien. Jeg lengter intenst etter planøkonomien.