Rød Valgallianse legger opp til å vedta et nytt program på landsmøtet i februar 2001. Et nytt program skal etter sigende "primært tjene interne behov, i form av mer ideologisk avklaring og konsolidering i RV" (Se Opprør nr. 5-2000).
Avklaringa som etterstrebes er av et helt spesielt slag: Det er en avklaring, for ikke å si avgrensning, i forhold til kommunister og marxist-leninister. Det er nemlig bare i sin antikommunistiske grunnholdning at dette programutkastet bringer klarhet – i de fleste andre spørsmål bidrar det snarere til tåkelegging, omgåelser og forvanskninger.
Dess mer "marxistisk" RV påstår seg å være, dess mer uforenlige blir programformuleringene med nettopp marxismen.
For å ta det fra begynnelsen:
Allerede innledningsvis leverer "marxistene" analyser som viser at de ikke engang har klart å utvikle seg forbi den borgerlige franske revolusjonens 200 år gamle idealer: "En av de sentrale lærdommene fra 1900-tallet er at sosialisme og demokrati ikke kan skilles, og at frihet alltid må bety frihet for den annerledes tenkende".
Etter mange vakre ord om demokrati, økologi og biologisk mangfold får vi vite om sosialismen at "Denne samfunnsformen er blant annet inspirert av den visjonen Karl Marx kalte komunismen" - "men den har ikke noe til felles med de undertrykkende byråkratstatene som har gått under den betegnelsen".
Den sosialistiske perioden og den revisjonistiske makterobringa i forskjellige land blir på denne måten konsekvent underslått eller tilslørt. Men så har jo sosialismen aldri heller eksistert, hvis vi skal tro ett av de sentrale medlemmene i programkomiteen!1)
Vårt standpunkt i forhold til slagordet sosialistisk folkestyre har vi gjort grundig rede for tidligere, både i Revolusjon og i heftet "Om folkestyre og proletariatets diktatur"2). Her skal vi derfor la det ligge, skjønt dette begrepet ligger som en klam hånd over hele det foreliggende programutkastet. "Forutsetninga for å kunne skape et rettferdig, klasseløst samfunn er innføringa av et sosialistisk folkestyre". [1.2. Vårt mål]
Informasjonen i sentrum for klassekampen?
Programforslaget vektlegger rimeligvis vitenskapens nye rolle og betydning i produksjonsprosessen, og hvilke positive og negative perspektiver som ligger i den teknologiske revolusjonen. Men så sporer det hele av til idealistisk vås:
"På samme måte som jordbruksrevolusjonen i sin tid satte jorda i sentrum for klassekampen og den industrielle revolusjonen satte storindustrien i sentrum for proletariatets kamper, setter vår tids teknologiske revolusjon informasjonen i sentrum for klassekampen". [2.6. Den informasjonsteknologiske revolusjonen]
Her burde det i det minste stått informasjonsteknologien som følge av at vitenskapen sjøl er blitt en samfunnsmessig produktivkraft.
Klassekampen tar mange former, men den har sitt materielle utspring i forholdet til produksjonsmidlene, i eiendomsspørsmålet. Ettersom den nye teknologien trekker vitenskap og informasjon mer og mer direkte inn i den samfunnsmessige produksjonen, vil kampen om å beherske og eie denne kunnskapen bli stadig viktigere.
Ideenes kraft
Men programforslagets vinkling på hele dette spørsmålet gjør det tydelig at baktanken i hovedsak dreier seg om å føre klassekamp om ideene, i den ideologiske overbygningas sfære. Dette blir bekrefta gjennom et av programforslagets mest omfattende kapitler, kalt "kultur og mothegemoni". [2.2.]
To hele sider blir brukt på dette: Først en beskrivelse av det borgerlige samfunnets ideologiske overbygning, deretter ei lekse om hvordan herskerklassens kulturelle og ideologiske hegemoni skal møtes. "En framgangsrik kamp for sosialismen er bare mulig hvis det utvikles mothegemoni, som kan utfordre den rådende symbolske orden." Her skal man skape "frigjørende alternativer", blant annet ved hjelp av profesjonelle "ideologiprodusenter". På samme måte som det sosialistiske folkestyret skal være en fri kamp mellom "frie" ideer løsrevet fra de materielle forholdene, slik skal man stampe "mothegemoniet" opp av bakken.
Denne subjektive betraktningsmåten gjenspeiler en ufrivillig mangel på tillit til arbeiderklassens egen kamp og klassens egne kamperfaringer. Det er ut fra disse kollektive erfaringene at ideene utvikler seg og modnes, først når klassekampen stormer for alvor vil klassen i stort antall være mottakelige for revolusjonære ideer og sosialistisk teori. Det er derfor ikke sånn at flinke ideologiprodusenter kan skape et mothegemoni som utfordrer samfunnets "symbolske strukturer" gjennom appeller til "menneskelig rasjonalitet", slik programskaperne hevder. Det er marxistisk ABC at klassen får sin oppdragelse og tilegner seg sin egen ideologi (sitt mothegemoni, om man vil) gjennom klassekampens skole og praksis.
Heri ligger forskjellen mellom en objektiv og en subjektiv måte å se verden på, forskjellen mellom materialisme og idealisme.
Norsk imperialisme
Er det da ingenting bra i dette forslaget? Jo. For eksempel er vurderinga av den norske imperialismens utvikling for en stor del veldig bra. Den forklarer på en grei måte de materielle årsakene til den norske imperialismens stadig mer aggressive framferd: "Tradisjonelt har norske kapitalister hatt få utenlandske eiendommer å forsvare i aktuelle konfliktområder. Mens britiske, franske og amerikanske myndigheter til stadighet har rykket ut for å forsvare gruver, plantasjer, oljekilder eller fabrikkanlegg, har norske redere kunnet seile ut av havnene i situasjoner med uro i gatene. Dette har nå endra seg, og den nye norske imperialismen er blitt mye mer opptatt av stabilitet for å sikre langvarige kontrakter".
For ikke å bli anklagd for flisespikkeri, skal vi la være å hevde at formuleringa "den nye norske imperialismen" er noe annet enn en skildring av den norske imperialismens nye internasjonale framferd. Likevel må vi medgi at det stadig ligger en følelse av at RV-ideologene mest ser på imperialismen som et utenrikspolitisk fenomen, og ikke som det vesentligste kjennetegnet på dagens monopolkapitalistiske Norge.
Stat og statsmakt
Når det gjelder staten som voldsapparat og vern om kapitalmakta, så nøyer programmet seg med et par avsnitt.
"Statens rolle som et fysisk apparat til vern om kapitalistklassens eiendomsrett og statens store økonomiske betydning for den samme klassen, gjør kontrollen over statsapparatet til en avgjørende forutsetning for borgerskapets herredømme". [Kapitalismen 2.1.]
Sjølsagt kan det anføres som en bagatellmessig trykkfeil at det står en avgjørende forutsetning i stedet for den avgjørende.
Det mest påfallende ved programforslaget er hva som står – og særlig det som ikke står – om staten og statsmakta etter revolusjonen. Hva er forutsetningene for revolusjonen (som nevnes en gang), hvem skal gå i spissen – og hva slags stat skal opprettes etter revolusjonen? Alle disse spørsmålene blir enten tilslørt eller lagt åpne for fortolkninger.
Motviljen mot statsmakta som sådan, problemet med å se på den sosialistiske staten som en helt annen type stat, skinner tydelig igjennom. Kanskje er det uttrykk for den nesten anarkistiske mistroen til autoriteter som gjennomsyrer deler av RV-miljøet? Det ubekvemme paradokset er at så lenge "revolusjon" og "revolusjonær" er vedtatte honnørord innad, så betyr det at RV går inn for noe så brutalt som at et flertall påtvinger et mindretall sin vilje med svært autoritære midler. Engels sa i sin tid at en revolusjon er det mest autoritære som fins, og det er en påstand man vanskelig kan motsi ham i.
Programkomiteen viser frekt og freidig til pariserkommunen i 1871 som eksempel på det de sjøl beskriver som "den kortvarige folkemakta", samtidig som de fullstendig neglisjerer lærdommene som Marx og Engels trakk.
Statsløs sosialisme?
"Ordet sosialisme betegner et samfunnssystem der eiendomsretten til produksjonsmidlene er oppheva. Ressursene er gjort til felleseie, og skal være underlagt fellesskapets styre. Sosialismen er innføringa av det økonomiske demokratiet (uthevet i teksten), den er forutsetninga for å skape et virkelig folkestyre." [4. Fram for sosialismen]
Her har programskriverne i sin iver etter å komme utenom det ekle statsspørsmålet, tatt spranget rett over i det kommunistiske samfunnets høyere stadium. Det er sikkert hyggelig ment, men ikke særlig materialistisk fundert.
"En revolusjon er en sosial og politisk omveltning der folk flest tar både makten og rikdommen fra den eliten av direktører, spekulanter og kapitaleiere som i dag har det avgjørende ordet. Det er en massebevegelse for demokrati og mot undertrykking. En revolusjon kan aldri ta form av et kupp, der en selvutnevnt elite tar makten for å innføre det systemet som de har tenkt ut er det beste for alle andre. Og sosialismen vil være basert på de motmaktorganer som har sprunget frem allerede under revolusjonen, med utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn."
Vi spør med Marx:
"Spørsmålet blir da: Hva slags forvandling kommer statsordninga til å gjennomgå i et kommunistisk samfunn? Med andre ord: Hvilke samfunnsmessige funksjoner kommer det fortsatt til å finnes der, som er analoge med de statsfunksjonene vi har idag? Dette spørsmålet kan bare bli besvart vitenskapelig, og en kommer ikke problemet et loppesprang nærmere om en finner aldri så mange måter å sette sammen ordet folk og ordet stat på.
Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunnet ligger perioden med revolusjonær omdanning av det ene samfunnet til det andre. Til denne perioden svarer også en politisk overgangsperiode, der staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur." 3)
Lærevegring
Avsnittet om sosialismens lærdommer er programmets "smørøye", og en vesentlig årsak til at det i det hele tatt er skrevet om. Angrepene rettes skarpt mot "bolsjevismen og stalinismen". Skjønt antistalinismen allerede er innbakt i det eksisterende programmet, er det tydeligvis om å gjøre å bruke storslegga. Noen smakebiter: "Lenin og statsledelsen kastet fra seg tidligere ideer om demokrati – nasjonalforsamlinga ble oppløst for godt allerede i 1918. /.../ Fra siste halvdel av 20-tallet utvikla regimet under Stalin en avgrunn mellom de styrende og de styrte, minst like djup som i kapitalistiske land: "
"Denne samfunnsformen /.../ var et system som forutsatte og førte til undertrykking av flertallet" (uthevet i programteksten) og så videre.
I fortsettelsen om en sosialistisk revolusjon får vi vite at ingen av revolusjonene historien har sett "har vært sosialistiske revolusjoner i den forstand at det er arbeiderklassen og folket selv som både har tatt makta og beholdt den". For å gjøre forvirringa mest mulig total, sauser programforslaget sammen den borgerlige franske revolusjon i 1789, Oktoberrevolusjonen og revolusjoner i de gamle kolonilanda etter 2. verdenskrig. To hovedmotiver ligger bak denne "analysen". Det ene er fornektelsen av at en rekke stater og folk faktisk tok fatt på å bygge sosialismen i det 20. århundret, og at disse samfunnene konkret beviste sin overlegenhet på en lang rekke områder i mange tiår. Det var ikke bare revolusjonene i seg sjøl, men de omfattende og helt konkrete politiske, kulturelle og materielle framgangene i den sosialistiske oppbyggingsfasen som ga de revolusjonære kreftene verden over inspirasjon og kampkraft. Feil, mangler og overgrep som vitterlig fant sted kan aldri og må aldri få lov til å overskygge disse positive erfaringene. Programforfatterne ønsker å hjelpe verdensborgerskapet med å utslette disse kollektive erfaringene og det sosialistiske eksemplet fra arbeiderklassens og folkenes bevissthet og historie. I den grad det fantes sosialistiske samfunn, var de av det onde, mener de. Altså ren og skjær historieforfalskning.
Det andre motivet er en videreføring av det samme, ved at programmet helt systematisk ser bort fra den moderne revisjonismens avgjørende rolle for den fredelige kontrarevolusjonen og kapitalismens gradvise gjenreisning.
Dette er logisk og konsekvent, ettersom programskaperne i RV har slukt det borgerlige propagandabildet med hud og hår, og sjøl innestår for mange teser og teorier som ble framført av den moderne revisjonismens frontfigurer, som Tito eller Krustsjov.
En provokasjon
Som det vil ha framgått, er hele programforslagets karakter av en sånn art at det er meningsløst å foreslå endringer eller omformuleringer. Forslaget vil sikkert bli pynta på underveis, noen sjølmotsigelser kommer til å bli lappet på, man vil sikkert "strekke seg litt". Hovedinnrettinga er likevel gitt.
I sin iver etter ideologisk avklaring har RVs nye "ideologiprodusenter" satt hele RVs framtid på spill. Alliansen RV blir undergravd og ødelagt, til fordel for et prosjekt for allianser til høyre – dvs. med SVs frustrerte venstrefløy. Favoritten blant forslaga til nytt partinavn – Rødt Venstreparti – antyder hva målet er.
Det sier seg sjøl at det er svært begrensa hvor stor "ideologisk avklaring" man kan få til innafor en front eller allianse. Hvis målet var å styrke den progressive alliansen, ville man ha samlet seg omkring et omforent minstegrunnlag, slik Revolusjon for øvrig la fram et konkret forslag til allerede i 1995. Vi slutter oss til RV'eren Jan Hårstad, for øvrig profilert antistalinist og rådskommunist/trotskist, som i medlemsavisa Opprør nr. 8-2000 skriver at RV-ledelsen bedriver filologisk tungetale med sitt partisnakk, og fortsetter:
"Det objektive faktum er at medlemsmassen i RV består av feminister, grønne, trotskister, maoister, stalinister, luxemburgianere, rådskommunister, kulturraddisser og dyrebeskyttere. Dette er en front, eller en allianse, eller en blokk av radikale folk. Hvis noen mener at dette er et reolusjonært marxistisk parti, så betyr det bare at de aldri noen gang kan ha studert noen revolusjonær marxistisk teoretiker".
Programutkastet er en provokasjon mot alle i RV som definerer seg sjøl som marxist-leninister, og det er en provokasjon mot de mange RV'erne som ikke ønsker å måtte ta stilling verken for eller imot Lenin, Stalin eller proletariatets diktatur – og som ihvertfall ikke har noe ønske om å la seg bruke i et antikommunistisk prosjekt som driver aktiv beinflørt med SV-reformistene.