Hva mener vi egentlig med begrepet revolusjon? Hva er forskjellen på en revolusjonær og en reformistisk strategi? Og er det grunn til å anta at det norske borgerskapet er mer demokratisk innstilt enn dets klassefeller i andre land?
Uklarheten som rår i disse spørsmåla i en del kommunistiske miljøer, har kommet fram gjennom forskjellige innlegg i Friheten , Opprør og Røde Fane.
I Friheten har en erklært sosialdemokrat ved navn Kurt Are Larsen, bidratt til å aktualisere disse problemstillingene. Etter en lengre debattrunde omkring problemstillinga reform eller revolusjon, skreiv han i et tilsvar til Geir Hansen, NKPs distriktsleder i Rogaland: «Jeg har oppfordret NKP til å frafalle revolusjonen. Det finner jeg at partiet har gjort ved å gå inn for fredelig overgang til “sosialismen”. Etter min mening er en slik fredelig overgang ikke noen revolusjon.» (Friheten nr.11-96).
I strid med seg sjøl
Sosialdemokraten Larsen har her, bevisst eller ubevisst, satt fingeren på et sentralt punkt. NKP er åpenbart «i strid med seg sjøl» når det gjelder forståelsen av visse marxistiske grunnsetninger, og i forståelsen av forholdet mellom revolusjonær strategi og taktikk.
En gjennomgang av partiets prinsipprogram viser dette tydelig. Så lenge programmet behandler kapitalismen og sosialismen generelt (jfr. «Kommunistenes Grunnsyn» samt kapittel II «Kapitalismen og Sosialismen») forsvarer det revolusjonære prinsipper og slår fast at «Sosialismen kan ikke vokse gradvis fram innenfor kapitalismen slik kapitalismen kunne innenfor føydalismen... (Arbeiderklassen) må først erobre det politiske herredømmet og gjøre de viktigste produksjonsmidlene, kapitalen, til samfunnseie. Uten en slik revolusjonær framgangsmåte kan ikke sosialismen gjennomføres» (PP s.17).
Men når vårt eget land skal behandles konkret, blir vi presentert for angivelig særnorske forhold: «En fredelig (uthevet i programmet - J.St.) overgang til sosialismen er i pakt med de historiske tradisjonene i norsk folkebevegelse, og i arbeiderbevegelsen» (PP s.34). Her lukter det Kautsky lang vei: Internasjonalt kan man nok være revolusjonær, bare ikke på hjemmebane!
«Norges vei til sosialismen» (kapittel IV) skal være et forsøk på å utvikle en nasjonal strategi i kampen for sosialismen. Problemet er at dette i og for seg prisverdige forsøket har endt opp med at taktikken er opphøyd til strategi, med den følgen at reformisme blir satt i stedet for revolusjonær marxisme. Det er synd, fordi resten av programmet i det store og hele er godt forankra i marxismen.
Ideologisk og teoretisk kamp
Studier i marxismen-leninismen er dessverre et forsømt område i mange kommunistiske miljøer. Dette er desto mer alvorlig i lys av Norges nye imperialistiske rolle. Teoretisk klarhet må til for å slå høyreopportunismen tilbake, og skape et solid marxist-leninistisk fundament for en sterk kommunistisk bevegelse i Norge. Den teoretiske og ideologiske kampen i dag dreier seg om å gjenreise marxismens revolusjonære prinsipper, om å gjøre opp med forsonligheten overfor sosialdemokrati og opportunisme. Først med fast grunn under føttene blir vi i stand til å utvikle en helhetlig strategi — som utgangspunkt for å fremme de riktige og nødvendige krav og paroler som driver dagskampen framover (taktikk) med det strategiske mål for øye..
Så til hovedemnet for denne artikkelen: Om hvorfor revolusjonen er et nødvendig vilkår for sosialismens seier i et land som Norge, og hvorfor den må støtte seg på arbeidernes væpnete maktbruk. Min hensikt er å vise at denne konklusjonen er uunngåelig dersom vi analyserer imperialismen av i dag og (den borgerlige) statens klassekarakter på marxistisk vis, dvs. dialektisk og materialistisk. En del sitater har vært uunngåelige, sjøl om jeg har forsøkt å begrense bruken. De fleste henvisningene er til Marx’ «Randbemerkninger til en kritikk av Gotha-programmet» og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» av Lenin. Disse to verkene bør etter mitt skjønn være obligatorisk og topp-prioritert studiemateriell i alle kommunistiske miljøer og partier, gjerne supplert med Lenins bok om Imperialismen.
Illusjoner om lille, imperialistiske Norge
På grunn av Norges historie, landet i periferien av Europa som klarte å oppnå sjølstendighet uten vesentlig blodsutgytelse, har illusjonene på venstresida om «det lille Norge» i det fredelige Norden, skapt gunstig jordsmonn for mange reformistiske forestillinger.
Dagens lille Norge er bare ikke en tilbakeliggende utkant, men derimot en stadig mer aktiv imperialistisk aktør. Oljevirksomheten og statsfinansene har gjort det norske borgerskapet i stand til å opptre med imperialistisk pondus og styrke i en rekke sammenhenger. At Norge samtidig er en imperialistisk lillebror og et haleheng til større imperialistiske makter og konstellasjoner, endrer ikke ved dette.
Programmet sier (s. 20) at den norske kapitalismen «selv (utvikler) imperialistiske trekk». Det kan trygt kalles et understatement! Norge er et imperialistisk land – som en følge av at det er (stats)monopolkapitalistisk. Når programmet delvis underslår denne vesentlige kjensgjerninga, får det betydelige konsekvenser for hele den revolusjonære strategien og forholdet til den borgerlige staten, noe jeg kommer tilbake til.
På grunn av sine økonomiske særtrekk skiller imperialismen seg fra den før-monopolistiske kapitalismen «med eit minstemål av godhug for fred og fridom, og med ei maksimal og altfemnande utvikling av militarismen. Å “oversjå” dette når ein drøftar i kor stor grad ein fredeleg eller valdeleg revolusjon er typisk eller sannsynleg, er å krøkja seg ihop til å stå på line med ein heilt ordinær lakei for borgarskapet» (Lenin: ... Kautsky, Oktober s.42)
Ikke rom for naivitet
I disse spørsmåla er det nødvendig å snakke i klartekst. Kommunister har ikke lov til å være naive idealister: Vi må rive ned det falske sløret om demokrati «for alle», om statens «nøytrale» karakter, om voldsapparatet, om det norske borgerskapets «demokratiske sinnelag». Det er vår plikt å avsløre den norske imperialismens sanne ansikt overfor den klassen vi sier at vi skal tjene og forberede på å gjøre revolusjon.
I forbifarten: Dette har også betydning for kommunistenes egne organisasjonsprinsipper, og understreker enda ei viktig side ved den demokratiske sentralismen. Når klassekampen tiltar i styrke, vil ikke borgerstaten la et parti som har sosialistisk revolusjon på sitt program fortsette sin virksomhet uforstyrret. Fordi den borgerlige klassestaten har en rekke maktmidler til rådighet (unntakslover, ransaking, vilkårlige arrestasjoner, fascistiske terrorbander), må et virkelig kommunistisk parti være organisatorisk innrettet slik at partiet kan fungere under illegale forhold, slik at det ikke går i oppløsning og ikke mister alle sine ledende kadre når unntakstilstanden og terroren setter inn (i så måte var f.eks. NKP dårlig forberedt i 1940-41). Samtidig må kommunistene sjølsagt gjøre bruk av alle legale muligheter så lenge situasjonen tillater det.
Antikommunistisk press
Første forutsetning for at et kommunistisk parti slippes inn i den parlamentariske «varmen», er at det avsverger den voldelige revolusjonens nødvendighet og innordner seg det borgerlige demokratiets rammeverk. Borgerskapet har til alle tider øvd et ekstremt påtrykk på den kommunistiske bevegelsen nettopp på dette punkt. Historisk har mange kommunistpartier bøyd av for dette presset. Ikke minst på femti- og sekstitallet, da «reformatorene» herjet som verst i SUKP og tvang sitt – og verdensimperialismens syn på «fredelig overgang» på et flertall av verdens kommunistiske partier.
Kampen mellom klassene i en revolusjonær situasjon vil med største sannsynlighet ta form av en borgerkrig, der revolusjonær vold er en nødvendighet. Det eneste som kan forhindre borgerkrigen i å bryte ut, er at arbeiderne demonstrerer sin overlegne kampberedskap. Borgerskapet framstiller naturligvis denne analysen som om kommunister er blodtørstige, «udemokratiske», tilhengere av «terror» og mere til. Småborgerlige og opportunistiske elementer er særlig mottakelige for denne løgnpropagandaen, og de «glemmer» sjølsagt at borgerskapet for egen del slett ikke har til hensikt å etterleve sine «demokratiske spilleregler» når makta deres blir alvorlig truet.
Statens klassekarakter
Marxismens vurdering av spørsmålet om staten tør være kjent. Staten er, som historisk oppstått fenomen, en klasses redskap til å undertrykke andre klasser. Kjerna i enhver statsmakt er voldsapparatet: Politi, militærvesen, domstoler.
Marxismens syn på staten ligger til grunn for erkjennelsen av at denne borgerlige statsmakta (som bygger på vold) bare kan fjernes ved at den undertrykte klassen griper til revolusjonær vold. Den borgerlige staten kan ikke overtas av arbeiderklassen, den må «knuses» og arbeiderklassen må bygge sine egne statsorganer. Dette var en av Marx’ viktigste oppsummeringer etter Pariserkommunens oppstand og etterfølgende nederlag.
Men dette gjelder vel ikke for oss idag, med våre utstrakte friheter og rettigheter?
Kanskje vi heller skulle spørre hva som ville skje hvis arbeiderklassen forlangte å bruke disse rettighetene som på papiret eksisterer for alle – ved f.eks. å overta NRK, TV2 og Schibsted-konsernet? Er det noen som tror at arbeiderne ville få tilkjent sin «demokratiske rett» til å komme til orde? Alt snakk om «alminnelig demokrati», om «demokratisk flertall» osv. tilslører statens klassekarakter. Marxismens analyse ligger fast, uansett hvor «fri» eller «demokratisk» den borgerlige staten måtte være. Friheten er myntet på medlemmer av den herskende klassen, mens den parlamentariske kampen er begrenset til en kamp om regjeringsmakt mellom forskjellige borgerlige partier.
I følge Lenin er (monopol)borgerskapets makt og innflytelse over statsmaskineriet større og mer effektiv jo mer demokratisk, parlamentarisk osv. staten fungerer. «Med tusen hinder vert det arbeidande folket stengde ute fra å ta del i dei borgarlege parlamenta (som aldri avgjer viktige spørsmål under det borgarlege demokratiet, dei vert avgjorte av børsen og bankane).» (Lenin: Ren. Kautsky, Oktober s. 52)
Revolusjonen er massenes verk
Når kommunister står fast på den væpna revolusjonens nødvendighet, er det på basis av arbeiderklassens kollektive erfaringer og vår vitenskapelige kunnskap om utviklingslovene under kapitalistiske og imperialistiske betingelser. Den revolusjonære situasjonen oppstår på bakgrunn av en rekke objektive forhold (utarming av massene, sammenbrudd i det parlamentariske system, krigshandlinger osv.) som ikke kan styres av partier eller enkeltpersoners vilje. Revolusjonen er massenes verk, den kan ikke «proklameres» fra noen sentralkomité. Kommunistenes oppgave er å forberede arbeiderklassen – i første omgang dens mest framskredne lag – på at den væpna oppstanden i en gitt situasjon vil bli nødvendig.
Dette har ingenting å gjøre med oppfordringer til statskupp eller terrorisme, som er kommunister fullstendig fremmed. En sentral leninistisk læresetning er at kommunistene «aldri skal leke med oppstanden», dvs. at paroler om å gå til væpna opprør først er aktuelle når situasjonen er moden, når arbeiderklassens breie masser er beredt til å kjempe til siste mann og når klassefienden er tilstrekkelig preget av oppløsning og forvirring til at det avgjørende slaget kan innledes.
Eventyrpolitkk eller realisme?
I dagens Norge er en revolusjonær situasjon opplagt vanskelig å forestille seg. Noen, tilmed folk som kaller seg marxister, avviser sjølve tanken som drømmerier eller eventyrpolitikk. De glemmer at det bobler under den borgerlig-parlamentariske idyll. Historiske erfaringer har vist at de økonomiske og politiske forholdene kan endre seg i et svært raskt tempo over et kort tidsrom. På tross av hvordan virkeligheten idag arter seg, vil det med lovmessig nødvendighet – også her til lands – skje en skjerping av klassekampen som gir opphav til en revolusjonær situasjon. Ingen veit om det skjer om 5, 10, eller 50 år. Og det er på ingen måte gitt at en revolusjonær situasjon fører til en sosialistisk revolusjon – det avhenger av en rekke subjektive faktorer. Av disse faktorene er det kommunistiske partiet den viktigste. Heri ligger kommunistenes nøkkelrolle. Det er kommunistenes evne til å fungere som fortropp som avgjør om den revolusjonære situasjonen vil utvikles til kamp om den politiske samfunnsmakta eller ikke.
Partiet – revolusjonens fortropp
Hvis partiet sjøl har definert spørsmålet om revolusjon og sosialisme som «uaktuelt i overskuelig framtid», da er det klart at det vil sette farge på partiets egen virksomhet, organisasjon og innretting. Da vil det lett hengi seg til den hverdagslige kampen og gradvis bli «de små skritts bevegelse», som legger kampen for sosialismen i skrivebordsskuffen fordi «folket ikke er modent». Det parlamentariske arbeidet får forrang, og opportunistiske elementer får større armslag. Stemmetall og statsstøtte blir viktigere enn ideologisk enhet og aktive, disiplinerte partiaktivister. Det er innlysende at et sånt parti aldri vil kunne «omstille seg» til å bli et kamp- og fortroppsparti når det står konfrontert med et revolusjonært oppsving, men vil bli satt på et sidespor av sjølve massebevegelsen.
Kommunister er beskjedne folk, men de må være seg bevisst kommunistenes, dvs. partiets, spesifikke oppgave og unike karakter. Partiet er en organisme der kvalitet er langt viktigere enn kvantitet. Kommunistene skal være arbeiderklassens politiske ledere. Men virkelige ledere er de ikke før de mest kampbevisste arbeiderne finner det kommunistiske partiet verdig denne lederrolla, og gjennom egen erfaring aksepterer partiet som klassens fremste representant. Denne nødvendige autoriteten i arbeiderklassen må opparbeides før et revolusjonært oppsving inntreffer. Hvordan driver partiet sitt daglige arbeid? Hvor hardt jobber det for å knytte sterke bånd i og til arbeiderklassens mest bevisste lag? Hvordan etterlever partiet sine organisasjonsprinsipper? Hvilke krav stiller det til sine medlemmer? Og hvilket perspektiv har det for det strategiske målet og for sin egen rolle?
All partiets virksomhet, hele dets politiske og organisatoriske innretting, må ta høyde for at det forbereder seg på å bli revolusjonens fortropp og kampstab, ikke bare i navnet, men også i gavnet. Dette gjelder vilkårsløst uansett om revolusjonen virker nært forestående eller om det ikke finnes et eneste tegn på oppsving i revolusjonær retning. Hvis kommunistene har lullet seg i søvn i den «fredelige», før-revolusjonære perioden, vil de oppleve en akutt krise – og kanskje katastrofe – når det revolusjonære oppsvinget faktisk kommer.
Strategi og taktikk
I norsk sammenheng er ordet strategi nærmest blitt et motebegrep for noe en vil oppnå (likegyldig hva), mens taktikk er blitt et fy-ord, med en betydning i retning av «lureri». Begge deler er uhyre misvisende, og helt på jordet når vi behandler marxist-leninistisk teori.
Den kommunistiske bevegelsen i Norge er også preget av et uavklart forhold til strategi og taktikk (spørsmålet er vel knapt diskutert på årevis), enda forståelsen av disse begrepene er alfa og omega for et kommunistisk parti. I Røde Fane 1-96 er Terje Valen inne på denne svakheten og begrepsforvirringa på den norske venstresida, ei forvirring han også påviser i sitt eget parti, AKP. Denne almenne begrepsforvirringa har fått – og får – til tider vidtrekkende konsekvenser.
Strategien tar for seg hovedkreftene i revolusjonen og reservene for den. Strategien dreier seg om å definere målet, hovedkrafta, reservene, retninga for hovedangrepet. Den ligger fast forutsatt at det ikke skjer brå og dramatiske endringer (fremmed invasjon, statskupp).
I vårt land, hvor det borgerlige demokratiet og moderne kapitalistisk industri forlengst er etablert, består den strategiske hovedetappen i å velte den bestående staten, og erstatte den med arbeiderklassens klassemakt (proletariatets diktatur). Målet er altså sosialismen, uten mellomsteg, ettersom kapitalismens progressive utviklingspotensiale forlengst er uttømt. Det overordna strategiske målet, kommunismen, er den meget langsiktige sisteetappen (som ingen av oss vil leve lenge nok til å oppleve) som forutsetter sosialismens globale seier.
I denne kampen ser vi at arbeiderklassen må være den førende krafta, men den er ikke sterk nok aleine. Derfor må den bygge allianser med småbønder, fiskere og andre arbeidende - dvs. skaffe seg strategiske allierte. Retninga for hovedangrepet er herskerklassen, det norske borgerskapet, med monopolborgerskapet i spissen.
Taktikken skifter – i motsetning til strategien – alt etter om det er flo eller ebbe i bevegelsen, oppsving eller «stillstand» i klassekampen. Den tar for seg arbeiderklassens kamp- og organisasjonsformer, hvordan de skifter og hvordan de kombineres. Den tar ikke sikte på å vinne hele krigen, men konsentrerer seg om å vinne enkelte kamper, enkelte kampanjer, enkelte aksjoner som svarer til den konkrete situasjonen med oppsving eller nedgang i klassekampen. Betyr det at taktikken bare har betydning for det vi kaller dagskampen? Nei, ikke bare det. Taktikken dreier seg om å finne formene og metodene som kan underlette de strategiske oppgavene, dvs. som gjør det lettere for massene på grunnlag av egne erfaringer å erkjenne at de revolusjonære parolene er riktige. Den dreier seg om å finne og utvikle kampformer og metoder som letter overgangen til revolusjonen, som altså fremmer det langsiktige målet. Som det framgår, er taktikken alltid og under alle omstendigheter underordna strategien, – og kan ikke settes i stedet for den.
To- og flertrinnstrategi
I Kommunistisk Forum (feb.96) legger Kjell Underlid fram en rekke «teser» til en kommunistisk plattform (46 ialt). Den konsise forma er egnet til å skape klarhet, sjøl om forfatteren understreker at plattformen er uferdig. Noen av punktene går konkret inn på hvilke etapper Kjell mener kampen for kommunismen må gjennomløpe.
«Etappemål 1 er utvida demokrati», skriver han (tese nr.15), og konkretiserer med:
- Den antimonopolistiske strategi
- Kontroll og styring med kapitalkreftene
- Styrking av folkestyret: meir makt til Storting, fylkesting og kommunestyre.
Først i neste tese (nr. 16) kommer «Etappemål 2: Sosialismen», som
- betyr at samfunnet tek over eigedomsretten til produksjonsmidlane.
Til slutt kommer «Etappemål 3: Kommunismen» (tese 17).
Her legges det altså fram en to-trinsstrategi for overgang til sosialismen. Rimeligvis er dette i samsvar med NKPs program, der det står å lese at den «minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgang fra kapitalismen til sosialismen». Når strategien retter seg bare mot monopolkapitalen i første omgang, begrunnes dette med at Norge er «kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn» (PP s. 28), pga. sammensmeltinga av stat og monopolkapital.
Denne viktige observasjonen burde logisk føre til den praktiske slutninga at kampen må rette seg like mye mot den moderne monopolkapitalens siamesiske tvilling, statsmaskineriet og statsorganene som er styrt og kontrollert av monopolenes interesser. Programmet konkluderer imidlertid motsatt: Først skal monopolene nøytraliseres gjennom statlige forordninger og lovverk, og deretter skal man erobre folkemakt i Stortinget — altså en slags erobring av monopolkapitalens politiske, juridiske og administrative festningsverk «innenfra».
Nå skal det tilføyes at Kjell Underlid sjøl ser farene ved denne strategien, for allerede i neste tese (nr. 18) slås han fast at: «Ei fallgruve i den etappevise kampen for kommunismen er at ein vert så einsidig oppteken av problemstillingar knytt til utvida demokrati at dei meir langsiktige og overordna perspektiva og måla vert ignorert.» Som konkretisering føyer han stikkordsmessig til: « - sosialdemokrati, reformisme».
Det uunngåelige spørsmålet blir jo hvem som skal sikre «kontroll og styring med kapitalkreftene» hvis borgerskapet fortsatt har politisk kontroll i staten. Og hvis det ikke er borgerskapet som kontrollerer staten, må det jo være arbeiderklassen (om man ikke tror på den fullstendige klasseharmonien, og da er vi jo forlengst blitt sosialdemokrater). Følgelig eksisterer proletariatets diktatur, så hva skal vi med denne før-sosialistiske etappen? Nøyaktig det samme kan anføres når det gjelder den anti-monopolistiske strategi.
Et annet problem er forholdet til styringsorganene i den borgerlige staten: Mer makt til Storting og folkevalgte organer? Kan disse organene styrkes uten at man samtidig styrker den borgerlige statens legitimitet og autoritet, når det parlamentariske systemet i økende grad er i ferd med å diskreditere seg sjøl i folkets øyne? De etablerte partiene mister medlemmer i hopetall, og stadig færre gidder å stemme ved valgene. Skal det være kommunistenes oppgave å forsvare de borgerlig-parlamentariske institusjonene som folket sjøl i stigende grad vender ryggen? Skal ikke kommunistene tvert om bruke disse organene til å avsløre deres egentlige innhold og til å styrke den utenomparlamentariske kampen?
I opportunismens fallgruve
PP-kapitlet «Norges vei...» har såvidt jeg kan se havnet i nettopp den fallgruva som Kjell U. advarer mot.
For et framskredent kapitalistisk land, som befinner seg i siste fase av statsmonopolkapitalismen (imperialismen), skaper det bare forvirring å snakke om en to- (eller fler-) trinnsstrategi for overgangen til sosialismen. Særlig når programmet sjøl understreker at staten og monopolene i Norge har smeltet sammen, altså at den økonomiske og politiske makta i praksis er ett og det samme. Hvorfor erobre et folkeflertall på Stortinget, når man like gjerne kunne «erobre» NHO?
Bare i tilbakeliggende land, der den borgerlig-demokratiske revolusjonen ikke er sluttført, gir det mening å snakke om en revolusjonær strategi i flere trinn. Men også i slike land er proletariatets revolusjonære hegemoni avgjørende for at ikke revolusjonen «stopper på halvveien».
Enten – eller
Noen «tredje vei» mellom sosialdemokratisk reformisme og revolusjonær kamp for å styrte kapitalismen og reise en ny statsmakt på ruinene, finnes ikke. Doser av reformisme lar seg ikke kombinere med revolusjonære erklæringer – da er marxismen allerede på vikende front, de røde frasene er blitt et skalkeskjul for opportunismen.
«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Hertil svarer også en politisk overgangsperiode, da staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.» (Marx)
Lenin forsvarte med fasthet Marx i dette spørsmålet, særlig mot Karl Kautskys forsøk på å «tolke Marx til det bedre», det vil si hans forsøk på å erstatte den revolusjonære marxismen med kamuflert reformisme. Kautsky har hatt mange (om enn mindre betydningsfulle) etterkommere og avleggere helt opp til våre dager, også her til lands. Men noen nye argumenter for hvorfor Marx burde «modereres» har ingen av dem klart å bringe til torgs.
Proletariatets diktatur, dvs. sosialismen, er i sitt vesen et overgangssamfunn mellom kapitalismen og det klasseløse samfunnet (kommunismens høyere fase), fordi marxismen erkjenner at kommunismen ikke kan nås direkte. I et moderne kapitalistisk land blir det dermed totalt meningsløst å snakke om kamp for et overgangssamfunn som skal bringe oss fram til - overgangssamfunnet! Men det er det faktisk en del som gjør. Enda verre er det at ingen kan gi svar på hvilken samfunnsklasse som kontrollerer statsmakta i dette «overgangens overgangssamfunn».
Kan kapitalismen «tilfredsstille folkets behov»?
Demokratiske reformkrav og taktiske paroler er både viktige og nødvendige — så sant de ikke tilslører klasseforholdene eller sprer illusjoner om det borgerlig-demokratiske diktaturet. Deler av Prinsipp-programmet gjør begge deler, og rører taktikk og strategi sammen til en farlig lapskaus.
F.eks. går det (under kapitalismen!!!) inn for en ny, demokratisk økonomisk politikk der «landets produktivkrefter utvikles med det mål for øye å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov» (Programmet s.29), der det offentlige (altså statsmonopolkapitalismen, den korporative personalunionen etc. som programmet nevner annetsteds) skal styre investeringene og sikre stabilt prisnivå, sosialpolitikk, regionalpolitikk osv. Altså en sosialistisk økonomisk basis med en borgerlig politisk overbygning!
Programmet mener også at «Stortinget kan forandre klassekarakter» ved at en Folkeallianse erobrer flertallet her, angivelig fordi den «minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgang fra kapitalismen til sosialismen». Også «Demokratisering av statsapparatet» (inklusive domstoler, politi og hær) inngår som element i den sosialistiske strategien.
Den som resonnerer marxistisk, ser at dette ikke holder vann.
Reformer er midler, ikke mål
Kommunister og progressive vil alltid kjempe for demokratiske krav og rettigheter, uten at vi forestiller oss at disse kravene vil bli innfridd fullt ut så lenge kapitalismen består. Kamp mot krigsbrannstifterne, bredde i kampen mot monopolkapitalens mest aggressive framstøt (jfr. kampen mot EU og EØS), kamp mot miljø-ødeleggelsene, forsvar av de demokratiske rettighetene, streikeretten, krav om arbeid og bolig til alle osv. er naturlige ingredienser i et kommunistisk handlingsprogram. Samtidig må kommunistene alltid understreke at slike demokratiske reformkrav bare kan oppnås midlertidig og i begrenset omfang under kapitalismen — avhengig av arbeiderklassens og folkeflertallets styrke, enhet og kampvilje. Varige reformer og framganger oppnås bare under sosialismen.
Borgerstatens egne institusjoner (f.eks. Storting, hær, domstoler) kan aldri inngå som betanddeler av en revolusjonær strategi. Hvordan kommunistene forholder seg til disse organene (f.eks. oppstilling til valg/boikott, oppfordring til militærtjeneste/militærnekting) er spørsmål som er av taktisk karakter, avhengig av «temperaturen» i klassekampen. Kort sagt: avhengig av hva som til enhver tid, under skiftende kampbetingelser, best understøtter virkeliggjøring av det stragiske målet.
Virkeligheten er ikke «fredelig»
Virkeligheten tilsier ikke at sannsynligheten for en fredelig revolusjon i Norge er større enn noen gang – tvert imot. Sannsynligheten for at revolusjonen skjer uten voldsbruk er dessverre mikroskopisk i et land som er verdens nest største oljeeksportør. Bare en arbeiderklasse som viser at den er beredt til å ty til våpenmakt, kan skremme borgerskapet til å gi fra seg makta frivillig. Slik er klassens entydige, kollektive erfaring gjennom de siste 150 år.
«Den borgerlige ordens sivilisasjon og rettferdighet trer fram i sitt sanne, uværssvangre lys så snart slavene i denne orden gjør opprør mot sine herrer. Da framtrer denne sivilisasjon og denne rettferdighet som utilslørt villskap og lovløs hevn.» (Marx: Borgerkrigene i Frankrike).
Borgerstatens demokratiske fasade raser som et korthus straks den borgerlige orden blir truet. Denne forståelsen er fundamental hvis en skal kunne utvikle en revolusjonær strategi. Kommunistene og arbeiderklassen må ha klart for seg hva slags fiende vi faktisk står overfor. Borgerskapet vil ikke nøle et sekund med å bruke statsmakta i det lille, fredelige, Norge til å knuse ethvert alvorlig tilløp til opprør. Dessuten vil reaksjonen øyeblikkelig få hjelp fra sine imperialistiske klassebrødre (om ikke andre lands arbeidere klarer å stanse det). Dette veit vi jo!
«Det er ikkje ein einaste stat, same kor demokratisk han er, som ikkje har smutthol eller atterhald i forfatninga si der borgarskapet får garantert at det vert mogeleg å senda tropper mot arbeidarane, å innføra unntakstilstand og så frametter, i tilfelle av “forstyrring av offentleg orden”, og i røynda i tilfelle den utbytta klassen “forstyrrar” den slavebundne tilstanden sin og freistar oppføra seg som noko anna enn slavar. kautsky stasar opp det borgarlege demokratiet skamlaust, og let til dømes vera å nemna korleis det særs demokratiske og republikanske borgarskapet i Amerika og Sveits tek seg av streikande arbeidarar.» (Lenin: Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky, Oktober s. 48.)
Livets lærdommer
Hans I Kleven har i flere nummer av Friheten levert en grundig gjennomgang av historien bak Beredskapslovene av 1950, om hva de har betydd for det politiske livet — og hvordan borgerskapet i dag, etter Den kalde krigens slutt og kommunistenes desimering, ønsker å beholde dem i mer eller mindre uendret form.
Friheten, Klassekampen og andre aviser, samt forfattere som Ronald Bye, Finn Sjue og Alf R Jacobsen, har avslørt omfanget av virksomheten til «den hemmelige hæren» Stay Behind, og av virksomheten til Overvåkingspolitet og seksjoner innen den militære E-tjenesten. Alle har, med eller uten «lovhjemmel» av typen Unntakslovene, til oppgave å tilintetgjøre den «indre fiende» - gjennom internering, likvidasjoner eller standrett. I disse dager legger Lund-kommisjonen fram sin rapport om «tjenestenes» virksomhet og samrøre med LO-toppen og partiapparatet til DnA, i mer eller mindre redigert utgave. Alt som hittil er avdekket - og det som måtte komme - er likevel bare bruddstykker av det voldelige maktpotensialet borgerskapet rår over, og ikke vil nøle med å sette i aktivitet «når nødvendig».
Vegring mot å lære?
Husk på Indonesia 1965, Chile 1973. Husk politimobiliseringene mot de ulovlige streikene til noen få hundre arbeidere (hva om det hadde vært fem eller ti tusen???) på 70-tallet. Tenk på noe så uskyldig som Alta-aksjonen. Eller ta Gulf-krigen: Har vi alt glemt det øyeblikkelige omslaget i media, hvordan makta ble på tå hev og sendte ut utvetydige advarsler mot all anti-amerikanisme og protestmarkeringer mot krigen som ble ført hundrevis av mil fra norsk jord! Vi har ikke lov til å være naive – og enda mindre formidle vår egen naivitet videre til opprørske arbeidsfolk!
Overfor dette skal vi sjølsagt ikke legge oss på rygg. Vi skal fortsette å fremme demokratiske krav om at sannheten må på bordet, at denne virksomheten må stanses osv. Men samtidig skal vi fortelle arbeiderne at dette er en innebygd del av dagens klassesamfunn, av den borgerlige statsmaskinen, som vil sikre sine klasseinteresser og sin klassemakt. Med alle tilgjengelige midler. Hvorfor øver Telemark Bataljon i Belgia på hvordan anti-NATO-demonstranter skal elimineres?
Om vår holdning til sosialdemokratiet
En viss georgier sa noe om at kommunister som viser forsoningsvennlighet i forhold til sosialdemokratismen som ideologi og politisk praksis, sjøl er i ferd med å bli sosialdemokrater og opportunister. Skal en dømme etter programformuleringene, så lærer NKP langsomt når det gjelder sosialdemokratiet. Flere ledere og artikler i Friheten bærer riktignok bud om en gryende erkjennelse, men jaggu har den sittet langt inne (iallfall i deler av partiet)!
AP har vært og er et borgerlig arbeiderparti — som enda tydeligere enn før står for en reaksjonær, arbeiderfiendtlig kurs. Sosialdemokratismen, reformismen, er en avart av borgerlig ideologi. Hvorfor blir ikke dette slått fast en gang for alle?! Er det gammel ærefrykt, redsel for represalier eller ideologisk avmatning som er årsaken? Alle og enhver kan idag se at den råtne DnA-ledelsen sosialt og politisk er en integrert del av borgerskapet. Den såkalte venstrefløyen som sosialdemokratiet til alle tider har operert med, kan sjølsagt være en partner i forskjellige slags aksjonsenhet (som mot EU), men er ideologisk sett på mange måter en enda farligere variant av reformismen, som ofte spiller rolla som nyttig lynavleder for partiledelsen. Aksjonsenhet med disse kreftene må aldri innebære ideologisk forsoning med sosialdemokratismen.
Vi må trekke et uhyre skarpt skille mellom ledelsen i Ap og velgermassen, tusener av vanlige arbeidsfolk. De menige sosialdemokratiske velgerne skal og må vi jobbe med, diskutere med og samarbeide med på arbeidsplassen, i fronter og i fagforeninger. På samme måte innafor fagbevegelsen: LO-ledelsen og LO-byråkratiet må få sitt pass påskrevet som vedheng til den borgerlige statsmakta, som brannslokkere overfor de menige LO-medlemmenes kampvilje. Så lenge LO-apparatet lar seg binde opp av Hovedavtalen og Arbeidstvistlovgivningen, kan LO som sådan aldri bli en kamporganisasjon for klassen.
Sylskarp avgrensning overfor sosialdemokratiets ideologi og praksis er helt grunnleggende, hvis en i det hele tatt skal rettferdiggjøre eksistensen av en kommunistisk bevegelse. Enhetsfrontpolitikken (jfr. Komintern og Dimitrov) står ikke i motsetning til, men forutsetter en klar forståelse i dette spørsmålet.
Vekk med lik i lasten
Enten det er intensjonen eller ikke, gjør programmets form og innretting at taktikken blir satt i stedet for strategien. Resultatet blir opportunisme og reformisme. Spesielt tydelig er dette i kapittel IV, om Norges vei til sosialismen.
Partiet bør benytte anledningen til å ta et oppgjør med opportunistiske «lik i lasten», som formodentlig ble programfestet bl.a. under påvirkning fra de teoretiske «renovatørene» i SUKP under Krustsjov og Bresjnev – eller som er etterlevninger fra 1953-programmet om «Norges vei» (utvilsomt laget under press fra datidas ville antikommunisme). Arbeiderklassen trenger klarhet og atter klarhet om hvilke forhold den lever under, om hvordan arbeidsfolk skal reise kampen og om hvordan målet om sosialismen kan nås. Bare kommunistene kan skape og formidle denne klarheten. Første forutsetning er at de sjøl innehar den.
Litteratur:
- V.I.Lenin: Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, Utvalgte verker bd. 10, Oktober 1978.
- K.Marx: Kritikk av Gotha-programmet, Politiske skrifter, Pax 1976