Demonstrasjon mot Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia (1968). Foto: CC-BY Eirik Sundvor (1902 - 1992).Da Sovjetunionen og Warszawapakten invaderte Tsjekkoslovakia den 21. august 1968 var det den endelige bekreftelsen på at Sovjetunionen hadde skifta farge og blitt ei imperialistisk supermakt.
Fram til 1968 rådde det fortsatt betydelige illusjoner om at Sovjetunionen fortsatt var sosialistisk, men med «store feil», og at den sovjetiske utenrikspolitikken for en stor del var «progressiv» fordi den utfordra USA. Det var bare den unge ml-bevegelsen som konsekvent slo fast at Sovjetunionen nå var blitt ei imperialistisk supermakt
Tsjekkoslovakia var det landet i Sentral- og Øst-Europa med de sterkeste revolusjonære og kommunistiske historiske tradisjonene. Det kommunistiske partiet sto sterkt og arbeiderklassen hadde opplevd viktige sosiale og politiske framganger i de første åra etter frigjøringa fra nazistenes åk. I 1948 gjorde de reaksjonære kreftene et forsøk på å undergrave kommunistenes sterke stilling ved å trekke sine minstre fra regjeringskoalisjonen Den nasjonale fronten i protest mot forestående nasjonaliseringer. Det skjedde straks før et forestående parlamentsvalg. Dette var det virkelige kuppforsøket. Etter omfattende massedemonstrasjoner der millioner av arbeidere gikk ut i gatene med støtte fra kommunistpartiet, fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet, godkjente (den ikke-kommunistiske) president Edvard Beneš den nye samlingsregjeringa idet han viste til at «Det er klart for meg at statsminister vil bli formannen for det største parti, herr Klement Gottwald. Det er òg klart for meg at et liv i sosialisme er det liv storparten av vårt folk ønsker». Gottwald fortsatte som statsminister med sosialdemokraten Zdenek Fierlinger som visestatsminister.
Klappjakt på kommunister
Det reaksjonære kuppforsøket falt altså til jorden i Tsjekkoslovakia, men ble likevel brukt i massiv propaganda i Vesten til å innlede klappjakt på kommunister og til å berede grunnen for tilslutning til den aggressive NATO-alliansen som var på trappene. I Norge blant annet gjennom sentrale folk som Einar Gerhardsen og OSS-agenten, MilOrg-sjefen og DNA-eminensen Jens Christian Hauge (OSS var forløperen til CIA).
I løpet av 50-åra gjennomgikk Tsjekkoslovakia den samme revisjonistiske degenereringa som i Sovjetunionen og andre land i Øst-Europa. Den såkalte Praha-våren i 1968 falt sammen med ungdomsopprøret i Paris og resten av Vest-Europa, men den hadde mange egne særtrekk. I seg sjøl var det lite progressivt ved Praha-våren, men den hadde nasjonale og demokratiske overtoner som kom til uttrykk fordi de østeuropeiske folkedemokratiene var blitt redusert til nasjonale lydriker og vedheng til den nye sovjetiske ledelsens supermaktsambisjoner i «fredelig kappestrid» med USA.
Kapitalistiske reformer
Marxist-leninistene var forlengst renska ut av det degenererte tsjekkiske partiet, mens revisjonistene var delt i opportunistiske fløyer der den ene mekanisk så sine klasseinteresser best tjent med å holde seg inne med Moskva, mens en annen forsøkte å surfe på vest-inspirerte «demokratiske» stemninger i folket. Praha-våren ble delvis utløst og delvis støttet av den mest pro-kapitalistiske fløyen i det tsjekkiske partiet, med slovaken Alexandr Dubček som fanebærer. Revisjonistene som overtok etter kommunisten Klement Gottwald hadde allerede i mer enn et tiår ført Tsjekkoslovakia inn på et spor som ledet vekk fra sosialismen, med økonomisk stagnasjon og en passivisert arbeiderklasse som resultat.
Revisjonistenes resept var, i Tsjekkoslovakia som i Sovjetunionen, innføring av kapitalistiske reformer og elementer av det som seinere har fått det sjølmotsigende navnet sosialistisk markedsøkonomi. Ota Sik var en av de økonomiske teoretikerne bak reformene av 1965. Den interne maktkampen i den tsjekkoslovakiske ledelsen gikk i liten grad på dette (Kosygin innførte lignende kapitalistiske reformer i Sovjetunionen i 1964), men bare på graden av desentralisering av økonomien og framfor alt: på om de borgerlige økonomiske prinsippene også skulle innebære politisk åpning for borgerlig pluralisme. Dubček sin fløy var i flertall, og han ble valgt som førstesekretær i Tsjekkoslovakias kommunistiske parti.
Bresjnevs «sosialistiske arbeidsdeling»
De sovjetiske revisjonistene hadde i 1964 kvittet seg med den uberegnelige Krustsjov. Med Leonid Bresjnev i spissen strammet de grepet om utenrikspolitikken og la om til en mer «marxistisk» retorikk. Dubček åpna de strengt bevokta grensene til Vest-Europa og oppfordra til pluralisme av borgerlig karakter. Bresjnev fryktet at fri flyt av spioner og en flora av borgerlige partier ville gi USA-imperialismen og NATO et springbrett for å undergrave det tsjekkiske regimet og dermed også det økonomiske samarbeidsorganet Comecon og den sovjetiske supermaktas nære «interessesfære». Tsjekkoslovakia var blant de viktigste industrinasjonene, gjennom Comecon var den tsjekkiske økonomien gjort om til ei melkeku for det imperialistiske Sovjet. I Bresjnev-klikkens terminologi het det «sosialistisk arbeidsdeling». Kjerna i denne «arbeidsdelinga» var ikke lenger sosialistisk internasjonalisme, men at de nye høvdingene i Kreml holdt taktstokken og piska sine undersåtter til lydighet.
Warszawapakten var blitt et imperialistisk redskap
NATOs aggressive kurs og oppbygginga av et revansjistisk Vest-Tyskland skremte de sovjetiske lederne fra det som kunne bli en ytterligere svekkelse av Warszawapakten – som var blitt oppretta i 1955 som et motsvar til NATO og som en respons på Jugoslavias «alliansefrie» overgang til imperialistenes leir. NATO var oppretta i 1949 og trua åpent med å bruke atomvåpen mot de sosialistiske landa. Men de sovjetiske byråkratkapitalistene hadde ikke lenger noen interesse av å forsvare sosialismen som de sjøl hadde lagt i grus. Warszawapakten blei i stedet forvandla til et militærpolitisk redskap for imperialistisk undertrykkelse og ekspansjon, kamuflert bak «sosialistiske» slagord. Nå dreide det seg for Moskva om å holde kustus og å hindre at en imperialistisk rival fikk innpass.
Fra sosialistisk broderhjelp til nasjonal undertrykking
Russerne prøvde å holde den tsjekkiske ledelsen i sjakk, og tvinge den til å nøye seg med begrensa kapitalistiske reformer som samtidig sikra fortsatt politisk styring under Moskvas kontroll. Det lyktes dårlig. De vestlig influerte intellektuelle forsterka sine krav om borgerlige «friheter», samtidig som folkemassene og arbeiderne innså at de «sosialistiske» proklamasjonene nå bare var blitt tomme ord, hvor arbeiderklassens vinninger i den første sosialistiske oppbyggingsfasen etter krigen hadde stagnert og delvis blitt reversert.
Det var samtidig blitt klart at den sovjetiske broderhjelpen og det sosialistiske fellesskapet som var bygd opp på 50-tallet, ikke lenger var et internasjonalistisk samarbeid til gjensidig nytte. Revisjonistene som hadde overtatt makta i Kreml etter Stalins død brukte tvert om sin maktposisjon til å tyne de unge folkedemokratiene, som ble utsatt for ei nasjonal undertrykking som ledd i Sovjetunionens ambisjoner om å rivalisere med USA-imperialismen om innflytelsessfærer.
Rettferdig opprør
Derfor var Praha-opprøret grunnleggende rettferdig. Sjøl om det langt ifra var noe sosialistisk opprør, var det en kamp for nasjonal sjølstendighet og ikke antikommunistisk i sin karakter. I utgangspunktet var det heller ikke retta mot Tsjekkoslovakias medlemskap i Warszawapakten og Comecon.
Det sosialistiske Albania svarte umiddelbart på overfallet ved formelt å melde seg ut av Warszawapakten.
Ikke desto mindre reagerte russerne ved å mobilisere divisjoner fra fem Warszawapaktland som toget inn i Tsjekkoslovakia den 21. august 1968. Dubček ble en pappfigur og kort etter fjernet som førstesekretær til fordel for klakkøren Gustav Husak. Den sosialistiske folkerepublikken Albania, som i realiteten hadde brutt med Sovjetunionen og revisjonistene allerede i 1960, svarte umiddelbart på overfallet ved formelt å melde seg ut av Warszawapakten. Romania avviste for sitt vedkommende å sende egne divisjoner mot Praha.
Et vendepunkt
Fordømmelsen av den sovjetiske invasjonen var unison i Vesten, også i det meste av den opprørske studentbevegelsen. Det var på denne tida den unge ml-bevegelsen vokste fram i en rekke land i Vest-Europa, blant annet i Norge. Fram til 1968 rådde det fortsatt betydelige illusjoner om at Sovjetunionen fortsatt var sosialistisk, men med «store feil», og at den sovjetiske utenrikspolitikken for en stor del var «progressiv» fordi den utfordra USA. Det var bare den unge ml-bevegelsen som konsekvent slo fast at Sovjetunionen nå var blitt ei imperialistisk supermakt som måtte bekjempes, og at det var umulig å forsvare og kjempe for sosialisme uten at en samtidig brennmerka denne nye sosialimperialismen. Denne erkjennelsen var et vendepunkt i avsløringa av den moderne revisjonismen og et viktig ledd i det teoretiske og politiske grunnlaget for gjenreisinga av et kommunistisk parti i Norge og mange andre land.