tirsdag 29 november 2022

Kart over nasjonalitetene i Sovjetsamveldet.

Sovjetunionen oppsto i desember 1922 som en frivillig sammenslutning av sosialistiske sovjetrepublikker.

Tsar-Russland besto av et enormt område som omfattet et utall nasjoner og folk. Det gamle Russland ble ikke uten grunn kalt «nasjonenes fengsel». Oktoberrevolusjonen i 1917 betydde at en rekke nasjoner kunne etablere seg som egne stater eller oppnå likeverdig status med den russiske nasjonen. Men revolusjonen betydde ikke at det nasjonale spørsmålet var løst straks den nye statsmakta var virkelighet. De reaksjonære kreftene i store deler av det russiske riket gjorde alt de kunne for å knuse revolusjonen, ikke minst ved å appellere til nasjonalisme i Ukraina og de øst-asiatiske områdene. Storbritannia, USA, Frankrike og Japan og ti andre land sendte intervensjonsstyrker inn i Russland for å knuse den unge arbeiderstaten. Intervensjonskrigene skulle pågå i fem år.

Den røde hær og partisanene i det fjerne Østen jagde ut de japanske intervensjonistene ved seieren i Vladivostok i oktober 1922. Med dette var de siste områdene frigjort fra imperialistiske intervensjonsstyrker og de kontrarevolusjonære «hvite» styrkene.

For å konsolidere seieren og styrke forsvaret, var det maktpåliggende å smi en enda tettere enhet mellom folkene og nasjonene ved å samle sovjetrepublikkene i en føderasjon.

Fra 1920 og utover hadde den russiske sovjetrepublikken inngått avtaler med sovjetrepublikkene i Ukraina, Hviterussland og i Kaukasus, som ga den russiske republikken fullmakt til å forhandle på vegne av dem alle på den internasjonale arenaen.

Den første all-sovjetiske unionskongressen ble avholdt i desember 1922

Den første all-sovjetiske unionskongressen ble avholdt i desember 1922. På forslag fra Lenin og Stalin ble Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) vedtatt oppretta. Enkelte republikker ville i utgangspunktet heller ha en konføderasjon, men den føderale løsninga sikra utstrakt grad av sjølstyre for folk og nasjonaliteter innafor de enkelte republikkene. I starten besto unionen av Den russiske føderative sovjetrepublikken, Den trans-kaukasiske føderale sovjetrepublikken, Den ukrainske sovjetrepublikken og Den hviterussiske sovjetrepublikken.

Noe seinere ble tre uavhengige sovjetrepublikker danna i Sentral-Asia: Den usbekiske, den turkmenske og den tadsjikiske sovjetrepublikken, som alle ble med i SSSR. I samband med den nye sovjetiske grunnloven av 1936, fikk Armenia, Georgia og Aserbajdsjan status som sjølstendige sovjetrepublikker og den transkaukasiske republikken ble oppløst. Også Kasakhstan og Kirgisistan ble med i SSSR.

Historisk banebrytende

I en verden der undertrykkernasjoner forbeholdt seg «retten» til å holde andre nasjoner og nasjonaliteter nede, var den sovjetiske løsninga på det nasjonale spørsmålet banebrytende og oppsiktsvekkende. Alle de forskjellige nasjonene var frie og likeverdige, den russiske storebroren var ikke lenger et «herrefolk». Ikke bare kunne de ulike republikkene frivillig tilslutte seg SSSR, det sto dem også fritt å melde seg ut av unionen.
Videre ivaretok avtalen om SSSR de språklige og andre rettighetene til folkeslag og nasjonaliteter innen de enkelte republikkene; mange av dem fikk særskilt status som autonome sovjetrepublikker.

Tallet på autonome republikker har variert opp gjennom historia, men bare i Den russiske sosialistiske sovjetrepublikken var det omkring 20 autonome republikker, innafor Den georgiske sovjetrepublikken var det to autonome republikker osv. Disse autonome republikkene hadde utstrakt grad av kulturelt, politisk og administrativt sjølstyre. Til dette kom autonome oblast-er og okrug-er; mindre autonome områder som særlig skulle ivareta de kulturelle behovene til forskjellige urfolk i f.eks. Karelen eller Sibir.

I Sovjetunionen kunne en gjerne være en stolt armener, russer eller tadsjik, men framfor alt var man et sovjetmenneske. De nasjonale og kulturelle særtrekka var en berikelse av den felles sosialistiske kulturen, uten at enkeltnasjoner og folk måtte underkaste seg en herrenasjon.

Den store tanken, gjenspeilt i forfatningen av 1924, var at Sovjetunionen sto åpen for nye sosialistiske land som til slutt kunne utgjøre en sovjetisk sosialistisk verdensrepublikk.

Fra sosialistisk suksess til revisjonistisk sammenbrudd

Det skjedde, av kjente historiske årsaker, ikke. I 1939 ble Sovjetunionen utvida med de tre baltiske sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen. Men ingen av de nye folkedemokratiene som oppsto etter nazismens nederlag 1945 i Tsjekkoslovakia, Polen, DDR, Ungarn, Bulgaria og Romania søkte eller ble tatt opp i Sovjetunionen, sjøl om de hadde felles grense med SSSR. Heller ikke det mest framskredne blant disse, Tsjekkoslovakia; til tross for at det tsjekkoslovakiske partiet i 1960 skrøyt av at det hadde lagt det folkedemokratiske stadiet bak seg og var blitt sosialistisk.

På dette tidspunktet hadde de moderne revisjonistene kommet i posisjon i alle disse landa, og var i ferd med å konsolidere sine posisjoner. Et av de mange uttrykkene for at et nytt borgerskap hadde inntatt maktposisjonene i Kreml, var en omfattende russifiseringspolitikk i de øvrige republikkene som pågikk fra 1960-tallet og utover.

Dermed begynte Sovjetunionens forvandling til et statskapitalistisk land. Et nytt byråkratborgerskap vokste fram og arbeiderklassen blei frarøvet sin statsmakt. Kontrarevolusjonen kamuflerte seg med sosialistiske fraser og røde flagg, dermed kunne den foregå relativt fredelig, samtidig som konsekvente marxist-leninister blei kasta i fengsel.

Først i 1991 sto det nye borgerskapet fram som åpent borgerlig og kapitalistisk. Ettermælet til Mikhail Gorbatsjov er knytta til Sovjetunionens sammenbrudd og oppløsning. Historiens ironi ville at Gorbatsjov døde i 2022, samme år som Sovjetunionen ville ha fylt hundre år.

Men den kjensgjerning at de tidligere republikkene skiltes på fredelig vis på 1990-talet, vitner om at arven fra den nasjonale forbrødringa i Sovjetunionen fremdeles var sterk. Dette til forskjell fra Jugoslavia, der føderasjonen oppløste seg i blodige borgerkriger mellom broderfolk. Jugoslavia fulgte ikke det sovjetiske prinsippet om å sikre nasjonenes likeverd og sjølråderett i føderasjonen. Et eksempel på det var at den tredje største nasjonen i Jugoslavia, albanerne i Kosova, aldri fikk status som egen republikk, og at republikkene Serbia og Kroatia hadde en klart dominerende posisjon overfor de andre nasjonene og nasjonalitetene i Jugoslavia.

Les også:

Likte du det du leste? Vipps noen kroner til Tidsskriftet Revolusjon #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Bli abonnent i dag for bare kr 100,-