Om Aleksandra M. Kollontaj

Foredrag på markering av 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen på Caféteatret i Oslo 4. november 2017.

Lokfører Janne L. Håkonsen taler til festmøtet for Oktoberrevolusjonen 4. november 2017. Foto: HHI dag regnes Norge som ett av de landa i verden hvor likestillingen mellom kjønn har kommet lengst. Men på den tida hvor det virkelig begynte å røre på seg ute i den store verden hva gjaldt likestilling, feminisme og kvinnebevegelse, hang Norge et godt stykke etter. Den kjente britiske feministen Mary Wollstonecraft som levde fra 1759–97 var en av flere som ikke var særlig imponert over Norge. Kvinnenes situasjon her til lands var ikke god, men tilsynelatende var ikke viljen til endring noe bedre.

Marxisten Friedrich Engels (1820–1895) var en annen. Etter et besøk i Norge skal han ha bemerket at noen kvinnebevegelse visste han ikke noe om. Og sist, men ikke minst, skal Aleksandra Kollontaj ha etterlyst mer engasjement i kvinnesaken.

Så hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Trolig kan vi takke velferdsstaten for mye, men den kom jo heller ikke rekandes på ei fjøl. Den ble kjempa på plass gjennom mange år og harde kamper. Den kom på plass gjennom møysommelig organisering av stadig flere yrkesgrupper parret med ulovlig aksjonisme. Den kom på plass fordi arbeiderbevegelsen i sin spede start hadde sosialisme som mål, kompromisset ble velferdsstaten. Den kom på plass ved at et spøkelse til stadighet tittet frem fra skyggene i arbeiderbevegelsen; oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Det er liten tvil om at arbeidere i Norge fikk et ekstra driv gjennom oktoberrevolusjonen og det som skjedde i Russland i 1917. Samtidig fryktet deres motpart, borgerskapet, at en revolusjon også ville kunne ta plass her i landet. Dette førte selvsagt til at borgerskapet var villige til å gi litt, arbeiderne var mer enn villige til å ta imot – det de fikk var på ingen måte godt nok, men der og da var det nok det.

Ringvirkninger

Det samme ser vi hva angår kvinnesaken. Det er ikke en tilfeldighet at det ble vedtatt stemmerett for alle kvinner og menn – altså også de fattige, her i landet i 1919. En så stor omveltning som revolusjonen i Russland gir ringvirkninger utover sine landegrenser. Og det er det faktisk verdt å feire med kake.

Så da til Aleksandra Kollontaj, som denne teksten skal kretse rundt. Hun er ikke den feministen som jeg holder mest av. Såpass ærlig skal jeg være. Allikevel er hun utrolig fascinerende og spennende. Og det som er med Kollontaj er at hun aldri gir opp kvinnesaken, men kjemper for sitt syn her – så langt hun kan og så lenge hun kan. Noe som skal vise seg å være vanskelig for Kollontaj etter hvert, men det har ikke jeg tenkt til å komme innpå nå, da vil jeg sprekke alle tidsrammer.

Aleksandra Kollontaj levde fra 1872 til 1952. Hun var født inn i et overklassehjem, men endte opp som agitator, skribent, feminist og pasifist. Politisk opplever jeg Kollontaj som noe splittet, i hvertfall til tider. Hun er uten tvil marxist, sosialist, kommunist og revolusjonær, men hun har også sympati for sosialdemokratiet og i hvert fall for sosialdemokrater. Først er hun mensjevik, seinere går hun over til bolsjevikene.

I landflyktighet

Kollontaj hadde et enormt nettverk og må sies å ha vært eksepsjonelt god til å knytte kontakter, også på tvers av politiske skillelinjer. I perioden 1898-1917 oppholdt hun seg i over ti land, først i form av reiser, så i politisk eksil. Hun var utrolig språkmektig og tilpasningsdyktig. Gjennom utenlandsoppholdene knyttet hun kontakter til diverse ledende sosialdemokrater, men også til mange russiske emigranter. Hun opplevde oppstanden i St. Petersburg i 1905. Her delte hun ut løpesedler mot tsarveldet, agiterte på fabrikker og drev illegalt revolusjonært arbeid. Dette førte til at Kollontaj kom i tsarpolitiets søkelys og i 1908 ser hun seg nødt til å forlate St. Petersburg. Mellom 1909 og 1914 lever hun i landflyktighet med hovedbase i Berlin. I denne perioden fortsetter hun sin politiske skolering gjennom sitt medlemskap i Det tyske sosialdemokratiske parti, hvor Clara Zetkin blir en mentor.

Som Zetkin mente Kollontaj at kvinnekampen ikke bare angikk kvinnene, men hele arbeiderklassen, og at strategiene for kvinnekampen måtte formes utifra dette. Men dette var spørsmål som på denne tiden, dessverre har vi ikke kommet lenger i dag, splittet selv sosialister og kommunister. Noen mente at den sosiale frigjøringa måtte komme først, så kunne kvinnene komme etter. Vi så den samme argumentasjonen innen stemmerettskampen; først skulle en gå for stemmerett for menn, så kunne kvinnene få stemmerett seinere. Kollontaj ønsket både arbeiderklassens frigjøring og kvinnenes frigjøring – og hun ønsket dette parallelt og samtidig. Og det elsker jeg henne for!

Dobbel undertrykking av arbeiderkvinnene

Kollontaj påpekte at arbeiderkvinnene var dobbelt undertrykt. Mennene i arbeiderklassen blir utnyttet av kapitalistene, så kom de hjem og undertrykte sine koner. Hun hevdet, med rette, at arbeidermannen glemmer å se kvinnen som en stridskamerat i klassekampen. En kritikk hun ofte skulle måtte vende tilbake til.

Kollontaj tok tak i problemstillinger som prostitusjon, barnedødelighet, arbeiderklassens vanskelige kår og det borgerlige ekteskaps dobbeltmoral. Hun var en fortreffelig agitator som hadde en egen evne til å få folk med seg. Når hun talte engasjerte og trollbandt hun sine tilhørere. Mens hun ennå var mensjevik utpekte Lenin Kollontaj til å representere Russland ved sosialistkongressen i Basel med denne begrunnelsen: «Kollontaj skal tale, for hun kan overbevise massene.»

Kollontajs store skuffelse over 1. verdenskrig og hvor lite motstand det var å finne mot denne forferdelige krigen, skjøv henne nærmere bolsjevikenes linje. Hun ble ikke overbevist av Lenins parole om at «den imperialistiske krigen» måtte omdannes til en borgerkrig, men derimot lot hun seg overbevise av parolen om «brød, fred og jord» til alle. Fra og med 1914–1915 hadde hun regelmessig brevkontakt med Lenin og hans kone Krupskaja.

Lenins formidler

På denne tiden oppholdt Kollontaj seg i Norge og her ble hun en viktig brikke for bolsjevikenes transportnett. Hun skrev, talte og oversatte på oppdrag fra Lenin. Hun skulle vinne skandinaviske venner for revolusjonens sak. I 1915 var Kollontaj den eneste blant russiske emigranter som aktivt samarbeidet med norske sosialister på venstrefløya. Altså var det i denne første tiden Kollontaj som var formidler og aktiv propagandist av Lenins standpunkter her i landet – og først og fremst var det de ledende i Ungdomsforbundet Kollontaj forholdt seg til.

Etter tsarens fall under februarrevolusjonen vender Kollontaj tilbake til sin fødeby Petrograd. Hun blir raskt en av bolsjevikenes fremste propagandister og produserer taler, pamfletter og artikler i stort monn. Hun sendes også ut på flere agitasjonsoppdrag rundt om i Norden og hun velges inn i bolsjevikpartiets første sentralkomite. Etter bolsjevikenes maktovertakelse, oktoberrevolusjonen, blir Kollontaj folkekommisær for sosial velferd – hun blir da allment kjent som verdens første kvinnelige statsråd. Det som nå følger er at sosiallovgivningen blir drastisk reformert. På mange måter kan en si at Kollontaj foregrep den skandinaviske velferdsmodellen; Kvinner ble innvilget stemmerett, det ble innført likelønn, skilsmisse ble innvilget uten begrunnelse, ektefeller ble likeverdige partnere, samboerforhold ble likestilt med ekteskap, det ble lovfestet rett til barselpermisjon og betalte ammepauser, såkalte uekte barn fikk fulle juridiske rettigheter, som første stat i verden innførte Sovjet-Russland fri abort (1920), homoseksuelle forhold ble lovlig (1922). I sin helhet hadde Sovjet-Russland på dette tidspunktet de mest moderne lovene hva angår individets rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Russlands arbeiderkvinnebevegelse blir organisert i stor skala i løpet av få år.

Kollontaj fikk dessverre en kort karriere som folkekommisær og hun blir heller ikke gjenvalgt til sentralkomiteen i 1918. Derimot organiserer hun den første allrussiske kvinnekongressen i 1918 og blir leder for partiets kvinneavdeling, Sjenotdel, som opprettes i 1919. Samtidig sitter hun med sentrale verv både i Komsomol og Komintern.

På kvinnekongressen dette året holder hun en tale om familien og den kommunistiske staten. En tale som senere ble publisert på flere språk. Her tok Kollontaj for seg hva som ville skje med kvinnene, familien og husholdningen i et kommunistisk samfunn. Kollontaj mente at fordi den kommunistiske økonomien skulle basere seg på en produksjonsplan og felles forbruk, ville familien miste sin stilling som økonomisk enhet. Oppgavene til de private husholdningene ville etter hvert bli tatt hånd om av felleskjøkken, kantiner, vaskerier og felles verksteder for klesreparasjon. Barna skulle tas hånd om av samfunnet i felleskap gjennom skoler, daghjem og barnehjem. Slik skulle relasjonene mellom både kvinner og menn, foreldre og barn bli løsrevet fra økonomiske bånd. Familien ville opphøre å eksistere og vi ville sitte igjen med en allianse mellom mann og kvinne basert på gjensidig avtale og respekt.

Kompromissenes kunst

Men i 1920-1921 blir Kollontaj talerør for den såkalte Arbeideropposisjonen, den første organiserte opposisjonen mot Lenin. Kollontaj var en idealist og ikke en maktpolitiker, hun mente at Lenins nye økonomiske politikk skjøv mange kvinner ut i arbeidsløshet. Og terroren som ble tatt i bruk i revolusjonens tjeneste opprørte Kollontaj. Hun advarte mot at fagre løfter om arbeiderråd, selvstyre og demokrati druknet i et topptungt byråkrati. Sin kritikk fremsatte hun i pamfletter, erklæringer og taler både på partikongresser i 1921-22, men også internasjonalt i Komintern. Dette var et krystallklart brudd med partidisiplinen og det vakte oppsikt. Etter en dramatisk maktkamp ble Kollontaj fratatt alle sine politiske verv, og høsten 1922 ble hun sendt til den russiske handelsrepresentasjonen i Norge, den gang Kristiania. Her seiler hun opp som verdens første kvinnelige diplomat. Mulig det kan ses på som kvinnesak i praksis, men for Kollontaj var det i så fall med en bismak.

Den tidligere så kompromissløse Kollontaj må gjennom sin karriere som diplomat i Kristiania lære seg å dyrke kompromissenes kunst. Dette er en kunst som det skal vise seg at hun mestrer godt. Det er ingen tvil om at Kollontaj har en stor del av æren for den norske de jure-anerkjennelsen av Sovjetunionen i 1924. Kollontajs enestående evner til å skape fruktbare kontakter ble toneangivende for det bilaterale samarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen. Hun er kvinnen som la mye av grunnlaget for forholdet mellom de to landene i moderne tid.

Nettverksmessig må en kunne si at Kollontaj lett kan betegnes som en edderkopp. Blant Kollontajs norske kontaktnettverk finner vi Martin Tranmæl, Arvid G. Hansen, Adam Egede-Nissen, Olav Scheflo, Kyrre og Rachel Grepp, Eugene Olaussen, Reinert Torgeirson, Jacob Vidnes, Olav Kringen, Christian Hilt, Edvard Bull, Knut Olai Thornæs, Ellisif Wessel, Einar Gerhardsen og Johan Ludwig Mowinckel.

Kollontajs betydning for den norske arbeiderbevegelsen var kanskje størst under hennes første opphold i Norge i 1915. Etter at hun kom i 1922 som medlem av den russiske handelsrepresentasjonen begrenset stillingen som diplomat hennes muligheter for politisk aktivitet.

Flyttet grenser

Gjennom hele livet holder Kollontaj fast på kvinnesaken, i perioder ligger hun lavt, men hun slipper aldri taket. Hun flyttet grenser, hun var radikal på en rekke områder – i sin samtid, men på noen områder også i dag. Hun ble forkynneren for fri kjærlighet og hennes tanker om en ny moral og ett nytt kvinnesyn ble diskutert høyt og lavt både i og utenfor Russland. Uten tvil møtte Kollontaj mye kritikk og heftig motstand for sin frisinnethet. Og i sin samtid var det få kommunister som sto sammen med henne i hennes kompromissløse fordømmelse av den borgerlige familien.    

I 1930 oppløste Stalin bolsjevikpartiets kvinneavdeling og utover 1930-årene ble den sovjetiske familielovgivningen revidert og funnet for liberal. Innstramminger ble gjort. Abort og homofili ble igjen forbudt. Familieloven av 1936 fjernet tidligere rettigheter, men økte støtten til barnefamiliene. Stikk i strid med Kollontajs syn. Men akkurat som Kollontaj hadde ment og advart imot var ikke den kommunistiske revolusjonen en garanti for kvinnefrigjøring. Utover på 30-tallet var lite endret for kvinner i Sovjetunionen hva angikk familielivet. Feminismen led nok et nederlag og børen var tung å bære for alle de dobbeltarbeidende russiske kvinnene.

Premissleverandør for kvinnebevegelsen

Kollontaj var gjennom hele sitt liv en regelmessig premissleverandør for nordisk kvinnebevegelse. Hun ble hyppig intervjuet, referert og diskutert. Flere av hennes tekster gikk som føljetonger i både svenske, norske og finske aviser. Hennes egne livsvalg inspirerte også. Hun var et forbilde, både i egen person, men også som representant for det «progressive» Sovjetunionen hvor kvinner gikk ut i arbeid i stor skala og hvor barnehageutbygging og kollektivhus blomstret under den første femårsplanen. Det er liten tvil om at det sovjetiske eksperimentet ofte ble beundret blant nordisk kvinnebevegelse. Her i Norge var Aleksandra Kollontaj den som dro i gang den første markeringen av den Internasjonale Kvinnedagen. Dette var i 1915 og det var Arbeiderpartiets Kvinneforbund som sto som arrangør. Kollontaj, den kommunistiske feminismens frontfigur, var hovedtaler. Kollontaj var på mange områder langt forut for sin tid. På 1970-tallet fikk hun sin renessanse, da takket være nyfeminismen.

Klassekamp og kvinnekamp må gå hånd i hånd

Kollontaj la et tidlig grunnlag for norsk kvinnebevegelse. Tiden hun oppholdt seg i Norge var en tid forbeholdt borgerlige kvinnesakskvinner. Arbeiderklassens kvinner var på denne tida mest opptatt av å holde hodet over vannet. Levekår hadde et klart høyere fokus enn likestilling på denne tiden. Og også her i landet tok store deler av arbeiderkvinnebevegelsen det for gitt at all kvinneundertrykking ville fordufte ved innføring av sosialisme. Kollontaj åpnet allikevel opp for viktig diskusjoner og det hun viste var mulig gjennom politikken hun sto i spissen for, og satte ut i livet, i Russland, ble en inspirasjon til etterfølgelse. Etterfulgt ble mange av ideene hennes også gjennom ordninger i nettopp det norske velferdssystemet.

Kollontaj fortjener både heder og ære, og ikke minst at hennes tekster leses, diskuteres og i stor grad settes ut i livet. Hun var en sagnomsust revolusjonær, full av paradokser, hun sto på barrikadene, hun var en feminist som besteg mannsbastioner, hun var verdens første kvinnelige statsråd og diplomat. Hun er gjenferdet som alltid minner oss om at klassekamp og kvinnekamp må gå hånd i hånd – på like vilkår.

Les også:

• Lars Borgersruds foredrag på festmøtet: Revolusjonen og krigsmakta
• Harald Berntsens foredrag på festmøtet: Da arbeiderklassen tok statsmakta – Oktoberrevolusjonen 1917

Kilder:

Revolusjon, Kjærlighet og diplomati av Yngvild Sørbye (red.)
Norske kvinners liv og kamp 1850-2000, bind 1 av Bodil Chr. Erichsen
Diplomatiske Nedtegnelser 1922-1930 av Aleksandra M. Kollontaj
Velferdsstatens vekst – og fall? av Asbjørn Wahl