Minnesmerket over Marcus Thrane i Drammen.
Foto: Revolusjon.I oktober 1817 ble Marcus Thrane født. Det skulle bli til trøbbel for borgerskapet.
Thranitterbevegelsen ble pionerer i norsk arbeiderkamp. I utgangspunktet jobbet de for allmenn stemmerett og andre demokratiske samt sosiale reformer.
Det var beinhard undertrykking og dyp nød samt inspirasjon fra februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 som lå bak at «Lilletinget», småfolks svar på Stortinget, vedtok å gjøre revolusjon i 1851. Vedtaket hadde ingen substans og ble omgjort dagen etter, men det var en kjærkommen unnskyldning for borgerskapet til å slå hardt ned på arbeiderbevegelsen. Thrane og 126 andre ble fengslet og Thrane selv slapp ikke ut før i 1859. Da var bevegelsen knust.
Postførerverge til Thrane
Kongsberg Arbeiderforening var ein av dei største i landet med 400-500 medlemer. Arbeidarane gav i 1851 Marcus Thrane ei såkalla postførerverge (kombinasjonsvåpen med dobbeltløpa perkusjonspistol og dolk utdelt til postombærarar i distrikt utsette for ran, rovmord og ville dyr som ulv og bjørn) med inskripsjonen «Ærindring fra Kongsberg Arbeiderforening til Marcus Thrane». Dette var av arbeidarane meint som eit forsvarsvåpen for Thrane ettersom han var utsett for trugsmål frå ymse hald. Våpenet vart lagd i løynd av våpenarbeidarane. I dag kan ein sjå pistolen Thrane fekk i Kongsberg Våpenfabrikk sitt museum på Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg.
Arbeiderforeningene, som mest besto av husmenn og småbønder hadde på det meste talt 30.000 medlemmer fordelt på 300 lokalforeninger. Arbeiderforeningernes blad ble også nedlagt på tross av at Josephine Buch som Norges første kvinnelige redaktør hadde greid å holde det i gang til 1856 mens ektemannen satt i fengsel. Bladet hadde fra 1849 til 1850 fått over 20 000 abonnenter, noe det ville stått respekt av selv i dagens langt større og mer lesekyndige befolkning.
Hverken bladet eller Arbeiderforeningene lot seg gjenreise. Allmenn stemmerett hadde vært ett av Arbeiderbevegelsens krav, men etter dette slo Thrane fast at det ikke kunne bli noen sosialisme via valgurnene. Erkjennelsen av at et fredelig opprør måtte mislykkes kom imidlertid for sent.
Selv om Thrane ivrig siterte Proudhon var han aldri anarkist. Tvert om var han opptatt av disiplin og samhandling i arbeiderbevegelsen, spesielt etter å ha blitt dolket i ryggen av den moderate Theodor Abildgaard. Abildgaard fikk imidlertid samme tukthusstraff som Thrane.
Thrane reiste til Amerika i 1863, hvor han døde i 1890 – samtidig med at 1. mai oppstod som arbeiderklassens internasjonale kampdag. Selv om han aldri nådde de store politiske høyder igjen, var han klar i sin fordømmelse av den korrupte amerikanske staten og de hyklerske kristne kirkene. Vi feirer gjerne 200-årsjubileet til Marcus Thrane samtidig med at vi feirer den russiske revolusjon.
Artikkelen er hentet fra Revolusjon nr. 51, høsten 2017.
I forbindelse med 200-årsjubileet finner det sted flere markeringer i bl.a. Oslo og Drammen.