Krigen mot Libya og intervensjonen i Elfenbenskysten er et blodig budskap fra imperialistene til de arabiske og afrikanske folkene: Ethvert opprør og forsøk på regimeskifte i Midtøsten eller Afrika må først klareres med imperialistmaktene, og hva slags «demokrati» som blir innført bestemmes i London, Paris og Washington – ikke av folket i gatene i Tripoli, Kairo, Damaskus, Abidjan eller Khartoum.
Den arabiske halvøya, og Saudi-Arabia i særdeleshet, er «no-touch zone». Her kommer det ikke på tale med støtte til folkeopprør eller FN-resolusjoner til forsvar av sivile mot massakrer.
Diplomatiske kilder ved FN bekrefter at utenriksminister Hillary Clinton ga klarsignal til Riyadh om å knuse opprøret i Bahrain. Gjenytelsen var at Saudi-Arabia aktivt måtte støtte opp om at USA og NATO skulle gjøre kort prosess med Muammar Gaddafi. «Dere invaderer Bahrain, og vi tar ut Muammar Gaddafi i Libya». Sånn er i korthet avtalen mellom Obama-administrasjonen og kongehuset Saud. (Se Pepe Escobar: Exposed: The US-Saudi Libya deal)
En krig bygd på løgner og desinformasjon
Krigspropagandaen er systematisk desinformasjon pakket inn i et slør av «humanisme». Krigen dreier seg om alt annet enn omsorg for sivile liv. Det er også en grov løgn at «det internasjonale samfunn» støtter krigen mot Libya og Gaddafi. Som kjent avviste Kina, Russland, India, Brasil og Tyskland å støtte resolusjonen.
Krigspropagandaen vil ha det til at det er folkene og statene i regionen som nærmest har bedt Sikkerhetsrådet intervenere i Libya. Det er loddrett løgn når det gjelder Den afrikanske union (AU). Den afrikanske union har aldri støttet intervensjon og krig mot Libya, men har tvert imot gått skarpt imot og forsøkt å få i stand forhandlinger. AU-leder Obiang Nguema har tydelig fordømt fremmed innblanding, krig og intervensjon mot såvel Libya som i forhold til Elfenbenskysten.
Men hva med Den arabiske liga? At Den arabiske liga støtter krigen er i beste fall en halvsannhet. Faktum er at bare 11 av Den arabiske ligas 22 medlemsstater deltok ved avstemninga. Seks av disse er medlemmer av den amerikanske-leda klubben av konge- og sjeikdømmer med Saudi-Arabia i spissen, Gulf Cooperation Council (GCC). Syria og Algerie stemte imot. Saudi-Arabia «overtalte» de tre gjenværende. Ligaens leder Amr Moussa har ambisjoner om å bli Egypts nye president, og sørger for å holde seg inne med USA, samtidig som han i ettertid har protestert mot at flyforbudssonen ble til et bomberegn over en medlemsstat.
Helomvending fra FNs menneskerettighetskommisjon
FN-resolusjon 1973 som gir imperialistene nesten frie tøyler for luftangrep, er grunngitt med at Gaddafi var i ferd med å slakte ned landets sivilbefolkning. Nå slakter NATO dem i stedet, inkludert flere opprørskontrollerte områder som følge av feilbombing.
Det er hevet over tvil at regimet til Gaddafi har stått for grove overgrep og også har brukt tunge våpen mot demonstrerende menneskemasser. Det skal og må fordømmes. Men FNs begrunnelse om at noe som lignet et folkemord sto for døra, har aldri blitt sannsynliggjort. Gaddafis aggressive og eksentriske retorikk har gitt imperialistene billige poenger, men det er alminnelig kjent at Gaddafis retorikk ikke nødvendigvis harmonerer med virkelighetens verden.
Det er heller ingen nyhet at Gaddafi-regimet i årevis har brukt autoritære midler for å kvele alle tilløp til opposisjon. Likevel fikk Libya på mange områder godt skussmål i rapporten til FNs menneskerettighetskommisjon som besøkte landet i november 2010. Offentliggjøring av rapporten ble forsøkt hindret da den kunne svekke argumentene om at man hadde å gjøre med et såkalt barbarisk regime. Den 3. mars i år ble Libya suspendert fra kommisjonen.
På tvers av FN-pakten
Stormaktene i FNs sikkerhetsråd har voldtatt De forente nasjoners eget charter, FN-pakten. FN-paktens formålsparagraf vektlegger «fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper» som metoden for å «undertrykke angrepshandlinger».
Mandatet til Sikkerhetsrådet er å treffe «tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger». Men Libya har ikke på noe tidspunkt truet andre stater eller verdensfreden, noe som blant annet USA og EU sjøl anerkjente da de strøk Libya fra lista over «terrorstater» i 2006. Men, som vi ser, makthaverne i Sikkerhetsrådet kan øve vold mot FN-pakten de skal håndheve, og deretter presentere sitt overgrep mot FNs egne prinsipper som et legitimt «FN-vedtak».
Radbrekkinga av FN stopper ikke med det. For når Sikkerhetsrådet først har truffet vedtak om å bruke militære maktmidler, så forutsetter artikkel 47 i FN-pakten at det opprettes en militær stabskomite «som skal bestå av de faste rådsmedlemmenes representanter». En slik stabskomite, som logisk også måtte ha bestått av russiske og kinesiske stabssjefer, er ikke operativ. Derimot er det gitt grønt lys til «medlemsstater som har underrettet generalsekretæren og som opererer nasjonalt eller gjennom regionale organisasjoner» (les: NATO), altså til en koalisjon av villige krigerstater.
Regional løsning sabotert
Som vi har hørt til det kjedsommelige, påberoper NATO og Norge seg landa i regionen og deres ønsker når krigshandlingene skal begrunnes overfor opinionen. Det er, som vist ovenfor, ikke i nærheten av sannheten. Derimot har land i regionen ønsket å takle problemet regionalt og frabedt seg Vestens innblanding, noe de har støtte for i FN-pakten.
«Intet i denne Pakt utelukker regionale ordninger eller organisasjoner til behandling av slike spørsmål vedrørende opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet som egner seg for regional behandling». (Artikkel 52)
En ad-hoc komite for å hindre eskalering av konflikten i Libya ble satt ned av AUs freds- og sikkerhetsråd på dets møte i Addis Abeba den 10. mars. Komiteen består blant annet av president Mohamed Ould Abdel Aziz (Mauretania) sammen med presidentene fra Kongo, Mali, Sør-Afrika og Uganda. Utsendingene fra AU ba Sikkerhetsrådet om tillatelse til å reise til Tripoli for å mekle fram en forhandlingsløsning. Henstillinga ble kontant avslått av FNs Sikkerhetsråd. Samtidig startet Frankrike, Storbritannia og USA bombinga. Dermed ble AU skutt av banen. I et kommunike 20. mars «beklaget [AU-komiteen] at den var forhindret fra å reise til Libya den 20. mars, slik det var planlagt, for å møte de to partene som begge hadde samtykket til å forhandle». (The Monitor: Libya: UN Bars African Union Mission From Tripoli)
Den afrikanske union har hele veien vært klart og tydelig imot noe angrep på Libya. AU-leder Obiang Nguema har tydelig fordømt fremmed innblanding, krig og intervensjon mot såvel Libya som i forhold til Elfenbenskysten. – Den afrikanske unionen er rette organet til å hjelpe til i land som Elfenbenskysten, Sudan, Egypt, Tunisia og Libya, sa han. Men dette får altså ikke AU lov til, selv om FN-paktens artikkel 52 understreker regionale organers rolle.
Bakkekrig i strid med resolusjonen
Hvis noe positivt skal sies om resolusjon 1973 er det at resolusjonsteksten uttrykkelig «utelukker fremmede okkupasjonsstyrker i noen form og på noen del av libysk territorium». Trolig var denne formuleringa det som skulle til for at Russland og Kina avstod fra å legge ned veto.
{pullquote}Dette er det skarpeste luftoppdraget Norge har vært med på siden 2. verdenskrig. Jarle Nergård, sjef for kampflyseksjonen på Rygge til forsvaret.no{/pullquote}Men innholdet i disse linjene, som ikke er til å misforstå, blir like fullt «fortolket» fritt og ulike NATO-regjeringer sender ut en strøm av motstridende signaler for å bidra til den alminnelige desinformasjonen. Pinlig nok for Storbritannia ble seks soldater fra spesialstyrkene SAS tatt til fange tidlig i mars, allerede før Sikkerhetsrådet blåste i krigsluren.
Imperialistene og deres talsmenn har satt døra på vidt gap for bakkekrig og regimeendring, helt i strid med mandatet. Russiske etterretningskilder mener å vite at det foreligger konkrete planer om å sette i verk en bakkekrig i løpet av april-mai.
Nå er den rødgrønne norske regjeringa og statsministeren «stolte» over de norske jagerflyenes bombetokter over Libya og utelukker ikke lenger muligheten for bakkekrig. – I utgangspunket vil det dreie seg om å stenge luftrommet, men vi utelukker ikke at det vil foregå operasjoner på bakken også, sa Støre allerede 18. mars ifølge Aftenposten. Jonas Gahr Støre og SVs Bård Vegard Solhjell var raskt ute med å slå ihjel uttalelsene fra norsk UD tre uker i forveien, da det ble sagt at libyerne måtte lage sin egen revolusjon og man advarte mot utenlandsk innblanding.
Den «kritiske» norske pressa finner ikke grunn til å stille spørsmål om hvordan regjeringa kan snu 180 grader i løpet av mindre enn tre uker.
Regimeendring neste
«Eventuelle forslag om å sette inn bakkestyrker må vurderes svært nøye» sa Solhjell straks de første bombene falt. Den britiske statsminister David Cameron og Frankrikes president Sarkozy vil ha regimeendring, og gidder knapt kamuflere at de væpner opprørshæren. Det samme gjør naturligvis amerikanerne. Obama og Clinton sier at opprørerne kan væpnes «hvis vi vil». Alt dette på tross av at NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen har understreket at det er uaktuelt å væpne opprørerne. Det ville nemlig være et eklatant brudd mot våpenembargoen av Libya som ble knesatt i Sikkerhetsrådets første resolusjon 1970.
Å bli part i en borgerkrig har ikke hjemmel i FN-resolusjonene 1970 eller 1973. Da trengs det et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet. Men ettersom Kina og Russland har oppdaget at de har mistet ansikt internasjonalt på ikke å nedlegge veto mot den siste resolusjonen, kan USA, Frankrike og Storbritannia trolig se langt etter å få vedtatt en ny resolusjon som åpner for aktiv støtte til en part i en borgerkrig for å få til regimeendring.
Da væpner de heller opprørshøren i det skjulte, og vil sjølsagt kreve «takk for hjelpen» i ettertid. Om opprørerne ikke klarer å beseire Gaddafi militært, kan Libya bli delt i to, der imperialistene sikrer seg kontroll over det oljerike øst. For krigermaktene kan det være hensiktsmessig som ledd i planene om «kreativ ødeleggelse» av statsstrukturene i regionen, samtidig som rivalene utsetter den endelige konfrontasjonen seg imellom og kan posisjonere seg for videre nyoppdeling.
Olje og vann
Det som imperialistenes innblanding og krigstokter mot Libya handler aller minst om, er frihet og demokrati. Libya har Afrikas største kjente oljereserver, og er storleverandør til Europa.
Mindre kjent er at det knusktørre landet også sitter på kolossale fossile grunnvannsforekomster, Nubian Sandstone Aquifer. Under Sahara befinner det seg en enorm undergrunnsvannkilde som Libya har utviklet gjennom et digert irrigasjons- og forsyningsanlegg. Et 4000 kilometer langt rørsystem forsyner Tripoli, Benghazi og den øvrige kystlinja mot Middelhavet med millioner av kubikk med ferskvann. Mengden tilsvarer vannet som renner gjennom Nilen over et tidsrom på 200 år. Prosjektet har kostet 25 milliarder dollar, og alt har Libya finansiert av egen lomme, uten å låne en cent av IMF eller Verdensbanken. (Pepe Escobar: There's no business like war business)
I det stadig tørstere Midtøsten og Nord-Afrika blir vann til gull. Når vi vet at storparten av disse vannresursene ligger på libysk grunn, når vi vet at dette vannet pr i dag er gratis, og når vi vet at de franske selskapene Veolia, Saur og Suez Ondeo sitter på 40 prosent av de privatiserte vannressursene i verden, blir det enda lettere å forstå bakgrunnen for den ekstreme krigsiveren til Frankrikes president Nikolas Sarkozy.
Folkeopprøret
Opprøret i Libya skiller seg fra det vi har sett i Tunisia, Egypt eller Jemen. Dels skyldes det at Libya har vært et land der det har vært ekstremt vanskelig å bygge organiserte former for opposisjon, dels skyldes det landets stammestruktur, og dels skyldes det at store deler av folket faktisk har betrakta regimet som legitimt. I Libya er det ikke et samla folk som står opp mot Gaddafi, tvert om har aggresjonen mot landet bidratt til å styrke Gaddafis legitimitet og popularitet i store deler av eget folk.
Motstandssenteret i Benghazi fikk i en tidlig fase «overløpere» fra Gaddafis regime, noen ministre som fant det opportunt å bytte side og mindre avdelinger fra hæren. Men fra første stund har opprørsbevegelsen vært infiltrert og infisert av både islamister, Al Qaida og vestlige agenter, og det er disse kreftene som gradvis ser ut til å ha tilranet seg den politiske og militære kontrollen.
Flere slags opprør
I Tunisia var det snakk om et genuint folkelig opprør som tok imperialistene på senga. Frankrike var lynraskt ute med å tilby støtte til diktator Ben Ali, men skjønte fort at de var for seint ute. Det tunisiske opprøret var genuint og samla hele det tunisiske folket, som Hamma Hammama, talsmann for partiet PCOT har påpekt i flere intervjuer. Dessuten var og er den islamistiske innflytelsen praktisk talt lik null.
Da bølgen spredte seg til Egypt, var imperialistene mer forberedt. De fant ut at det var uklokt å intervenere for å redde Mubarak, de sørga for at hæren ikke kom i direkte konfrontasjon med folkemassene, og prøver nå å stable på beina et «demokratisk» regime basert på et offiserskorps som får lønn og materiell betalt av USA. Det lover ikke godt for fortsettelsen. Streikeforbud er allerede innført på tross av massive protester.
Libya har stått på vent. Landet ligger plassert midt imellom de to opprørske nabofolkene. På grunn av det tette etterretningsssamarbeidet mellom CIA, MI6 og libysk etterretning i den felles «kampen mot terrorisme og Al Qaida», har amerikanerne og britene gjennom flere år fått godt innsyn i den libyske statens sikkerhetsmekanismer og interne svakheter. Det har de nå valgt å utnytte.
Strategisk dreier det seg om kontrollen over det nordlige og vestlige Afrika, det dreier seg om olje, om vannreserver – og om å ha et brohode for å ta raskt nakketak på nabostatene Egypt og Tunisia i tilfelle revoltene i disse statene utvikler seg til revolusjonære omveltninger.
Enhver opprørsbevegelse er ikke progressiv
Det fins hundre grunner for det libyske folket til å gjøre opprør mot Gaddafis undertrykking. Men historia viser at det som starter som et rettferdig og folkelig opprør, også kan endre karakter. Det skjer når opprørskreftene enten blir infiltrerte eller lar seg bestikke av imperialistiske «venner».
Det er ikke vanskelig å forstå at det er fristende for opprørske libyere som er hardt pressa militært å si ja takk til avanserte våpen og hemmelig trening fra amerikanske eller britiske spesialstyrker. Men i samme øyeblikk forråder de det folkelige opprøret og setter seg i gjeld til sine imperialistiske velgjørere. Imperialister gir aldri ved dørene. Enhver «hjelp» er en investering for å slavebinde mottakeren. Opprørshæren The Libyan National Army under oberst Khalifa ble opprettet allerede i 1988 «med solid støtte fra the Central Intelligence Agency», ifølge Jamestown Foundation. (John Pilger: The CIA is behind the Rebellion: The Euro-American Attack on Libya has nothing to do with "Protecting Civilians".)
Med forbehold om at det er for tidlig å trekke endelige slutninger, så er det mye som tyder på at de libyske opprørskreftene er i ferd med å lide en lignende skjebne som kosovarenes opprørsbevegelse UCK (KLA) i det tidligere Jugoslavia. Kosova-albanerne kjempet en i utgangspunktet rettferdig kamp for sine nasjonal-demokratiske rettigheter mot serbisk sjåvinisme og undertrykking. Bevegelsen var i starten demokratisk og progressiv. Men den ble gradvis infiltrert og overtatt av reaksjonære krefter og elementer med tette bånd til såvel CIA som jihadister. Motstandsbevegelsen endret karakter. I dag har Kosova endt opp som en mafiastat og et protektorat for NATO.
Derfor lukter det råttent når venstrekrefter som for eksempel SV og Rødt snakker om å gi våpen til opprørerne, noe som forøvrig strider mot våpenblokaden de ellers er tilhengere av. Hvem tror Rødt at det er mest nærliggende at de får våpen fra? Og hvilke interesser vil opprørsbevegelsen ende opp med å slåss for? En opprørsbevegelse som underkaster seg fremmede makters interesser er ikke lenger en opprørsbevegelse, men vil med største sannsynlighet bli et redskap og veirydder for imperialismen.
Prinsippet om at ethvert folk har rett til å bestemme sin egen framtid uten imperialistisk innblanding er ikke relativt, men absolutt.
Frankrike var først ute med å anerkjenne Benghazi-opprørerne som Libyas rettmessige regjering. Storbritannia står trolig for tur, og presset øker innad i NATO på medlemsregjeringene. En anerkjennelse av ei diffus «regjering» som kontrollerer en brøkdel av landets territorium er brudd på vanlige diplomatiske spilleregler. Vi kan forvente at Norge snart vil istemme påleggene fra Paris, London og Washington.
Det er det ingen grunn til å støtte. For det første fordi ei slik «regjering» ikke har sjølstendig kontroll over territoriet, for det andre fordi det vil åpne for mer imperialistisk innblanding i Libya. Skulle Benghazi-opprørene bli internasjonalt anerkjent som landets nye «regjering» i en fase der de såvidt holder stand takket være imperialistiske flyangrep, så åpner det opp for at denne «legitime» regjeringa i neste runde kan «anmode» om full imperialistisk intervensjon og okkupasjon à la marionetteregimene i Afghanistan eller Irak.
NATO og Frankrike tar strupetak på Afrika
President Sarkozy framstår som den mest aggressive imperialisten av alle. Den franske imperialismen har gått i tet, først mot Libya og nå i Elfenbenskysten.
Frankrike opponerte mot USAs krig mot Irak, og har måttet bøte for det i ettertid. Saftige oljekontrakter ble styrt utenom de franske monopolene. Den franske imperialismen tok ingen sjanser på en reprise, Sarkozy og statsminister Juppé var fra første stund i krigsmodus og fikk USA til å framstå som en etternøler.
For Paris har det vært om å gjøre å markere tydelig revir: Nord-og vest-Afrika er den gamle kolonimaktas domene. Signalet til USA har vært at Paris forlanger de største kjøttstykkene, mens Frankrike erkjenner at USA er en nødvendig alliert for å stagge det framstormende Kinas ekspansjon på det afrikanske kontinentet. Men om nødvendig var den franske imperialismen beredt til å gjøre opp med Gaddafi på egen hånd, fordi Libya med sine petrodollar har blitt en farlig regional konkurrent til franske interesser. Libya har over tid skaffet seg stor økonomisk og politisk innflytelse over hele det nordlige Afrika, også utenfor Maghreb-beltet.
Griper inn i borgerkrigen de sjøl har framprovosert
Franske styrker som har vært stasjonert i Elfenbenskysten har deltatt aktivt i siste fase av borgerkrigen mot den gamle president Laurent Gbabgo (som har nektet å gå av) og til fordel for Alassane Ouattara. Dette er en borgerkrig som langt på vei har sin årsak i imperialistisk press og innblanding. Mange ivorianere ser på Outtara som imperialistenes redskap, selv om han fikk et knapt flertall av stemmene ved valget, og har derfor sluttet rekkene bak Gbabgo.
«Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti (PCRCI) er overbevist om at en borgerkrig vil bli katastrofal siden dette bare vil forverre situasjonen for folkemassene og for hele landet, og dessuten styrke den imperialistiske dominansen.» Dette var advarselen som PCRCI sendte ut før jul, i en oppfordring til ivorianerne om å stå sammen mot intriger og splittelsesforsøk.
Dessverre har imperialistene, med Frankrike i spissen, lyktes i sitt forsett. De har fått i stand borgerkrigen de trengte for å rettferdiggjøre sin «humane intervensjon» og true alle folk og nasjoner på det afrikanske kontinentet.
De afrikanske og arabiske folkene er omgitt av imperialistiske fiender og «velgjørere» som vil fortsette å undertrykke folket og suge ut ressursene, nå i demokratiets navn. Men de arabiske og afrikanske folkene har også vist at de kan velte «urokkelige» regimer og få deres imperialistiske støttespillere til å skjelve.