Dagbrudd i Tyskland. Illustrasjonsfoto: Wim van 't Einde på UnsplashNorge blir stadig viktigere for EU i kappløpet etter kritiske råvarer og sjeldne mineraler. Regjeringa Støre ivrer etter å gjøre Norge til råvareleverandør også på dette området.
EU-loven om kritiske råvarer – Critical Raw Materials Act – dreier seg om å gjøre Europa mindre avhengig av mineralressursene som Kina og Russland i stor grad kontrollerer. Den er ledd i den stadig mer desperate kampen om å gjennomføre det «grønne» skiftet i konkurranse med imperialistiske rivaler. EU, og i mindre grad USA, er fullstendig avhengig av å importere sjeldne metaller og jordarter fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Her har Kina et stort forsprang fordi landet utvinner storre egne ressurser og dessuten videreforedler metaller fra blant annet Den demokratiske republikken Kongo.
Den europeiske unionen er besatt av å hente inn det kinesiske og amerikanske forspranget. Gitt ambisjonene om voldsom utbygging av vind- og solkraft, investeringer i overføringsnett osv. vil EUs behov for litium, dysprosium, kobolt, neodym og nikkel øke med 600 prosent i 2030 og opp mot 1800 prosent i 2050. Batterier, vindturbiner og mobiler er teknologier som blant annet trenger sjeldne jordarter, kobber, nikkel, kobolt, litium og grafitt.
På egen jord har EU ubetydelige mengder av disse ressursene. Derfor må EU engasjere seg i strategiske partnerskap med ressursrike tredjeland ved å ta i bruk «alle utenrikspolitiske instrumenter», skriver Kommisjonen i sitt strategidokument fra 2020. Utviklingsland i Afrika, land på Balkan, Norge og Ukraina nevnes eksplisitt i EU-kommisjonens forslag.
The Economist, Bloomberg og andre internasjonale nyhetskanaler har slått stort opp at «mineralfunn i Norge kan tilfredsstille den globale etterspørselen etter batterier og solceller de neste hundre år». Det er antakelig en overdrivelse. Likevel er det snakk om store reserver. Undersøkelser i regi av gruveselskapet Norge Mining viser at fosfat, vanadium og titan finnes i store mengder i den norske berggrunnen. De satser på åpning av massiv gruvedrift i Dalane.
Kan bli verdens største leverandør
– Vi snakker om en gruve som kan bli verdens største leverandør av vanadium og en av de største på fosfat, skrev selskapet i et brev til Næringsdepartementet i fjor høst. Selskapet har lenge drevet aktiv lobbyvirksomhet i Brussel, og får nå full oppbakking og millioner i sekken fra næringsminister Jan Christian Vestre.
De største kjente fosfatreservene har til nå ligget i Nord-Afrika (80 prosent) og i Kina. Ifølge de mest optimistiske anslaga er de norske reservene enda større. Fosfat som gjødsel er av stor betydning for landbruket og matforsyninga.
Den norske regjeringa løper som vanlig beina av seg for å imøtekomme EUs krav og bli en uunnværlig ressursleverandør for unionen og gruveindustrien. Utredninger og lovforslag i fleng skal sikre mineralutvinning både på land og på havbunnen.
Ifølge en ressursvurdering fra Oljedirektoratet finnes det blant annet 38 millioner tonn kobber og 45 millioner tonn sink på norsk sokkel. «Regjeringen ønsker å legge til rette for lønnsom mineralvirksomhet på havbunnen forutsatt at dette kan skje med akseptabel grad av miljøpåvirkning», heter det i konsekvensutredninga. Miljøorganisasjoner raser og fiskeriorganisasjonene frykter konsekvenser for fiskeriene og livet på havbunnen.
Hurtigspor for utvinning
Men for ei «grønn» norsk regjering er terskelen høy for hva som er akseptabel miljøpåvirking. Næringsminister Jan Christian Vestre lanserte i vinter et hurtigspor for kritiske råvarer og regjeringa forbereder en ny minerallov som ordførere mener vil overkjøre kommunene. Den har jo allerede glemt Naturavtalen som klimaminister Barth Eide hyllet for mindre enn et år sia. Naturavtalen har som mål å stanse og reversere tap av natur og verne minst 30 prosent av land- og havområder innen 2030.
Utvalget som forberedte lovforslaget (NOU 2022:8) mener en helt ny lov trengs for å gi «riktige insentiver til aktørene i bransjen og andre interessenter, i retning av å bidra til å utvikle en lønnsom og bærekraftig mineralnæring, blant annet ved å belønne innsats og investeringer og sikre etablerte rettigheter». Gruveindustriens investeringer skal med andre sikres og belønnes i lovs form.
Gruveindustriens investeringer og interesser skal sikres og belønnes i lovs form
Det potensielle markedet er ikke bare EU, men også USA. I Helsinki, rett i etterkant av NATO-toppmøtet, fallbød Jonas Gahr Støre norske kritiske råvarer til USAs president Joe Biden. Støre vil ha en avtale med USA for å verne norsk industri mot amerikansk proteksjonisme i form av den såkalte Inflation Reduction Act (IRA). Det gjenstår å se om Biden finner norsk vanadium og titan fristende nok. Tilbyr Støre USA noen flere militærbaser på norsk jord, er det saktens håp i hengende snøre.
Regjeringa og Vestre snakker på inn- og utpust om næringsutvikling og satsing for det grønne skiftet. Men det blir tydeligere for hver dag at det handler om å gjøre Norge til råvareeksportør. Ved siden av fisken og olja, har norske regjeringer også gjort strømmen til rein eksportvare. I den grad storkapitalens myndighetsorganer vil utvikle industriproduksjon i Norge, er det gjennom hemningsløs subsidiering av batterifabrikker og strømslukende datasentre som gir få arbeidsplasser, men desto dyrere strøm for folk og næringsliv ellers.
Det er nesten ikke til å fatte at et rikt og teknologisk framskredent land på denne måten reduserer eget potensial for industriutvikling. Det viser nok en gang at norsk finanskapital ikke er interessert i å bruke ressurser innenlands hvis den ser profitten bedre tjent med transaksjoner knytta til råvareeksport og investeringer i europeisk og amerikansk industri. I tillegg kommer de politiske gevinstene det gir innafor de europeiske monopolenes hierarki hvis norske naturressurser legges i potten.
Indonesia vil foredle egne ressurser
Kontrasten til det langt fattigere Indonesia er stor. Landet har blant annet store forekomster av nikkel, kobber, tinn og bauxitt. Disse verdifulle ressursene vil regjeringa utvikle i landet sjøl og ikke overlate videreforedlinga til andre.
Jakarta har derfor innført eksportforbud for disse ressursene, og har dermed pådratt seg rasende vrede fra WTO, IMF, EU og land som USA, Canada, Kina, Russland, Japan – og Ukraina. WTO hevder Indonesia bryter GATT-avtalen fra 1994, mens EU insisterer på at Indonesia ulovlig hindrer unionens tilgang til kritiske mineraler.
Frekt nok beskylder EU og de andre stormaktene Indonesia for proteksjonisme, men s de sjøl har innført en rekke proteksjonistiske tiltak kamuflert som grønne subsidier og karbontoll.
Indonesia svarer med at disse forsøkene på å bestemme over hva landet skal eksportere, er en form for moderne kolonialisme. President Joko Widodo står inntil videre på sitt, og sier at vern om disse mineralene er helt avgjørende for utvikling av Indonesia til et industriland.
Indoneserne har lært av de gamle imperialistene og deres transnasjonale monopoler. Landet har tatt initiativ overfor andre nikkelproduserende stater med tanke på å opprette et nikkelkartell etter mønster av oljeprodusentenes OPEC.