I Europa er Norge et av landa med lavest antall sykehussenger i forhold til innbyggertallet.
Sengeplassene er mer enn halvert siden 1980, fra over 22.000 til 10.800 i dag. Og i psykiatrien er antallet institusjonsplasser redusert fra 7745 til 3288 siden 1990. Med belegg på nær hundre prosent sier det seg sjøl at helsevesenet kneler straks det skjer større ulykker, katastrofer eller pandemier.
Slik gjødes grunnen for private helsetjenester, som vi så under pandemien da det private Dr. Dropin var de som ønsket flyreisende velkommen til Norge.
Erfaringene viser at alle nye sykehus blir bygd for små og er underdimensjonerte. Grunnen? For å unngå «underskudd» i helseforetaksmodellen, en modell som enkelt sagt innebærer krav om at offentlig helsevesen skal drives som butikk. Denne økonomiske teorien handler om at effektivitet skal erstatte plassbehov, ved at syke sendes hjem før de er friske og ansatte løper beina av seg. Aller verst går det ut over de eldre pasientene med sammensatte og «ulønnsomme» sykdomsbilder.
Byråkratiet og hellige budsjettrammer overkjører de ansattes advarsler og frustrasjon. Resultatet er forutsigbart. Mange ansatte orker ikke mer og sier opp, slik det nylig skjedde ved Ullevål sykehus i Oslo. Leger og sykepleiere velger bedre lønn i de private sykehusene, og pasienter som har råd til det skaffer seg private helseforsikringer.
Reportasjer som vist i NRK «Brennpunkt» viser ansatte i helse- og omsorgssektoren som har ansvar for 44 pasienter. Aleine! Det sier seg sjøl at de umulig kan gi disse pasientene noe som ligner forsvarlig pleie. De gamle og sjuke lider, de ansatte får dårlig samvittighet og holder ikke ut i jobben.
Helsebudsjettene skjæres ned og ansvar veltes over på kommunene. Fordi stat og regjering påstår at «det ikke finnes penger» mens pengene renner inn i Oljefondet og ut til våpenindustrien.
Artikkel fra Revolusjon nr. 62, mars 2023.