Folkets hus i Oslo Foto: LO | Hanna Alice Johnsen
Har vi en fagbevegelse som kjemper for medlemmene – eller har LO blitt et rådgivningskontor for hvordan du skal overleve på stadig lavere reallønn?
Kjøpekrafta fordunster. Titusener av fagorganiserte biter negler og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes når strømregninger og boligrenter spiser opp mer enn lønna. I Frankrike, Italia og Spania er fagbevegelsen for lengst ute på gatene med krav om lønnskompensasjon og slutt på den inflasjonsdrivende krigspolitikken. Sånne krav forekommer ikke fra norsk LO sin side. Isteden får vi anbefalinger om hvordan hver og en bør avfinne seg med tingenes tilstand.
Fri Fagbevegelse har bedt LOs sjeføkonom om «gode råd» i en situasjon der kontoen tømmes lenge før neste lønning. Hvis du tror at Roger Bjørnstad vil mane klubber og foreninger til å gå til kamp og aksjon for å få opp lønna så regningene lar seg betale, må du tro om igjen.
– Opplever mange nå at de får dårligere råd, eller er det bare de aller fattigste, spør Fri Fagbevegelse.
– De aller, aller fleste vil nok oppleve at pengene rekker kortere nå, svarer Bjørnstad. Men å ha dårlig råd er et relativt begrep, så det er litt vanskelig å tallfeste, sier han. For Bjørnstad er det nok ganske relativt, ettersom han har ei årslønn som ligger over den til LO-lederen.
Inflasjonen kommer til å bli høyere enn lønnsveksten
Prisveksten nå er på 6,9 prosent, forklarer han videre. – Hva fasit for 2022 blir, er usikkert – men inflasjonen kommer til å bli høyere enn lønnsveksten.
Her kan vi skyte inn at talla Bjørnstad legger fram bekrefter at inflasjonen allerede nå er dobbelt så høy som lønnsramma frontfaget gikk med på i vår. Den er på fattige 3,7 prosent. Om Bjørnstad ikke liker klassekamp og sånne fæle ting, så kunne han for eksempel ha gått inn for indeksregulering av lønna for å holde tritt med prisene.
Men det er åpenbart en helt fjern tanke.
– Vi har regnet ut at den internasjonale prisveksten alene vil frata norske familier om lag 4 prosent av kjøpekraften deres, sett noe framover i tid, når dette har fått forplantet seg i Norge, fortsetter Bjørnstad. I tillegg vil renteøkningene ta 3,5 prosent, legger han til og mener at renteøkningene er nødvendige, men at de skjer for fort.
Så hva bør folk gjøre? Et råd fra LO-økonomen er å «prøve å vri forbruket over til mindre dyre varer». Om han med det slår et slag for First Price eller om han mener at vi bør droppe Jaguaren og heller satse på en Toyota, er uklart.
– Strøm og drivstoff har blitt veldig mye dyrere. Hva burde myndighetene gjøre med det?
– Vi anbefaler ikke å gripe inn i prisdannelsen, er det kontante svaret fra Bjørnstad. Det skulle tatt seg ut om LO skulle røre ved markedskreftene! LO-økonomen vil heller vente til «markedet kommer i balanse». I mellomtida får strømstøtta være en buffer mot de mest ekstreme utslaga.
Omsider nærmer Fri Fagbevegelse seg det sentrale spørsmålet: – Er det mulig å få opp lønningene i neste lønnsoppgjør slik at effekten av prisøkningene ikke blir så brutal for folk?
Det korte svaret fra Bjørnstad er nei, fordi «de internasjonale prisøkningene har gjort Norge fattigere, og å øke lønningene vil være vanskelig for mange bedrifter.
Det er vanlige folk som er blitt fattigere, ikke kapitalens «Norge»
Vi kan ikke legge oss på ei linje der vi forhandler vekk folks arbeidsplasser, er budskapet fra sjeføkonomen. Han veit sjølsagt bedre enn at Norge er blitt fattigere av de internasjonale prisøkningene. Finanskapitalen, energiselskapene, våpenindustrien og den norske staten har tvert imot blitt styrtrike som følge av disse prisøkningene. Statens samla netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 1 169 milliarder kroner i 2022 og 1 384 milliarder kroner i 2023. Det er nesten et helt statsbudsjett! Anslaget for 2022 er om lag 881 milliarder kroner høyere enn statens netto kontantstrøm i 2021.
Det er vanlige folk som er blitt fattigere. Ikke minst på grunn av den systemlojale klassesamarbeidspolitikken til LO.
En fagbevegelse i egentlig forstand har som langsiktig mål å avskaffe kapitalens utbytting og lønnsarbeidet, det vil si et sosialistisk samfunn. Dét målet har LO slengt i bøtta for generasjoner siden. Men sjøl en reformistisk og markedsvennlig fagbevegelse har til oppgave å kjempe for de elementære økonomiske interessene til medlemmene. I de aller fleste tilfeller går disse interessene direkte på bekostning av kapitalens interesser. Levestandarden skal ikke ofres for å redde kapitalistenes profitt.
Sånt er elementært, også for sosialdemokrater av den gamle skole. Men altså ikke for dagens LO og sjeføkonom Roger Bjørnstad.