onsdag 28 september 2022

Illustrasjonsbilde fra Hydro Karmøy. Foto: Norsk Hydro på flickr CC BY-NC-SAIllustrasjonsbilde fra Hydro Karmøy. Kreditering: Norsk Hydro på flickr CC BY-NC-SA

Den første storstreiken i prosessindustrien på 98 år blei avblåst idet den begynte å få skikkelig effekt. NHOs aggressive strategi fikk LO til å bøye kne.

Kampen arbeiderne i aluminiums- og ferrolegeringsindustrien førte i august handla om mer enn lønn. Hovedkravet var sanksjonsrett ved lokale forhandlinger i de enkelte bedriftene, på linje med den tariffesta muligheten verkstedarbeiderne i Fellesforbundet har til å «dagse», dvs. å skru ned arbeidstempoet til 45 prosent og å motta tilsvarende redusert lønn. Slik mekanikerne ved Bertel O. Steen gjorde på seinsommeren.

Krav om lokal aksjonsrett

Overenskomsten til elektrokjemisk er en minstelønnsavtale der det er opp til de lokale forhandlingene å sikre at arbeidskrafta ikke går på billigsalg. Men i elektrokjemisk industri er ikke gå sakte-aksjoner av typen som brukes i verkstedindustrien, mulig. Smelteovnene går helkontinuerlig og kan ikke skrus ned til halv kapasitet. Stenges de helt av, kan det ta dager og uker å få dem i gang igjen. Det betyr milliarder i tapt produksjon.

Derfor krevde Industri Energi det de kaller sanksjonsrett, dvs. andre aksjonsformer som rammer profitten til eierne, men uten å lamme produksjonen helt. Om kravet ble innfridd, ville det for første gang på årtier bety at konfliktretten til arbeidsfolk blei utvida og ikke innskrenka, slik normalen har vært.

Etter ti dager begynte Hydro, Alcoa og Elkem virkelig å føle det på pungen. Metallprisene har fulgt energiprisene i år, og kobber og aluminium er mer etterspurt enn noensinne til grønn energi og elektriske kjøretøyer. Profitten i bransjen er himmelhøy. Når produksjonen minsker dag for dag forsvinner millionene ut for aksjonærene.

På bakrommet hos Riksmekleren

Alt var duket for at streiken ville gi fullt gjennomslag. Men så lot forbundet Industri Energi og LO-ledelsen seg dupere av Norsk Industri og Stein Lier-Hansen på bakrommet hos riksmekleren. Lier-Hansen trua med å gå til storlockout i hele prosessindustrien for å presse IE og LO til å avslutte industristreiken. VG kunne avsløre at alle bedriftene i Norsk Industri ga Lier Hansen full oppslutning og handlefrihet til å sette i gang. Det ville bety at tusener av arbeidere som ikke var tatt ut i streik, ville havne i konflikt. Også de som hadde oppnådd brukbare lokale forhandlingsresultat.

Etter noe nøling i NHO-systemet, fikk han tilslutning der også. Her handla det om prinsipper like mye som profitt. Fagbevegelsen måtte for enhver pris ikke få flere kampmidler. – Når de fremmer krav som er umulig for arbeidsgiversiden å godta, må vi kjempe. Det var et angrep på den tradisjonelle lønnsdannelsen i Norge. Derfor kunne vi ikke godta det, sa Lier-Hansen til VG etterpå.

Og de måtte heller ikke få en lenge etterlengta seier etter endeløse runder med tap. Lier Hansen rykka like godt ut med at lockout må bli like legitimt å bruke som streik.

Trusselen utløste skrekk og vantro hos de reformistiske fagtoppene. Det hadde de for det første ikke forberedt medlemmene på, siden de ikke forventer at NHO vil ødelegge sitt «fortrolige tillitsforhold» til de øvre etasjene i Folkets Hus og tvinge LO til å føre klassekamp. For det andre skjønte de at en storlockout ville utløse tvungen lønnsnemnd fra «vår» regjering. Begrunnelsen kunne sjølsagt ikke være liv og helse, som overhodet ikke sto på spill, men trolig «samfunnsmessige konsekvenser» og «hjelp» i form av statlig streikebryteri til de tusener som ville bli stående uten arbeid ved en storlockout. Og gudene veit, kanskje hadde de spedd på med at «europeisk solidaritet» krever full fart på aluminium til krigsindustrien.

LO-leder Peggy Følsvik var naturligvis «sjokkert» og nekta å snakke med NHO før hun fikk en unnskyldning. Det fikk hun så klart. Ikke fra Lier-Hansen i Norsk Industri, men fra NHO-boss Ole Erik Almlid. En unnskyldning som ikke betyr noe som helst.

NHO valser over LO-toppene

For Norsk Industri og NHO har oppnådd akkurat det de ville. De behøver ikke gå til lockout. Det holder lenge med å true med utestengning. Det er som å trykke på lønnsnemndknappen til Arbeidsministeren.

Resultatet ble i alle fall at Industri Energi og LO krøp til korset. Streiken endte med uforpliktende løfter om å utrede mulighetene for «forsvarlige aksjonsformer» på den enkelte bedrift.

NHO har lyktes med å skru skruen til enda et hakk. Og det midt i ei tid hvor det mangler arbeidskraft og det for en gangs skyld er selgers marked for varen arbeidskraft. Det skyldes utelukkende en reformistisk fagbevegelse som blir lamslått ved tanken på å føre virkelig klassekamp mot kapital og stat.

Sånn vil det fortsette helt til arbeiderklassen vender det døve øret til reformistenes klassesamarbeidslinje og viser finger’n til lønnsnemndlover og klassedomstoler som Arbeidsretten.

Likte du det du leste? Vipps noen kroner til Tidsskriftet Revolusjon #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Bli abonnent i dag for bare kr 100,-