Kjøpekrafta øker overhodet ikke uten lokale tillegg. Etter mekling på overtid klarte ikke LO en gang å komme i nærheten av firetallet som «ramme» for årets oppgjør.
De som må nøye seg med fattige to og ei halv krone i timen (0,75 prosent) går garantert ned i reallønn i 2019, ikke opp. Heller ikke de ganske få som mottar det oppskrytte lavtlønnstillegget har stor grunn til å juble.
Alle får 2,50 kroner mer per time. Det er 4875 kroner mer på årsbasis, men reelt bare kr 3650 i inneværende år. Det utgjør 0,75 % av den totale ramma på 3,2 %. Lavtlønte får ytterligere to kroner pr. time (0,05 %). Bare en av fem er omfatta av overenskomster som får dette tillegget.
Når LO-leder Hans Christian Gabrielsen klarer å påstå at dette er det beste oppgjøret på 17 år, er det avslørende for en fagbevegelse som ikke vil bruke makta si til medlemmenes beste.
Arbeidskraft til tilbudspris
– Vi har landa et oppgjør som vil styrke konkurransekraften til norske bedrifter, sier NHO-sjefen Ole Erik Almlid. Dette fordi lønnsveksten hos de viktigste handelspartnerne, som Sverige og Tyskland er større. Det er denne differansen som gjør at vi greier å styrke konkurransekraften, sier Almlid til Fri Fagbevegelse. – Det er ikke ofte vi får til det og det må vi være fornøyd med, legger han til.
På normalt norsk betyr dette at NHO er henrykt over at LO har solgt arbeidskrafta vår til en billigere pris enn det de kunne forvente.
LO har solgt arbeidskrafta vår til en billigere pris enn NHO hadde forventa
Kjøpekrafta til arbeidsfolk er underordna den norske kapitalens såkalte konkurransekraft. Sånn fungerer det norske trepartssamarbeidet og solidaritetslinja i praksis. LO underbyr prisen på norsk arbeidskraft sammenlikna med det som våre arbeidskamerater i Europa krever. Det har i alle fall ingenting å gjøre med internasjonal solidaritet!
Reallønnsvekst eller ikke?
Det er bare tallfusk som gjør det mulig å si at mellomoppgjøret gir økt kjøpekraft. Sjøl for de som får lavtlønnstillegg er påstanden tvilsom. Hotell- og restaurantarbeiderne med garantitillegg og lavtlønnstillegg på to kroner er av de få som kanskje har opprettholdt, men neppe økt, kjøpekrafta. De får til sammen 6 kroner timen. Da har de kanskje sikra kjøpekrafta de hadde i fjor – men de har ikke fått kompensert for lønnsnedgangen i 2016.
Det offisielle regnestykket for oppgjøret er 3,2 prosent. Men av dette trekker de fra 1,1 prosent i overheng fra i fjor og 1,3 prosent i forventa lønnsglidning. Så står man igjen med 0,8 prosent. Summen på 3,2 er stipulerte gjennomsnittlige lønnskostnader for kjøperne av arbeidskrafta. Hva du som arbeider får inn på kontoen din er en helt annen sak. Årstillegget på kr 4875 er i realiteten bare kr 3656, fordi det først gjelder fra 1. april.
Overhenget er differansen mellom gjennomsnittslønna og lønna ved utløpet av tariffperioden (som ikke følger kalenderåret). Forskjellen skyldes delvis lokale forhandlinger, men kan også skyldes nedbemanning. Ved nedbemanning ryker de med kortest ansiennitet og lavest lønn, dermed går gjennomsnittslønna i bedriften eller bransjen opp – uten at noen får mer i lønn. Overhenget blir regna ut på ulike bransjer som gir svært forskjellige utslag. Det er dermed et høyst upålitelig beregningsgrunnlag.
Påstanden om at ei ramme på 3,2 prosent gir reallønnsvekst er i beste fall gjettverk. Det er basert på en forventa prisstigning i 2019 på bare 2,4 prosent, et usikkert «overheng» og en stipulert lønnsglidning for året. Konsumprisindeksen til SSB fra de siste tolv månedene indikerer allerede 3 prosent prisstigning. Hvis det slår til er nesten hele den sentrale ramma spist opp.
Svikter de lavtlønte
Mellomoppgjøret blir i alle kanaler framstilt som et godt resultat og som et løft for de lavtlønte. Stemmer det?
Stemmer egenreklamen fra LO-toppen med virkeligheten?
Det er sjølsagt bra med lavtlønnstillegg for de som har små muligheter for å oppnå noe lokalt. Men langt ifra alle som ligger langt under industrigjennomsnittet får ekstratillegget. Det er bare de tariffavtalene som har en gjennomsnittsinntekt under 430 000 kroner som får lavlønnstillegget. En reformistisk LO-ledelse skyver de som ligger nederst foran seg for å rettferdiggjøre et elendig resultat. Svært mange får nemlig ingenting. De dårlig betalte frisørene er blant dem. De tjener for mye!
De aller fleste (åtte av ti) som i det hele tatt får tillegget, er ikke organiserte i det hele tatt. Mange av disse igjen er omfattet av allmenngjorte overenskomster, for eksempel renholdsoverenskomsten.
Bussjåførene som tapte 550 kroner i måneden i fjor, får heller ikke lavtlønnstillegg. Trøsten er at de får et reguleringstillegg på kr 2,25. Men det ble avtalt i fjor og er ikke del av årets oppgjør.
Tidligere har sterke klubber og foreninger hatt tradisjon for å kompensere for de elendige sentrale oppgjør gjennom harde lokale forhandlinger. Det er lokale oppgjør som har sikra minst halvparten av reallønnsveksten i privat sektor. Sånn vil det fortsatt være. Men etterhvert som kapitalkreftene er blitt steilere og klubbene svakere, har det i mange bransjer blitt tøffere å hente ut lokale tillegg som monner – sjøl i oppgangstider.
Dermed har de sentrale oppgjørene gradvis blitt viktigere, spesielt for dem med svake overenskomster og klubber. Og dermed er sviket fra LO sentralt desto mer følbart.
Ramma fra NHO-området kommer til å bli retningsgivende for Virke, Spekter og statlig sektor. Fellesforbundets leder Jørn Eggum ga allerede før forhandlingene offentlig sektor ordre om å holde seg under ramma for frontfaget. LO Stat har lydig kopiert ramma når de nå framsetter sine krav i Spekter-området.
Vi har sagt det før, og sier det igjen: Hvor lenge skal tariffoppgjørene foregå på NHOs premisser? Mer enn noen gang trengs det en virkelig fagopposisjon som konfronterer klassesamarbeidslinja.