EFTA-domstolen ypper til krig med fagbevegelsen når den anbefaler Høyesterett å erklære havneaksjoner for ulovlige.
For NTF og bryggesjauerne er eneste farbare vei å kunngjøre at kampen vil fortsette til siste slutt, uansett hva Høyesterett konkluderer med.
EFTA-domstolen har nå talt i dens lenge varsla «tilråding» om hva norsk Høyesterett skal mene om lovligheten til Transportarbeiderforbundets boikottaksjoner mot Holship i Drammen. Domstolen gir klar beskjed: Høyesterett må dømme mot havnearbeiderne og gi Holship rett i at boikottaksjonene er i strid med EØS-avtalen.
Mens det er NHO som fronter kampen mot havnearbeiderne i andre havner, har Holship reist sak gjennom Bedriftsforbundet som igjen har klagd til EFTA sitt overvåkingsorgan ESA. Det er ESA som skal vokte at EØS-avtalen oppfylles til punkt og prikke.
Revolusjon har omtalt den langvarige konflikten og bakgrunnen for den i flere artikler.
«Misbruk av dominerende posisjon i markedet»
EU-kommisjonen har i et langt notat tidligere påstått at aksjoner som dem i Drammen er i strid med EØS-avtalens artikkel 54 om «misbruk av dominerende posisjon i markedet» og med artikkel 31 om fri etableringsrett. Artikkel 31 er rein avskrift av EU-traktatens artikkel 49.
Bakom dette markedsjuridiske språket ligger en forståelse av at fagforeninger og tariffavtaler er stabbesteiner for fri flyt og fri etablering som bør ryddes av veien. Fagforeninger er nettopp oppretta for å vinne en «dominerende posisjon» på en bedrift eller i en bransje, og denne dominerende posisjonen vil etter evne bli «misbrukt» – sett med kapitalens øyne – til å kjempe fram lønnskrav og sosiale innrømmelser.
Høyesterett ikke høyeste rett?
Holship tapte saken både i Drammen tingrett og i Borgarting lagmannsrett, men ga seg ikke og anket videre til Høyesterett. EFTA-domstolen har tidligere forlangt at Høyesterett underordner seg domstolen i Luxembourg når det gjelder fortolkning av EØS-retten, og Høyesterett har bedt EFTA-domstolen om å gi råd i forhold til den konkrete Holship-saken.
Det er i seg sjøl en absurditet at Norges øverste domstol står skolerett overfor en fremmed rettsinstans, sjøl om Høyesterett har formell adgang til å sette seg opp mot ESA og EFTA-domstolen. Det var det som skjedde i den såkalte verftssaken som handler om allmenngjøring av tariffavtaler.
En tilsvarende overprøving i Holship-saken fra Høyesterett sin side er hva Norsk Transportarbeiderforbund håper på. Sjøl om det er all mulig grunn til å presse fram en annen avgjørelse fra Høyesterett sin side, nettopp fordi den vil skape presedens, er det farlig dersom NTF og bryggesjauerne nå fester all sin lit til en tynn juridisk tråd.
Ubekvemt for LO-ledelsen
For LO-ledelsen kommer EFTA-dommen på et ubehagelig tidspunkt. For det første skjer det midt under et hovedoppgjør der LO-toppen gjør alt den kan for å sette bom for lønnstillegg og sikre klassefred på en og samme tid. I tillegg kommer at EØS-avtalens direkte tilrettelegging for sosial dumping og undergraving av faglige rettigheter skaper en liten tsunami fra grunnplanet som truer med å skylle bort en LO-ledelse som innbitt forsvarer den samme EØS-avtalen.
Det er en offentlig hemmelighet at den samme LO-ledelsen har talt med to tunger i forhold til bryggesjauerne i de mer enn to åra konflikten har vart. LO har sabotert kampen av redsel for at kampviljen og prinsippfastheten til bryggesjauerne skal få smitteeffekt. Pampene vil at klassekonflikter skal føres med fynd og klem og gjennom det borgerlige rettsapparatet.
Reaksjonen fra nestleder Tor Arne Solbakken på EFTA-domstolens beslutning, er typisk. Overlat det hele til rettsvesenet, sier han: «Nå får Høyesterett gjøre sine vurderinger på bakgrunn av norsk rettspraksis, norske lover, Grunnloven, menneskerettighetene og EFTA-domstolen.»
Tvers igjennom lov til seier
Fagbevegelsen har vokst fram gjennom kamp og «ulovligheter». Men det faller ikke dagens LO-ledere inn å utfordre et rettsapparat eller andre institusjoner som handler på vegne av den herskende klassen. I det øyeblikk Høyesterett sanksjonerer anbefalingene fra ESA og EFTA-domstolen, kommer også den verbale støtten fra pampene til å ta slutt. Da vil LO si at kampen er tapt og kreve at NTF avblåser både boikotten, streiken i Risavika og sympatistreikene.
Dette på tross av det absurde i at en domstol i et demokrati skal kunne tilsidesette tariffavtaler og internasjonale ILO-konvensjoner og at EØS-retten overprøver tariffavtaler som er fremforhandlet av nettopp LO.
Ved siden av opptrapping av støtten til bryggesjauerne, er det nå maktpåliggende at enda flere foreninger og forbund krever at EØS-avtalen må sies opp.
For NTF og bryggesjauerne er eneste farbare vei å kunngjøre at kampen vil fortsette til siste slutt, uansett hva Høyesterett konkluderer med. Den overhengende trusselen om at en klassedom ikke vil bli respektert og dermed undergrave Høyesteretts autoritet, er den sikreste måten å presse fram en avgjørelse i Transportarbeiderforbundets favør. Dess sterkere havnearbeiderne trosser klassemakta og dens domstoler, dess sterkere blir også solidariteten fra andre fagorganiserte.