Arbeiderne på vårt kontinent har ingenting å vinne og alt å tape på den arbeiderfiendtlige, folkefiendtlige og farlige krigspolitikken. Vår hovedfiende er borgerskapet i våre egne land.
Ukraina er det tragiske offeret for en brutal og reaksjonær krig der det imperialistiske Russland og dets imperialistiske vestlige rivaler ønsker å underlegge seg landet og utnytte dets enorme ressurser. Hundretusener ukrainske og russiske soldater og sivile har allerede mistet livet på slagmarka og i byene.
NATOs utenriksministre møtes i Oslo 31. mai for å diskutere hvordan krigen, masseslakten og ødeleggelsene kan forlenges ytterligere. Dette er målet for USA og generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg. Om ikke det var tilfelle, kunne de ha akseptert tilbudet fra flere land om å legge til rette for fredsforhandlinger. Men USA og NATO blånekter – på vegne av Ukraina. I stedet insisterer de på at Russland må beseires, og de lover at de vil blande seg inn i krigen med mer våpen og logistikk «så lenge det er nødvendig».
En langvarig krig for interessene til de herskende klassene og deres monopoler, kan eskalere og utvide fronten fra Østersjøen til Svartehavet, også med trusler om bruk av taktiske atomvåpen. De enorme økonomiske og menneskelige kostnadene vil legges på skuldrene til arbeiderklassen og folkene.
Imperialistenes påskudd om forsvar av Ukraina er like falskt som deres proklamasjoner om å forsvare frihet, suverenitet og «liberale verdier». Folkene i det tidligere Jugoslavia, Irak, Afghanistan og Libya vet alt som er å vite om disse «verdiene». Like falske er de russiske påstandene om at målet for krigen er å «frigjøre» det ukrainske folket fra nazister.
NATO er problemet, ikke løsningen. Det har aldri vært en allianse for forsvar av de europeiske landene. NATO er en krigshissende allianse oppretta for å sikre amerikansk hegemoni i Europa og for å undertrykke enhver arbeiderbevegelse som kan true den herskende klassen.
Krigspropagandaen er øredøvende på begge sider. Selv om NATOs konvensjonelle militære styrke langt overgår Russlands, brukes krigen som påskudd for en ekstrem militarisering og gjenopprustning av Europa. Forsvarsbudsjettene, i virkeligheten krigsbudsjetter, blir doblet og til og med tredoblet. De samme landa som klager over at de har knappe militære ressurser, sender stridsvogner, missiler og snart også jagerfly til Ukraina fra sine egne «begrensede beholdninger».
Mens politiet får utvida fullmakter og autoritær politikk er på frammarsj i alle europeiske land, foregår det en intensivert propaganda som skal forberede den unge generasjonen på å bli kanonføde.
Det europeiske borgerskapet tillater USA å benytte sine lands territorier til militær aktivitet og til baseformål, også atombaser. I forkant av toppmøtet i Det nordatlantiske råd tillot den norske regjeringen verdens største hangarskip, USS Gerald R. Ford, å ankre opp utenfor hovedstaden Oslo. På lignende maner tillater Belarus (Hviterussland) Russland å utplassere atomraketter på sitt territorium.
EU omdefinerer sine imperialistiske ambisjoner og strategi. De bygger sin militære union for å beskytte interessene til de imperialistiske europeiske monopolene og for å delta i kampen for nyoppdeling av verden. I en blanding av samarbeid og rivalisering, ønsker tysk og fransk imperialisme å dra nytte av denne situasjonen og dominere EU og de mindre kapitalistiske statene. Særlig er den tyske imperialismen aktiv for å realisere sine gamle planer om å være den ledende makta i Europa.
Det trengs ingen fantasi for å forstå hvem som betaler prisen for krigen og den eskalerende militariseringa. Ukrainske og russiske soldater betaler ved fronten med sine liv, mens arbeidsfolk ellers i Europa opplever skyhøy inflasjon, høye renter, redusert realinntekt og innskrenka demokratiske rettigheter. Også folkene i Afrika og andre deler av verden dominert av de imperialistiske maktene, er ofre for krigens økonomiske konsekvenser. Over hele Europa kutter statene i velferden for å finansiere de enorme rustningsbudsjettene.
Arbeiderne på vårt kontinent har ingenting å vinne og alt å tape på den arbeiderfiendtlige, folkefiendtlige og farlige krigspolitikken. Vår hovedfiende er borgerskapet i våre egne land.
Kamp for fred, kamp mot våpenforsyninger og mot våre lands økende engasjement i denne urettferdige krigen, er en sentral oppgave i denne situasjonen sammen med kampen mot all krigshissing.
Denne kampen må knyttes til lønnskampen, til bedring av arbeidsforholdene, for offentlige og anstendige pensjoner, helsevesen og utdanning og til kampen mot reaksjon og fascistisering.
Umiddelbar våpenhvile og forhandlinger er den kortsiktige løsningen i Ukraina. Bare internasjonal klassesolidaritet og press fra de arbeidende folkene i Europa kan sikre en rettferdig fred på lang sikt. Spørsmålet om fred må aldri overlates i hendene på de imperialistiske regjeringene.
Stopp krigen nå!
Frankrike, mai 2023
Europeiske medlemspartier og -organisasjoner i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier, CIPOML.