Illustrasjonsfoto: Hugo Delauney, Unsplash.
Før het det seg at bare «land vi ikke liker å sammenlikne oss med» lot seg styre av generaler.
Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 gjorde slutt på den tida da de fagmilitære overlot politikken til politikerne. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen minner stadig mer om en forsvarspolitiker.
Ikke bare vil han skrote stortingsvedtak om nye stridsvogner til fordel for «bevegelige» langtrekkende våpen, noe som vil gjøre sivilbefolkningen i nord svært sårbar ved eventuelle krigshandlinger. Han sier også at vi må «grave dypt i lagrene» for å gi Ukraina det de trenger. På spørsmål fra NRK Dagsrevyen 26.12.2022 om ikke det kan gjøre oss mer sårbare, svarer Kristoffersen at materiellet er kjøpt inn for å forsvare oss mot et russisk angrep. Det russiske angrepet skjer nå i Ukraina og materiellet gjør bedre nytte for seg der enn hjemme i Norge, mener han.
Så da var visst ikke trusselen fra Russland i nord direkte overhengende likevel?
Også oberstløytnant Geir Hågen Karlsen fra Forsvarets stabsskole har i løpet av sine utallige medieopptredener i 2022 gitt mer og mer spesifikke oppskrifter på hvordan Norge kan bidra til å slå Russland tilbake i Ukraina. Karlsen var inntil 2021 vararepresentant for Fremskrittspartiet på Stortinget.
Forsvarsministeren hører vi mindre fra. Han virker tilfreds med å ha fått uniformerte statssekretærer.
Forsvarsministeren virker tilfreds med å ha fått uniformerte statssekretærer
Det er grunn til å minne om at Ukraina ikke er medlem av NATO. Resonnementet til forsvarssjefen innebærer at Norge bør avse egne våpen til ethvert land som havner i militær konflikt med Russland, uansett allianseforhold. Det overordna målet er dermed ikke forsvar av Norge, men å ivareta den USA-styrte «globale sikkerhetsorden» på alle fronter. NATO har som kjent inkludert Kina i alliansens fiendebilde. Skal vi følge Kristoffersens logikk, tilsier det at norske våpen snarest bør sendes til Taiwan også.
Slik kommer forsvarssjefen i skade for å ta vekk en hovedstolpe i begrunnelsen for NATO og alliansens forpliktelser om «gjensidig solidaritet» medlemsstatene imellom. Forsvarssjef Kristoffersen avdekker at han snarere er lobbyist for norsk og amerikansk krigsindustri enn en norsk forsvarssjef. Men så har da også Kristoffersen gjennomgått store deler av sin militære utdanning i USA.
Det har satt sine spor. Om noen skulle være i tvil om hvilket land som egentlig styrer norsk forsvarspolitikk, bidrar forsvarssjefen til å rydde mulig tvil til side.
