onsdag 29 juni 2022

Falklands Malvinas

I 1982 gikk Storbritannia til uerklært krig mot Argentina for å «gjenerobre» Islas Malvinas, av britene kalt Falklandsøyene. Den gangen ble ikke NATO og Norge trukket inn. Hva ville skjedd ved en tilsvarende konflikt i dag?

Førti år etter krigen om Islas Malvinas – Falklandsøyene – kunngjorde president Alberto Fernandez at Argentina på nytt vil reise kravet om suverenitet over øygruppa som også omfatter Sør-Georgia og Sandwich-øyene. Storbritannia okkuperte øygruppa i 1833 og forviste de argentinske innbyggerne. Den 2. april 1982 landsatte Argentina soldater på øyene for å gjenvinne suvereniteten.

Daværende statsminister Margaret Thatcher svarte med å sende spesialstyrker, hangarskip og atomubåter for å gjenerobre øygruppa, men uten å erklære krig. Krysseren General Belgrano ble senket av en britisk ubåt og 323 marinegaster mistet livet. Den britiske destroyeren HMS Sheffield ble truffet av en argentinsk Exocet-rakett og sank. Mer enn 600 argentinere og 300 briter omkom i krigshandlingene før Argentina overga seg 14. juni. Krigen hadde da vart i to og en halv måned.

En del av Argentina

Men Argentina har aldri oppgitt sitt suverenitetskrav. I den nye grunnloven av 1994 er Islas Malvinas offisielt en del av en av landets provinser. FNs spesialkomité for avkolonisering har gjentatte ganger bedt Argentina og Storbritannia om å finne en fredelig forhandlingsløsning. De latinamerikanske statene kritiserer Storbritannia for ikke å respondere på kravet om å finne en løsning på den «kunstige koloniale situasjonen».

Teksten fortsetter nedenfor illustrasjonen.

Islas Malvinas - CC BY Wikimedia Commons.Islas Malvinas - CC BY Wikimedia Commons.

I 1982 var det uaktuelt for Storbritannia å blande inn NATO i konflikten, av tre grunner. For det første hadde NATO ennå ikke vedtatt sin out of area-strategi som rettferdiggjør krigshandlinger hvor som helst på kloden. Islas Malvinas ligger omtrent så langt «out of area» fra NATO-området som det er mulig å komme.

For det andre ville det skape problemer for arvtakerne etter Franco i et volatilt Spania, som på dette tidspunktet var i ferd med å bli slusa inn som nytt medlem av NATO. Motstanden i Spania mot medlemskap var stor, også innad i det sosialdemokratiske partiet PSOE, og båndene til Sør-Amerika sterke.

For det tredje satte de britiske imperialistene sin ære i å holde kustus over sitt krympende imperium på egen hånd, riktignok med litt etterretningsassistanse fra USA og Samveldepartnere som Australia og New Zealand.

Artikkel fem «out of area»

Av disse tre grunnene utløste Storbritannia ikke artikkel fem i NATO-pakten. Artikkel fem sier at «et væpnet angrep mot en eller flere av dem (medlemsstatene) i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle».

Sør-Amerika er ikke nevnt. Men i 2017 ble Colombia NATOs første «strategiske partner» på dette kontinentet og dermed halvt integrert i alliansen. I løpet av førti år har NATO flere ganger oppdatert sin strategi. Med alliansens ambisjoner om å møte «globale trusler», vil de geografiske begrensningene til Europa og Nord-Amerika i realiteten bortfalle. For å møte Kina og Russland, «som ikke deler våre verdier», kreves det en mer «global tilnærming». Også i Latin-Amerika, der Kina i en årrekke har vært aktivt på tilbudssida med investeringer og lånegarantier.

NATO-medlemskap er en garanti for at Norge blir trukket inn i nye kriger

De som påstår at NATO er en fredsgaranti kan jo gjøre følgende tankeeksperiment: Hva ville skje dersom Argentina nok en gang setter makt bak sitt rettmessige krav om at Malvinas er argentinsk, og Storbritannia denne gangen svarer med å forlange at NATO – og Norge – hjelper aktivt til i kolonikrigen?