Lukasjenko i forhandlinger med Putin 17. februar. Offisielt foto fra president.gov.by
Hviterussland prøvde lenge å motstå baseavtaler med Russland, men sitter nå i fella. Norge står i fare for å havne i ei lignende felle gjennom den nye baseavtalen med USA.
Det er mange ting som skiller Norge og Hviterussland. Men begge land har til felles at de mer eller mindre motvillig forvandles til vasaller for hver sin stormakt.
Russland og Hviterussland har vært militære alliansepartnere siden Aleksandr Lukasjenko kom til makta i 1994. Rammeverket har vært Samveldet av uavhengige stater (Commonwealth of Independent States – CIS) og seinere Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO). Den siste ble etablert i 2002 og omfatter foruten Russland og Hviterussland flere tidligere sovjetrepublikker i Sentral-Asia og Kaukasus.
CSTO har mange likhetstrekk med NATO, men har ikke vært brukt i regulære kampoperasjoner. Grunnen er hovedsakelig mangel på felles politisk vilje, spesielt fra russisk og hviterussisk side. De to medlemsstatene Tajikistan og Kirgisistan hadde i 2021 en grensekonflikt seg imellom uten at CSTO involverte seg. CSTO kom heller ikke Armenia til unnsetning under krigen mot Aserbajdsjan i 2020.
Motvilje i Minsk
Hviterussland har vært en bremsekloss når det gjelder å la landets soldater delta i utenlandsoppdrag. Dette har hurtig endra seg i takt med at landet har sett seg tvunget til å be storebror Russland om beskyttelse, særlig i den nye spente situasjonen i Europa. Minsk responderte overraskende raskt da sikkerhetsrådet i CSTO bestemte seg for å sende «fredsbevarende styrker» for å kvele opptøyene i Nur-Sultan (Astana) og Almaty i Kasakstan tidlig i januar. En luftbåren brigade for spesialoppdrag reiste til Kasakstan samme dag.
Ved siden av CIS og CSTO har Hviterussland en rekke bilaterale militære avtaler med Russland. Siden 1999 har Unionsstaten av Russland og Hviterussland vært rammeverket for en gjensidig forsvars- og sikkerhetspakt med forpliktelser som tilsvarer NATO-paktens artikkel 5. Felles forsvarpolitikk, felles utnyttelse av militær infrastruktur, koordinering av grensekontroller inngår i rammeverket for Unionsstaten. I tillegg kommer bilaterale avtaler om et felles luftforsvarssystem, felles øvingsrutiner og kommandostrukturer hvis et av landa blir utsatt for angrep.
Parallellene til Norges avtaleverk med så vel NATO som USA stopper ikke her. Hviterussland har også holdt fast ved sin særegne variant av den norske basepolitikken. De har ikke ønsket permanent stasjonering av utenlandske tropper på egen jord. Russland har lenge pressa på for å få opprette en permanent militærbase på hviterussisk territorium. Lukasjenko har stritta imot.
Motstanden fra Minsk har vært såpass kraftig at Russland utelot hviterussisk område da landet svarte på NATOs styrkeoppbygging i de baltiske statene og Polen i 2016 med utplassering av styrker og materiell. Verken Russland eller Hviterussland anser anlegget i Vileyka for kommunikasjon med ubåter eller radarsystemet for tidligvarsling ved Baranovitsji for å være slike baser.
Altså omtrent slik Norge og USA ikke vil omtale Vardøradaren eller virksomheten til US Marines på Værnes som baser. Først i mars 2021 gikk Minsk med på å opprette et felles øvelsessenter for kampflytrening i Grodno-regionen.
Hviterussland er i ferd med å skifte ut sine gamle Mig-jagere med russiskbygde Sukhoi-30, men har foreløpig et relativt svakt luftvåpen. Russiske fly patruljerer derfor regelmessig landets luftrom på rotasjonsbasis, det vil si uten en permanent flybase. Låter det kjent?
Skaper gjensidig avhengighet
På samme måte som Norge er avhengig av amerikansk flyteknologi, er Hviterussland avhengig av russisk. Og til en viss grad omvendt. Norske våpensystemer inngår i flere typer amerikansk militærmateriell. Russland er imidlertid enda mer avhengig av visse typer optisk-elektronisk utstyr og avansert understell for mobile utskytningsramper som hviterussisk industri leverer. Russiske forsøk på å sikre seg kontrollen over hviterussisk maskinindustri gjennom oppkjøp eller fusjoner med russisk industri har slått feil.
Hviterussland og Norge er i ferd med å bli vasaller for hver sin stormakt
Hviterussland har i årevis, og særlig etter protestene som fulgte etter det siste presidentvalget, vært i en skvis mellom EU på den ene sida og Russland på den andre. Lukasjenko har prøvd å balansere, men skruen har strammet seg til fra begge sider og nådde et foreløpig klimaks da Russland brukte en fellesøvelse og hviterussisk territorium til å invadere Ukraina 24. februar i år.
Nå er Hviterussland i ferd med å bli et russisk militærdistrikt. Den strategiske tankesmia European Union Institute for Strategic Studies beskriver utviklinga i et eget notat.
Fjerner a-våpenforbud og baserestriksjoner
Minsk har helt fram til den siste grunnlovsendringa – vedtatt i en folkeavstemning 27. februar – også erklært seg som en atomvåpenfri stat, og landet har jamvel hevdet sin «nøytralitet» til tross for forsvarspakten med Russland og CSTO. Begge disse formuleringene forsvant ved grunnlovsendringa som kom få dager etter den russiske invasjonen av Ukraina.
Det er fremdeles uvisst om hviterussiske soldater faktisk har deltatt i den russiske invasjonen av nabolandet Ukraina. Krigen har uansett ført Hviterussland enda dypere inn i Russlands favn. Moskva har kunnet stramme sitt nakketak på Minsk gjennom å utnytte bilaterale avtaler om felles øvelsesvirksomhet, «roterende» styrkeutplasseringer og beskyttelse av luftrommet.
Støre og Lukasjenko har kanskje ikke så mye til felles. Men begge statslederne legger sitt land og territorium åpent for en bøllete storebror som ser sitt snitt til å ta seg friheter på lillebrors bekostning. Hviterusslands skjebne bør stå som en advarsel.
Den bilaterale baseavtalen med USA som kommer til Stortinget før påske, gir USA jurisdiksjon over norsk territorium. Avtalens ordlyd om «nært samarbeid og løpende konsultasjoner mellom norske og amerikanske myndigheter» er omtrent like lite verd som tilsvarende formuleringer i avtaler mellom Russland og Hviterussland.
Et norsk nei til baseavtalen med USA ville være et lite, men viktig steg for å avverge at Norge ender opp som en vasallstat og springbrett for USA.