Dagens antikommunisme er et perfekt alibi for omskriving av historia. Nazistenes uttalte mål om å bekjempe kommunismen blir en formildende omstendighet for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Fellesuttalelse
Film som handler om okkupasjonstida er stadig godt stoff for underholdningsindustrien, disse glir i en jevn strøm over TV-skjermene. Senest har NRK i samarbeid med Danmarks Radio produsert en serie i flere deler om nordmenn som gikk i tysk krigstjeneste. TV-serien «Frontkjemperne» støtter opp om myten om naive unge menn som gikk i krig for å kjempe mot kommunismen.
Den er en bevisst fordreining og tilsidesettelse av de historiske sammenhenger og kjensgjerninger om de dansker og nordmenn som meldte seg til tjeneste i de tyske elitestyrkene, altså i Waffen SS.
Men dagens antikommunisme er et perfekt alibi for omskriving av historia. Disse rasekrigerne, disse fysisk og ideologisk spesialutdanna SS-soldatene har fått servert unnskyldningen for sine forbryterske handlinger – nemlig at de meldte seg for å kjempe mot kommunismen.
Antikommunismen er et perfekt alibi for omskriving av historia.
Glemt eller rettere gjemt er deres forbryterske framferd mot slaviske folk, mot russere som blir sett på som undermennesker, og mot jøder og kommunister.
Opplæringen av rekruttene var basert på SS sitt alminnelige utdanningskonsept, som innebar at rekrutter skulle involveres i «skarpe oppdrag» fra et tidlig tidspunkt. Så alt etter behov – det var alltid bruk for det – ble rekruttene sendt ut på operasjoner der de sammen med mer erfarne politi-, SS- og Wehrmachtavdelinger skulle finkjemme større områder for partisaner, sovjetsympatisører og «mistenkelige folk», f.eks. jøder. Når troppene støtte på dem, ble de myrdet på stedet.
Glemt eller gjemt er at flere av de norske og danske frontkjemperne fikk vakttjeneste i konsentrasjonsleirer som Auschwitz. Men alt synes tilgitt, de var jo bare unge mennesker som ville bekjempe kommunismen.
Det er forstemmende at i takt med at de gamle motstandsfolkene har gått bort, så stiger antallet av misvisende og historieløse filmer. Motstandsfolkene gjorde rett når de – gang på gang – protesterte mot slik fordreid fremstilling, for film har en kolossal påvirkningskraft. Og selv om det er underholdning, så setter fiksjon i en historisk ramme sine spor.
Omskrivning av historien er ikke noe nytt. Den kalde krigen satte straks sine spor etter seieren over fascismen. Et foreløpig bunnivå nådde et flertall i EU-parlamentet da det vedtok en resolusjon som snur opp ned på årsakene til 2. verdenskrig. Fra å være nazismen og de tyske monopolenes krav om «Lebensraum» – den imperialistiske rivalisering som fikk verden til å blø, heter det nå at det daværende sosialistiske Sovjetunionen og Nazi-Tyskland i fellesskap bærer ansvaret.
Den gang som nå tjener historieforfalskningen et politisk formål.
Mange steder i verden har vi opplevd at høyreekstreme krefter har vokst seg sterke de senere år. Nyliberalismen har stimulert denne utviklinga, har normalisert høyreekstremismen og bruker den til å splitte befolkningen.
Makthaverne forsøker i mange land å avlede utilfredsheten og uroa ved å kanalisere den inn i rasistisk, sjåvinistisk, kvinne- og fremmedfiendtlig politikk. Det er i dette lys vi må se revideringa av historia.
La oss slå fast:
Etter at nazistene hadde tatt makten i Tyskland i 1933 senket ei mørkenatt seg over Europa. I tolv år hersket nazismens iboende, uvitenskapelige og absurde erobrings- og herrefolkdrømmer – alt sammen bygd på krig, terror og menneskeforakt.
Bare gjennom motstand og kamp med tunge ofre ble det igjen mulig for menneskeheten å puste fritt. Nazismen kostet over 50 millioner mennesker livet.
Derfor ble nazismen etter krigen stempla som en forbrytelse mot menneskeheten. Og forbudt.
Trykte og elektroniske media bør ikke være mikrofonstativ og budbringere for nazister og rasister. Deres muligheter til utfoldelse må innskrenkes og forbys.
Utryddelse av fascismen og dens røtter er vår løsning …
Bygging av en verden i fred og frihet er vårt mål …
Det skylder vi dem som ble myrdet.
4. mai 2021
Arbejderpartiet kommunisterne (APK)
Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPML)
4. mai er frigjøringsdagen i Danmark. 8. mai er frigjøringsdagen i Norge.