«Valgfriheten» i Frankrike består i å velge mellom sosial-liberalisme og nyliberalisme.
Etter første runde i det franske presidentvalget, går den sosialdemokratiske Ségolène Royal og høyreliberaleren Nicolas Sarkozy videre til siste runde den 6. mai. Den høye folkelige valgdeltakelsen allerede i første valgomgang, viser «at folket vårt har skjønt hva som står på spill ved dette høyst antidemokratiske valget, som gir presidenten utstrakte fullmakter», sier de franske marxist-leninistene i en uttalelse foran den avgjørende valgomgangen.
Sarkozy under valgkampen. Bilderettigheter under Creative Commons Share-Alike
Ségolène Royal står for et sosialliberalt program som hun er klar til å forhandle om med Bayrou, en høyreorientert politiker som har lyktes med å komme i posisjon foran andre valgrunde.
Royal ba folk om «ikke å kaste bort stemmen sin» og har evnet å trekke til seg en god del av velgerne som vil bekjempe nyliberalismen. Hun var en av forkjemperne for et «ja» til EU-grunnloven, men begrenser seg nå til å «lytte til» kravene fra arbeider- og massebevegelsen. Disse kravene har vært kraftfullt manifestert i månedsvis, enten vi snakker om retten til utleieboliger, kravet om umiddelbar innføring av ei minstelønn på 1500 euro, forbud mot masseoppsigelser i konserner og deres underleverandører, slutt på deltidskontrakter, især for de unge, oppholdstillatelse og amnesti for de mange papirløse innvandrerne… Når hun ikke vil ta et konkret standpunkt i disse sakene, er det fordi hun ikke vil røre ved profittene, makta og interessene til monopolene.
Hennes motstander er Sarkozy, en frontkjemper for nyliberalismen.
Åra han har bak seg i innenriksdepartementet har vært en svart periode for demokratiske rettigheter. Han har bygd opp en allestedsnærværende og allmektig politistat som har kriminalisert ethvert sosialt avvik. Han har overtatt tesene og tiltakene til det konservative høyre i Nord-Amerika. Han vil klassifisere oss, diskriminere oss, straffe oss ut fra hvilke gener vi har, allerede fra de spede barneår. Han dyrker individualismen, et synonym for «enhver får klare seg sjøl» og rettferdiggjør at «makt er rett».
Hans andre inspirasjonskilde er tesene til Le Pen. Under dekke av at han vil marginalisere [det profascistiske og rasistiske – o.a.] Front National, har han ikke bare overtatt deres ideer, men han har også begynt å sette dem ut i livet, spesielt på områdene som dreier seg om innvandring og «trygghet».
På økonomiens område har han skrytt av at han raskt og effektivt vil sette ut i livet monopolenes plan for privatiseringer, avskaffe arbeidslovgivning, fortsette nedbygginga av offentlige tjenester og velferd. Dette er «bruddet» han stadig lover, akkompagnert av klappsalver fra direktørene som håper de skal få «pusterom» til å tyne oss enda mer, og for å organisere en «fri og uhindret konkurranse» i enda større skala gjennom virksomhetsutskilling og kontraktørvirksomhet for å øke profittene.
I sine taler foran siste valgrunde prøver han å tildekke omfanget av angrepene som han forbereder å sette inn mot arbeiderne og folket. Men når han «drømmer», når han later som om han har begrensa ambisjoner, så frir han bare til velgerskaren til Bayrou, mens han lar sine underoffiserer fôre hevnlysten til en høyrefløy som høyt og tydelig proklamerer sine reaksjonære ideer. Med 30 prosent av stemmene bak seg [etter første runde o.a.], føler han seg sterk nok til å bli valgt til statsoverhode.
For oss er saken klar:
Denne monopolenes redskap, denne frontkjemperen for nyliberalisme, omgitt av undertrykkingsapparatet som han har bygd opp, denne pyromanske provokatøren som ikke ser forskjell på statens interesser og interessene til sin egen parti-klan, må ikke få tiltre dette embetet.
Den 6. mai må veien sperres for Sarkozy.
Paris, 24 april 2007
Frankrikes kommunistiske arbeiderparti, PCOF