Over tid har det vært ført fredsforhandlinger mellom regimet i Bogotá og landets største geriljaorganisasjon FARC-EP (Colombias revolusjonære væpna styrker). Cubanske og norske myndigheter har vært blant tilretteleggerne.
Meldinger går ut på at forhandlingene gjør framskritt, og at borgerkrigen som har herja landet i femti år kan gå mot slutten. Men det er all grunn til å være skeptisk til det colombianske regimets påståtte fredsvilje.
En fredsavtale forutsetter framfor alt at regimet til president Juan Manuel Santos innfrir kravene om et minimum av sosial rettferdighet og at de styrtrike landeierne (oligarkiet) gir jord tilbake til de fattige bøndene. Det er signaler om at regimet kan gå med på en viss refordeling av jorda, men samtidig fortsetter den å slå brutalt ned på sosiale protester og innskrenker demokratiske rettigheter ytterligere.
Santos, som er tidligere forsvarsminister, har ikke brydd seg med å inkludere landets øvrige geriljabevegelser, ELN (Den nasjonale frigjøringshæren) og EPL (Folkets frigjøringshær). Uten at også de deltar ved forhandlingsbordet, blir det heller ingen fred.
Baseområde for USA
Colombia er et av Latin-Amerikas mest reaksjonære og USA-vennlige land. En ny frihandelsavtale mellom de to statene ble inngått i 2012. «Plan Colombia» innebærer blant annet at sju amerikanske militærbaser er etablert i landet.
Amerikanerne giftsprøyter store områder og har fordrevet mengder av fattige på landsbygda. USA driver militær overvåking og overfører svære summer til regimet i Bogota under påskudd av å «bekjempe» de colombianske narkotikakartellene. Disse kartellene står imidlertid i tett ledtog med regimet. Den egentlige grunnen er at USA bruker Colombia som base for å kunne slå ned sosial protest og nasjonale bevegelser i så vel Colombia som de «oppsetsige» nabolanda Venezuela og Ecuador.
Den sosiale polariseringa og utbyttinga er enorm. De store jordeierne (oligarkene) trekker i de politiske trådene og har i løpet av en generasjon ranet til seg nye jordarealer på størrelse med Sveits. Den ekstreme fattigdommen, undertrykkinga og utbyttinga er bakgrunnen for den sterke oppslutninga om geriljabevegelsene som kontrollerer store områder av landsbygda.
Verdens farligste land for fagorganiserte
Paramilitære dødsskvadroner (bacrin) herjer fremdeles, sjøl om den nåværende og forrige presidenten utad påstår at det motsatte er tilfellet. Å være fagforeningsleder eller bondeaktivist i Colombia er forbundet med direkte livsfare. Bare i 2012 fikk 280 fagorganiserte dødstrusler og 20 ble myrdet.
Så seint som i april i år har Den internasjonale faglige sammenslutninga ITUC fordømt truslene som er retta mot 92 organisasjoner og ledere som forsvarer menneskelige, politiske og faglige rettigheter. Det sier det meste om det colombianske regimet at disse aktivistene ble bakvasket og erklært som «fiender og permanente militære mål» for at de har «angrepet regjeringens gode og aktverdige hensikt om å fremme fred».
Santos’ forgjenger Uribe satte i gang en voldsom offensiv mot geriljaen på landsbygda, og iverksatte en rekke fascistiske tiltak. Uribe gikk heller ikke av veien for å krenke nabolandas grenser: FARCs nestkommanderende Raul Réyes ble myrdet av colombianske militære inne på ecuadoriansk territorium. Iscenesetter var Juan Manuel Santos, som da var forsvarsminister i Bogotá. Colombianske paramilitære har også operert inne i Venezuela.
Pisk og gulrot fra Santos
Santos kommer fra samme parti som Uribe, men framstår som «mildere» i formen ved å invitere FARC til forhandlingsbordet. Men da FARCs øverstkommanderende Alfonso Cano svarte positivt på forslaget om å diskutere en forhandlingsdagsorden, fikk regimet snusen i hvor han befant seg, og Santos ga straks ordre om at den kommende forhandlingspartneren skulle likvideres. Samtidig iverksatte den colombianske hæren den hittil voldsomste artilleribeskytninga av den colombianske landsbygda som har rammet sivile fattigbønder vel så mye som geriljasoldatene. Hæren har over tid brukt den brente jords taktikk og lagt hele landsbyer øde.
Regimet vender seg ikke bare mot geriljaen, men driver utstrakt undertrykking av alle former for sosial protest gjennom kriminalisering av demonstrasjoner, streiker osv. Regjeringa kunngjorde i 2012 at politiet vil gjøre «moderat» bruk av våpen med «redusert dødelighet» som svar på sosiale protester forårsaket av den økonomiske krisa.
Derfor har geriljaen og de progressive bevegelsene ingen illusjoner om Santos-regimet, sjøl om det prøver å gjøre seg mer spiselig ved å trekke inn «nyttige idioter» som liberale og sosialdemokrater i regjeringa samtidig som det intensiverer undertrykkinga og voldsbruken. 19 prosent av statsbudsjettet går til krigføring mot landets egne innbyggere, mens 44 prosent går til å betale avdrag på utenlandsgjeld. For å gjøre seg enda mer attraktiv for fremmed kapital, har regjeringa senket utbytteskatten ytterligere.
Colombias marxist-leninister om fredsdialogen
«Vi kommunister er for fred og hilser velkommen dialogen mellom FARC-EP og regjeringa der partene er enige om å diskutere en sekspunkts-agenda med mål om å avslutte den væpna konflikten i Colombia», sier Colombias kommunistiske parti (marxist-leninistene) (PCC-ml). «Men», tilføyer partiet, «vi er bekymret over dialogens begrensninger: Det er ikke en dialog med hele opprørsbevegelsen. Vi mener at slike forhandlinger burde være del av en nasjonal debatt under hele landets påsyn, der proletariatet og de folkelige kreftene kunne bidra aktivt og på avgjørende vis for å finne løsninger på årsakene som ligger bak denne konflikten. Videre at alle arenaer blir åpnet opp for deltakelse ikke bare for FARC, men også for geriljabevegelsene ELN og EPL, slik at også de kan legge fram sine politiske forslag til løsninger.»
PCC (m-l) og partiets væpna grein EPL har gjentatte ganger understreka behovet for enhet både mellom geriljabevegelsene og i hele den revolusjonære og demokratiske bevegelsen.
Hva slags fred?
PCC (m-l) understreker samtidig at det er viktig å definere hva slags fred det er snakk om. En demokratisk fred er ikke mulig så lenge det pro-imperialistiske borgerskapet har makta. Kommunistene er for en fred som innebærer sosial rettferd, en fred som har både sosiale, politiske og økonomiske aspekter, en fred som gir rett til opposisjon, streik, protester og muligheten for politiske alternativer. Her inngår også århundrelange krav om demokratisk landreform, om at jorda skal tilhøre de som dyrker den, boliger til skarene av hjemløse, gratis helse og velferdstjenester samt rett til arbeid og pensjon.
Fakta om Colombia:
Areal: 1 138 910 km2
Folketall: 44 millioner
BNP per innbygger: 9 200 US dollar
Eksportartikler: olje, kaffe, kull, nikkel, smaragder, klær, bananer.
Drepte fagforeningsaktivister: 20 (2012)
Drepte journalister: 44 siden 1992
Opprørsbevegelsene er for fredsforhandlinger, men de vil ikke la seg lure inn i et borgerlig og sosialdemokratisk spillfekteri omkring dialogen mellom regjeringa og geriljaen. De historiske lærdommene bør sitte friskt i minne. Sist det var omfattende fredsforhandlinger, i 2001, var geriljaen sterkt svekket og splitta etter sammenbruddet av geriljasamordninga Simon Bolivar. Også den gangen var Norge involvert i fredsforhandlingene.
Forhandlingsprosessen den gangen avfødte illusjoner om at regimet hadde endret natur og blitt mer demokratisk. Følgene var at hundrevis av geriljasoldater falt for reformismen og falske løfter, deserterte og overga seg og sine våpen til fienden. Da den paramilitære regjeringsavleggeren AUC fortsatte sin terror mot sivilbefolkninga og FARC til slutt avbrøt forhandlingene, svarte regimet med en voldsom militær luftoffensiv mot geriljakontrollert område.
De revolusjonære vil aldri akseptere en «fred» på oligarkiets premisser, og heller ikke en fredsprosess som lammer folkets masseorganisasjoner og arbeidernes kamp for faglige og sosiale rettigheter. De mobiliserer folkets breie lag, arbeiderne, bøndene, studentene til å kjempe og forsvare grunnleggende prinsipper for folkets og bevegelsens framtid, og de krever at regjeringa står til ansvar overfor hele det colombianske folket.