Tsjernihiv, Ukraina, 11. april 2022. CC BY-ND Oleksandr Ratushniak / UNDP Ukraine
Verken de russiske eller de vestlige imperialistene har fnugg av omtanke for de undertrykte folkene eller arbeiderne av ulike nasjonaliteter. Ingen av dem har «frigjøring» som mål.
Ukraina er hærtatt av det imperialistiske Russland. Enhver som kaller seg sosialist eller kommunist, har umiddelbart sympati med det ukrainske folket og Ukrainas rett til nasjonal sjølbestemmelse og suverenitet. Kommunistene stiller seg bak kravet om russisk tilbaketrekning fra de hærtatte områdene.
Dette kravet gjelder uavhengig av krigens forspill, det gjelder uavhengig av Kyiv-regimets reaksjonære og korrupte karakter og på tross av dets undertrykking av den russiskspråklige minoriteten – alt sammen falske påskudd for den russiske invasjonen 24. februar.
Her er det paralleller til NATOs kriger mot Serbia (Jugoslavia) i 1999 og mot Libya i 2011. I Jugoslavia skulle NATO knuse Beograd for å «frigjøre» albanerne i Kosova, i Libya skulle NATO «befri» folket fra Gaddafi og hans påståtte folkemord. Begge deler var falske påskudd. Og i begge tilfeller hadde Jugoslavia og Libya all rett til å slå militært tilbake mot angriperne – deriblant Norge – om de hadde hatt kapasitet til det.
I forbindelse med Første verdenskrig (1914–1918), skrev Lenin: «Det mest utbredte bedrag mot folket som borgerskapet praktiserer i den nåværende krigen, er at det kamuflerer sine røverske mål med ideen om ‘nasjonal frigjøring’. Engelskmennene lover frihet for Belgia, tyskerne frihet for Polen osv. Som vi har sett, dreier det seg i virkeligheten om en krig som føres av dem som undertrykker flertallet av verdens nasjoner, for å befeste og utvide denne undertrykkelsen.» (Sosialisme og krig, 1915.)
Den første verdenskrigen var den utløsende årsaken til februar- og oktoberrevolusjonene i tsarens Russland i 1917 (som seiret), og til novemberrevolusjonen i Tyskland året etter (som led nederlag). I begge land fantes det en voksende og militant arbeider- og soldatbevegelse og innflytelsesrike kommunistiske partier.
Hundre år etter at arbeiderne i Russland vant makta og etablerte Sovjetsamveldet – og tretti år etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, er det en ny tsar i Russland som leker med begrepet «nasjonal frigjøring» utenfor egne grenser.
Den typen retorikk er en imperialistisk spesialitet. Vi har sett den utfolde seg i Afghanistan, Irak (kurderne) osv. Også ifølge NATO og USA er det deres imperialistiske ansvar å beskytte (sine interesser i) andre land – ‘Responsibility to Protect’. I Ukraina arter beskyttelsen seg i form av at NATO-alliansen og USA pøser milliarder av dollar og tunge våpen inn i en krig de offisielt ikke deltar i, angivelig som uselvisk bistand for å «frigjøre» Ukraina fra russisk anneksjon. Den norske regjeringa leverer panservernraketter og nå også tungt feltartilleri (M109) som krigsgave fra den norske imperialismen. For USA og NATO er målet å svekke den russiske rivalen maksimalt og med alle midler. Dette siste er eksplisitt uttalt av den amerikanske forsvarsministeren Lloyd Austen etter at han besøkte Kyiv 26. april.
«Et proletariat som finner seg i at ‘dets’ folk øver den minste vold mot andre nasjoner, kan ikke være sosialistisk.» (Lenin)
La oss slå det ettertrykkelig fast: Verken de russiske eller de vestlige imperialistene har fnugg av omtanke for de undertrykte folkene eller arbeiderne av ulike nasjonaliteter. Ingen av dem har «frigjøring» som mål.
Deres mål er å slavebinde ukrainere og andre folk ved å legge dem inn under sine såkalte interessesfærer. Dersom det imperialistiske røvertoktet som nå pågår skulle ende med en tredje verdenskrig, så er de kynisk beredt til å ta risikoen. Profitt er det som teller, ikke menneskeliv.
Tre kriger i en
Det pågår ikke én krig i dagens Ukraina, men tre, noe som bidrar til å øke forvirringa rundt krigens virkelige karakter – og som dessuten tilslører og avleder den underliggende klassekrigen.
- Siden 2014 har det pågått en borgerkrig i de østlige provinsene (oblastene) mellom den ukrainsk-nasjonalistiske sentralregjeringa og de russisk-nasjonalistiske kreftene i Donbass-regionen.
- Parallelt med dette har det siden 2014 bygd seg opp en stedfortrederkrig mellom Russland på den ene sida og Vesten og NATO på den andre sida, på ukrainsk jord. Denne krigen har form av våpenleveranser, opplæring, deling av etterretning og regelrette leiesoldater til partene i borgerkrigen. Forsyninger av tunge våpen utenfra har eskalert i et farlig tempo. Neste skritt kan bli NATO-soldater i ukrainske uniformer – siste steg før en direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland.
- Den direkte militære konfrontasjonen mellom den russiske invasjonshæren og Ukrainas væpnede styrker, hvor begge side også benytter seg av væpna militser og leiehærer, er den tredje krigen. Ser man denne krigen isolert fra de øvrige – noe som bare er mulig som en skrivebordsøvelse – er det opplagt at Ukraina har folkeretten på sin side og rett til å forsvare seg.
Men en slik analyse er en teoretisk konstruksjon som ikke ser den komplekse helheten i denne spesifikke krigen. Spørsmålet vi må stille er om Ukraina objektivt sett kjemper en krig for nasjonal frigjøring fra imperialistisk okkupasjon, åk og innblanding. Hvis det er tilfelle, ville hele verdens arbeiderklasse og alle progressive gi ukrainerne uforbeholden og aktiv støtte. Det ville være en frigjøringskamp på vegne av den internasjonale arbeiderklassen fordi den svekka imperialismen som system.
Sånn er det dessverre ikke. De ukrainske arbeiderne har, dels på grunn av kriminalisering av alle progressive partier i Ukraina, hittil ikke klart å sette sin egen dagsorden for kampen for frigjøring fra russisk og annen imperialisme. I mangel av noe annet, fylker den seg bak sine egne oligarker som hyklersk påberoper seg en omsorg for Ukrainas nasjonale rettigheter, rettigheter som de samme oligarkene serverer på et sølvfat til vestlige imperialistiske konstellasjoner som EU og NATO.
Til dette kommer at det neppe er den ukrainske generalstaben som styrer de militære operasjonene, men det amerikanske kommandosenteret i Europa, EUCOM. Ukraina aleine har ikke kapasiteter til å samordne etterretningsinformasjonen USA og NATO skaffer til veie, og som ved flere tilfeller har utmanøvrert russisk radar og luftvern i den grad at flere russiske fartøyer er truffet. For ikke å snakke om titalls russiske generaler som målretta er likvidert.
Støtte og «støtte» til Ukraina
Ulike «sosialistiske» partier evner ikke å gjennomskue imperialismen og dens sanne vesen. De medgir at det er snakk om en imperialistisk krig der en suveren stat er offer, men ender opp med å legitimere motivene og ambisjonene til den ene eller den andre parten.
Noen «forstår» Russland, andre har «forståelse for» at Ukraina legger sin skjebne i NATOs hender. De førstnevnte svelger den russiske propagandaen om at Russland har en slags historisk rett til å avgjøre Ukrainas skjebne. De sistnevnte forsvarer Ukrainas rett til å alliere seg med djevelen for å drive ut Belsebub, og tvinges ut fra sin egen logikk til å støtte at vestlige regjeringer involverer seg i krigen på ukrainsk side.
Denne typen opportunisme er ikke noe nytt fenomen. Lenin sa det slik etter utbruddet av første verdenskrig: «Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold.» Lenin, Sosialisme og krig (1915).
Den kommunistiske og sosialistiske bevegelsen i Europa er på sitt svakeste siden begynnelsen av forrige århundre. Arbeiderne i Russland, Ukraina og europeiske land lar seg derfor lettere forlede til å gå bak fanene til sine respektive imperialistiske borgerskap. Demokrati og klassekamp må «vike» for nasjonalpatriotismen.
Det gjelder ikke minst innad i Ukraina sjøl, der arbeiderklassen i størstedelen av landet fylker seg bak fanene til regimet til Zelenskij, mens arbeiderne i Donbas fylker seg bak den russisk-nasjonalistiske fana.
For de førstnevnte hadde det vært forståelig og fortjent sympati dersom de borgerlige herskerne i Kiev/Kyiv faktisk kjempet for ukrainsk sjølstyre og uavhengighet. Men det «nasjonale» borgerskapet i Ukraina kjemper ikke for et fritt og uavhengig Ukraina annet enn i ord. President Volodymyr Zelenskij sier rett ut at Ukraina skal underlegge seg en annen blokk av imperialister. Konkret er dette uttrykt gjennom at presidenten midt under krigshandlingene sender en søknad om EU-medlemskap og trygler om å bli del av NATO-blokken.
Med dette bakteppet er det for verdens sosialister og arbeidere umulig å gi aktiv støtte til en «forsvarskrig» for Ukraina – uten samtidig å støtte de imperialistiske vestmaktene og deres strategi.
Revolusjon og sosialisme er det eneste som kan gjøre endelig slutt på imperialistiske kriger og massedrap. Men dette blir tomme slagord i en situasjon der den revolusjonære arbeiderbevegelsen er marginal og kommunistene ikke har kraft til massemobilisering med siktemålet å velte kapitalismen som system. Borgerlig ideologi og propaganda har nakkegrep på folkeflertallet i alle land. I nær framtid er det små utsikter til at de europeiske, russiske eller ukrainske arbeiderne utvikler den sosialistiske klassebevisstheten som trengs for å rette våpnene mot sine egne generaler og borgerskap. Sjøl om bevissthet kan modnes hurtig i krigstider, forutsetter det en politisk og organisatorisk ledelse som i dag er svak eller fraværende i de fleste imperialistiske land.
Krev slutt på krigen!
Det umiddelbare målet er derfor å stanse krigshandlingene og få slutt på lidelsene. Arbeiderne som ikke falt på slagmarka, vil få regninga for krigsødeleggelsene og gjenoppbygginga. Når den «patriotiske» krigsrusen har avtatt, vil de se hva deres «eget» borgerskap har stelt i stand og hvem som må betale prisen. Da blir det enklere å se at fienden befinner seg i kapitalens høyborger og regjeringsbygg i eget land.
Vår oppgave kan ikke være å ønske suksess for våre egne NATO-regjeringer og de massive leveransene av tunge våpen de «donerer» for å forlenge krigen og lidelsene. Ukraina er for NATO et levende testscenario for nye våpensystemer og krigstaktikk, og et bonanza for den europeiske og amerikanske våpenindustrien.
Vår oppgave er å gjøre hva vi kan for å få slutt på krigen. Det betyr mer enn å fordømme Russland. Det betyr å motarbeide den kyniske «hjelpen» fra norske og andre europeiske regjeringer, en «hjelp» som før vi aner det kan trekke NATO-land som Norge direkte inn i krigshandlingene. Det betyr å forsterke kravet om at Norge må ut av den aggressive NATO-alliansen, ikke å legge det «midlertidig» vekk slik SV og Rødt vil.
Uforbeholden støtte til de ukrainske oligarkenes «forsvarskrig» er å gjøre de ukrainske arbeiderne og den ukrainske nasjonen en bjørnetjeneste. Det betyr støtte til at ukrainerne skal bytte ut en imperialistisk herre med en annen, det betyr å vanskeliggjøre en fredsløsning og slik forlenge krigens lidelser lengst mulig. Et sånt standpunkt er verken solidarisk, sosialistisk eller internasjonalistisk.
De ukrainske arbeiderne har bare interesse av forsvarskrigen hvis den innebærer en faktisk frigjøring og innføring av sosiale og demokratiske rettigheter som er fratatt dem. De kapitalistiske stormaktene i EU og NATO vil aldri sikre dem disse rettighetene. De vil plyndre landets ressurser og gjøre det til et oppmarsjområde for flere kriger.
Transportarbeidere og havnearbeidere i flere europeiske land har stansa russiske skipsanløp, andre har nekta å transportere NATO-våpen til Ukraina. Men slike aksjoner har vært relativt få og som regel bare retta mot den ene av de imperialistiske hovedaktørene.
«Et folk som undertrykker andre folk, kan ikke være fritt.» (Marx og Engels)
De russiske og hviterussiske arbeiderne har et særskilt internasjonalistisk ansvar for å ønske nederlag for «sin» regjering i denne imperialistiske krigen, også for å imøtegå Putins falske «patriotisme» og skjendige sammenligninger med den store fedrelandskrigen mot hitler-fascismen.
Uten å vike på kravet om Ukrainas rett til sjølråde, er dagens oppgave for arbeiderklassen i og utenfor de krigførende landa å kreve umiddelbar våpenhvile og en fredsløsning. Internasjonal solidaritet betyr i dagens situasjon å kreve stans av krigen og blodbadet.
Parolen som bør stilles av den russiske og ukrainske arbeiderklassen i fellesskap, ikke minst i Donetsk, er: Våpenhvile og fredsforhandlinger; hærstyrker, instruktører og leiesoldater fra Russland og alle andre imperialister ut av Ukraina; gjeninnføring av fulle nasjonal-demokratiske, språklige og politiske rettigheter for alle landets innbyggere i alle regioner under overoppsyn fra f.eks. FN.
En forhandlingsløsning er fullt mulig hvis det internasjonale presset er sterkt nok fra millioner av arbeidere, fagforeninger, intellektuelle, kvinner og ungdom i og utenfor Europa. Russisk tilbaketrekking kombinert med garantier om respekt for resultatet av en folkeavstemning i Luhansk og Donetsk om hvilken stat – Ukraina eller Russland – de ønsker å tilhøre, er en mulig vei til fred.
Bare en massebevegelse kan presse Russland til å oppgi sin anneksjon og få NATO til å oppgi sine ambisjoner om å forlenge krigen lengst mulig.
Stopp krigen! Imperialister i øst og i vest: Hendene vekk fra Ukraina!
«Imperialismen er en epoke da nasjonene i hele verden mer og mer blir undertrykt av en håndfull "stormakter",
og derfor er kampen for den internasjonale sosialistiske revolusjon mot imperialismen umulig uten anerkjennelse av nasjonenes selvbestemmelsesrett»