Vis større kart
Sudans folkelige krefter må denne gangen ikke la seg splitte ved å støtte den ene eller den andre av de reaksjonære kuppmakerne. De minste forventninger til juntaen og de kriminelle gjengene har fatale konsekvenser.
I sentrum for de pågående angrepene mot Sudan står Det midlertidige suverenitetsrådet, som har hatt makten siden det andre militærkuppet i oktober 2021. Presidenten og visepresidenten, som støtter seg på to separate maktsentre for den regjerende juntaen og som står forent mot folket, røk i strid med hverandre da de oppga forsoning seg imellom. Sammenstøtene som startet 15. april fortsetter å spre seg.
Det sudanesiske folket, organisert som kreftene bak Deklarasjonen om frihet og forandring, var på nippet til å styrte det reaksjonære al-Bashir-diktaturet våren 2019. Det var statskuppet den 11. april 2019 som reddet den bestående diktatoriske orden og søylene det hvilte på. Kuppmakerne reddet det fra å falle for folkets hender ved å sette al-Bashir i fengsel etter at fire måneder lange demonstrasjoner ble til et opprør. De to kupplederne var general Abdel Fattah al-Burhan og Mohamed Hamdan Dagalo (Hamideti), kommandant for innsatsstyrkene Rapid Support Forces (RSF). De satte ned et militært midlertidig råd og oppfordret regjeringen til å dele makten. Storparten av høyrefløyen i Frihet og forandring falt for dette trikset. Et militær-sivilt overgangssråd ble dannet, ledet av Burhan.
Folkemotstandskomiteene slo seg sammen med fagforeningene og anerkjente ikke denne avtalen. Avtalen, hvis villedende natur raskt ble avslørt, varte ikke lenge. I oktober 2021 begynte militærjuntaen, som fornyet det provisoriske suverenitetsrådet ved å ekskludere sivilbefolkningen gjennom et nytt statskupp, igjen å angripe folket som ikke godtok avtalen.
Hånd i hånd, videreførte de to herskerne av rådet, Burhan og Hamideti, «Bashir-systemet uten Bashir».
Burhan var Bashirs hærfører og angrep folket på hans ordre. Hamideti var leder for al-Bashirs milits, Janjawids. Han er en fiende av folket som angrep folket for å undertrykke demonstrasjoner.
Da Burhan forhandlet med de folkelige kreftene, sa han at RSF ville slutte seg til hæren. Dette skjedde ikke, men Hamideti tolket det som en «likvidasjon» og det ble bråk mellom de to reaksjonære kommandantene.
I Sudan er mange industrier og selskaper kontrollert av hæren. Spesielt gjelder det produksjon og markedsføring av olje og gull. Hamideti sitter på nøkkelposisjonene i denne mørke økonomiske virksomheten. De to kommandantene, som er enige om konfiskeringen av folkets rikdom, strides over fordelingen av rikdommen og om innlemmelsen av RSF i hæren.
Til slutt ble tvisten forsøkt løst med geværer. Oppgjøret mellom de reaksjonære i Sudan har begynt. Uansett hvordan konflikten utvikler seg, er det sikkert at ingen av sidene vil være bra for det sudanske folket.
Partene sier de ikke vil inngå kompromisser, og kampene har spredt seg til andre byer i landet. Flyvåpenet bomber RSF-baser. RSF angriper flyplassen i Khartoum og presidentpalasset.
FN, imperialistene og de regionale reaksjonære råder partene til å vise tilbakeholdenhet og oppfordrer dem til å «inngå en nasjonal avtale».
Holdningen i folket, som har lidd mange tap i sammenstøtene, vil være avgjørende.
Det er avgjørende for Sudans fremtid at folket og kreftene i Frihet- og forandring, som ble splittet og fragmentert under de to kuppet, spesielt Folkemotstandskomiteene, ikke splittes denne gangen ved å støtte en av de to reaksjonære militærsjefene. De minste forventninger til juntaen og de kriminelle gjengene har fatale konsekvenser. Avvikling av juntaen og gjengene i RSF ved at folket sjøl griper til våpen, reorganiserer hæren som en folkehær og etablerer folkesuverenitet, er eneste veien fremover for Sudan.
Etter to kupp kan det sudanesiske folket ikke godta seier for en av de to reaksjonære bandene eller forsoning dem imellom for å fortsette undertrykkelsen og tvangen mot folket. Store deler av folket har gjennom egen erfaring innsett at det er umulig å åpne veien til folkemakt ved å inngå kompromisser med juntasjefene og militsgjengene.
Slagordet til det kjempende folket var «Ingen forhandlinger, ingen kompromisser, ingen partnerskap!» Det er tusen ganger sant.
Ned med den sudanske reaksjonen!
Lenge leve folkets suverenitet!
Samordningsutvalget i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, CIPOML.