Gatekunst i Derry. Foto: Franz P. Sauerteig, pixabay.
Det er blodig ironisk når den britiske statsministeren Rishi Sunak inviterer president Joe Biden til Belfast for å markere Langfredagsavtalen. Dette er politikere som absolutt ikke vil høre snakk om en lignende fredsløsning for Ukraina.
For 25 år siden fikk Langfredagsavtalen slutt på blodsutgytelsene i Nord-Irland. Det skjedde etter flere tiår med attentater og væpna sammenstøt mellom den irske republikanske hæren (IRA) på den ene sida og de paramilitære, ofte fascistiske, unionistavdelingene og den britiske okkupasjonshæren på den andre. Minst 3000 mennesker var drept.
I tilfellet Nord-Irland spilte USA noe så sjeldsynt som en positiv meklerrolle
I tilfellet Nord-Irland spilte USA noe så sjeldsynt som en positiv meklerrolle. Det skyldtes helt spesielle omstendigheter og dels på tross av the special relationship mellom USA og Storbritannia. En del av bakgrunnen, men langt ifra hele, er at svært mange amerikanere har irske aner. Det inkluderer flere presidenter fra John F. Kennedy til Joe Biden.
Maktfordeling
Våpnene stilnet i 1998. De seks fylkene i nord fikk delvis sjølstyre og en egen parlamentarisk forsamling, Stormont. En maktbalanse blei sikra ved at både Sinn Féin og det største unionistpartiet DUP (tidligere UUP) skulle være representert i lokalregjeringa. Muligheten for irsk gjenforening blei holdt åpen i form av en framtidig folkeavstemning, men uten at det britiske overherredømmet i form av Det forente kongeriket blei utfordra.
Maktfordelinga har stranda det siste året, dels på grunn av skandaler, dels på grunn av uenighet om Brexit-avtalen og dels fordi tradisjonen med en førsteminister fra unionistpartiet DUP ikke lenger er i samsvar med de politiske og demografiske endringene. Tilhengerne av fortsatt union med Storbritannia er ikke lenger i absolutt flertall. Et paradoks er at republikanerne som vil ut av unionen med Storbritannia vil havne i Den europeiske union som del av republikken Eire.
Langfredagsavtalen løste ikke det grunnleggende problemet med Irlands ufullendte nasjonale frigjøring etter at den nye irske staten blei til i 1922. De seks nordlige fylkene er fremdeles under britisk overherredømme. Britene blei i liten grad stilt til ansvar for sine mange overgrep, drap og justismord. Men avtalen åpner for en langsiktig og fredelig løsning av det nasjonale spørsmålet. Den lot seg virkeliggjøre gjennom enighet om en rekke grunnleggende demokratiske prinsipper, sjøl om kjernespørsmålet ikke ble berørt. Og den lot seg virkeliggjøre gjennom internasjonal mekling, den gangen med USA i ei hovedrolle, som igjen kunne øve press på regjeringene i Dublin og London.
Hvorfor ikke i Ukraina?
Krigen i Ukraina er ingen direkte parallell til konflikten i Nord-Irland. Samtidig er det mange åpenbare fellestrekk. Ved å legge både folkeretten og folkesuvereniteten til grunn, er det fullt mulig å bygge felles institusjoner i de øst-ukrainske oblastene som respekterer demokratiske og nasjonale rettigheter. Det kinesiske fredsforslaget i 12 punkter gir en mulig retning hvis de krigførende partene aksepterer Kina som mekler.
Et minstemål av politisk vilje fra de involverte partene er ei forutsetning. Inntil videre er det ingen ting som tilsier at de imperialistiske statslederne som valfarter til Belfast vil akseptere Kina som mekler eller tillate Ukraina å føre fredsforhandlinger. Samme dag som kineserne la fram sitt forslag, lovte Rishi Sunak å presse på for raskere våpenleveranser til fronten.
Sunak, Biden og den irske statsministeren Leo Varadkar har nok drevet aktivt forhåndsdiplomati i håp om å kunngjøre at ei fungerende nordirsk regjering igjen er på plass. Sånn vil de vise verden at de «tilrettelegger» for fred.
Oppskriften er en helt annen for Ukraina. Sunak og Biden vil heller pøse på med enda flere våpen til de ukrainske dødsmarkene. Deres hyklerske hyllest av påskeavtalen 10. april 1998 drukner i drønnet fra artillerigranatene i Donbas.