Stortingsvalget var et tydelig signal om at folk har fått nok av angrep på rettigheter, kutt i velferden, EU-tilpasning og EØS-diktat. Åtte år med høyreregjeringer har synliggjort klassemotsetningene i det norske samfunnet. Framgangen til Rødt og SV er også uttrykk for voksende motstand mot krig og krigsforberedelser.
Valgutfallet kan ikke tolkes som annet enn en tydelig venstredreining i opinionen. Det gir et nytt og bedre utgangspunkt for kampen mot sosial dumping, velferdskutt og EØS- og EU-tilpasning. Kampen mot bemanningsbransjen, mot innføring av jernbanepakka og neste energimarkedspakke fra EU blir de første prøvesteinene.
Utenriks- og forsvarspolitikk var nesten totalt fraværende i valgkampen, til tross for at Norge og USA ble jaget ut av Afghanistan bare noen uker i forveien. Og til tross for at et nytt storting skal ta stilling til den nye baseavtalen som gir USA eksklusiv råderett over flere norske flyplasser. Ap og Sp har allerede sagt ja til avtalen – et varsel om at krigspolitikken vil fortsette som før med et «rødgrønt» flertall.
Ved å gjenoppfriske gamle høyresosialdemokratiske slagord fra 1970- og 1980-tallet om fellesskap og rettferdig fordeling, dobla Rødt sin oppslutning og får åtte representanter. Mange unge ufaglærte og mange tidligere Ap-velgere har klare forventninger til Rødt som det nye Arbeiderpartiet – noe som i virkeligheten betyr det gamle Arbeiderpartiet, dvs. før sosialdemokratismen måtte gi tapt for nyliberalisme og sosialliberalisme. Profilerte Rødt-politikere som Bjørnar Moxnes og Mimir Kristjánsson har indignert avfeid alle anklager fra borgerligheten om at Rødt «egentlig» er kommunistisk og revolusjonært. Sånn vil de styrke sin sosialdemokratiske troverdighet.
Rødt ser sin oppgave i å presse Ap til venstre; nøyaktig samme oppskrift som SV har gått til valg på i en generasjon. Sånne ambisjoner blir det hverken revolusjon eller sosialisme av. Men valgsuksessen vil sjølsagt bli brukt som bekreftelse på at en stadig mer tydelig sosialdemokratisk profil er rett kurs for Rødt. Rødt har vunnet tillit på å være ubestikkelige og uredde. Men reformismens tyngdelover vil gradvis gjøre Rødt mer systemlojalt og likt alle andre partier, borgerlige som småborgerlige.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har flertall aleine. Moxnes ønsker en samarbeidsavtale for å binde Ap til masta. En slik avtale vil i virkeligheten binde Rødt enda tettere til Ap-masta.
Det er stor fare for at den forfriskende venstrebrisen løyer når LO og rødgrønne partier forviser klassekampen til Løvebakken
Valget var en forfriskende venstrebris. Det er stor fare for at brisen løyer når fagbevegelse og rødgrønne partier forviser klassekampen til Løvebakken og «vår regjering». Vi har sett det før, under de forrige rødgrønne regjeringsprosjektene.
Brisen blir først til storm når illusjonene brister og arbeiderklassen og alle progressive krefter innser at kapitalisme forblir kapitalisme uansett hvem som administrerer den. Virkelig forandring kommer ikke ved stemmeurnene. Den skjer først når arbeidsfolk, ungdom og kvinner reiser kampen sjøl og sprenger grensene for de kapitalistiske produksjonsforholdene, først når de setter et nytt, sosialistisk samfunn øverst på dagsorden.
Kampen for å føre arbeiderklassen ut av de reformistiske og revisjonistiske blindgatene er en del av det tålmodige arbeidet for å bygge arbeiderklassens kommunistiske parti. Klassekampen utvikler seg ujevnt, fra bris og vindstille til orkan. Orkanen kommer når arbeiderklassen samler opp sine kamperfaringer og blir seg sin historiske oppgave bevisst.
Redaksjonen avsluttet 20. september 2021.
Lederartikkel i Revoluson nr. 59, høsten 2021.