Krigen mot Irak er kriminell og folkerettsstridig. Den er fullstendig i strid med FN-charteret, som forbyr angrepskrig. Den skjer på tvers av viljen til flertallet av medlemslanda i FNs Sikkerhetsråd, som USA ikke lyktes i å true eller kjøpe til å støtte angrepet. Et overveldende flertall av verdens stater fordømmer eller nekter å støtte denne krigen. For ikke å snakke om et overveldende flertall av verdens folk.
I dagene før angrepet ble innledet den 20. mars, ble det åpenbart – selv for de mest naive – at USA og Storbritannias hensikt er å skifte ut det irakiske regimet. Målet er å installere et lydig regime som ivaretar den amerikanske imperialismens interesser i verdens mest oljerike region. USA vil rane til seg de svære oljereservene i Irak og sikre seg total militær, politisk og økonomisk kontroll over dette strategisk viktige området. Tilintetgjøring av masseødeleggelsesvåpen og innføring av «demokrati» er ikke annet enn et skalkeskjul for helt andre mål.
Bush-doktrinen, uttrykt i «Den nasjonale sikkerhetsstrategi», har globalt hegemoni for USA-imperialismen, verdens eneste supermakt, som uttrykkelig siktemål. USA gir seg sjøl retten til å gå til angrep på enhver nasjon, ethvert folk og enhver bevegelse som handler i motstrid til dets interesser. USA og dets nærmeste allierte bedriver den mest omfattende verdensaggresjonen siden Nazi-Tyskland og aksemaktene drev sin ekspansjonskrig mot «bolsjevisme» og «jødedom». Krigen mot Afghanistan var den første i den såkalte «krigen mot terrorisme», som siden er blitt utvidet til Filippinene, Colombia og andre land og regioner. Når Irak er nedkjempet, er Iran og Nord-Korea allerede utpekt som nye mål i en endeløs serie av aggresjonskriger.
Den massive folkemeninga har tvunget den norske regjeringa til ikke å gi åpen støtte til krigen. Bondeviks og Petersens kompromiss i regjeringskoalisjonen gikk ut på å satse alt på «FN-sporet», i håp om at USA nok en gang skulle klare å mobbe og bestikke medlemsstatene i Sikkerhetsrådet. Men verken press eller Colin Powells løgner for åpen mikrofon i FNs høyeste organ, virket etter hensikten. USA møtte uventet hard motstand fra både små stater som frykter for egen skjebne i Den nye verdensorden, og fra imperialistiske rivaler som Frankrike, Russland og Tyskland. Dette diplomatiske nederlaget for USA har gjort det umulig for Norge å støtte krigen aktivt, til stor skuffelse for utenriksminister Petersen.
Men Norge er allerede delaktig:
- I Afghanistan fungerer norske militære spesialenheter som medokkupanter og utfører rakkertjenester for USA.
- I regi av NATO deltar norske AWACS-mannskaper i innhenting av vital etterretningsinformasjon om irakiske troppekonsentrasjoner og styrkebevegelser.
- Fire norske missiltorpedobåter er underveis til Middelhavet.
- Under dekke av NATO-forpliktelser for forsvar av Tyrkia er norsk verneutstyr allerede på plass i Kurdistan, mer utstyr og mannskaper kan bli sendt på kort varsel.
Ethvert norsk militært bidrag i regionen betyr frigjøring av amerikansk-britiske stridskrefter. Derfor er dette indirekte krigsstøtte, selv om regjeringa sier noe annet. Vi krever at den norske regjeringa åpent fordømmer USAs krig. Vi krever at alle norske styrker trekkes ut av regionen. Vi krever at regjeringa avviser press og trusler fra USA.
Når krigen først er et faktum, vil en utholdende irakisk motstand, som påfører de militært overlegne angriperne maksimale tap og omkostninger når fienden tvinges inn i Bagdads gater og smug, på lang sikt være avgjørende både for det irakiske folkets framtid og for verdenssamfunnet. En reprise på Vietnam-syndromet er det som mest effektivt kan tvinge Bush til retrett.
Revolusjon vil støtte og oppmuntre til alle former for folkelige masseaksjoner som motvirker krigen og vanskeliggjør norsk deltakelse og støtte til krigshandlinger mot andre suverene stater og folk. USA ut av Irak!
