Verdensutviklinga og virkningene av nyliberalisme og krisepolitikk gjør at stadig flere innser sammenhengen mellom krise, velferdskutt, fascisme og krig. Systemkrisa lar seg ikke mane vekk, og den økonomiske krisa («finanskrisa») i 2008 er i 2012 avløst av ei ny og enda mer skjerpa krise, spesielt i Europa. Den internasjonale situasjonen er prega av mer uro og mer konflikt. Hele EU-systemet er rystet i sine grunnvoller og kan helt eller delvis gå i oppløsning. Krisa utløser mer rivalisering og imperialistisk aggresjon, ofte i kombinasjon med uttalt sjåvinisme og rasisme. Vi ser det i Tysklands forhold til grekerne, i Asia ved den tilspissa konflikten mellom Kina og Japan, i forholdet mellom USA på den ene sida og Russland og Kina på den andre.
I sjåvinismens kjølvann vokser fascistiske bevegelser, særlig i Sør- og Øst-Europa. I Hellas samler et åpent nazistisk parti mer enn ti prosent oppslutning. Også i Norge prøver nazister og rasister å markere seg fra tid til annen, oppmuntra av naive demokrater som ikke vil innse at nazisme dreier seg om terror og kriminalitet, ikke «meningsytringer».
Den arabiske våren blir forsøkt manipulert til fordel for imperialismen, men de arabiske folkene lar seg ikke temme. Fra Afghanistan via Iran og helt til Mali og Marokko endrer den politiske scenen og maktforholdene seg fra måned til måned. For øyeblikket er Syria, Libanon og Palestina det heteste brennpunktet. Israel, Qatar og Tyrkia driver høyt spill med Egypt som joker. USA trekker i trådene, men har likevel ikke full kontroll. Det er uvisst hvem som vinner til slutt, det avgjørende er de arabiske folkenes oppvåkning og bevisstgjøring. Muligheten for en åpen NATO-intervensjon mot Syria og seinere Iran er i høyeste grad til stede. Skjer det, for eksempel ved et påskudd om at NATO-landet Tyrkia er «angrepet», vil Norge uunngåelig bli involvert i nok en urettferdig imperialistisk krig.
De arabiske folkeopprørene har alle i utgangspunktet vært rettferdige, og de har skapt håp og kampglød hos de arabiske folkene. Denne kampgløden kan i noen tilfeller føres på avveier, men den vil bare midlertidig la seg avspore. I flere land, og særlig i Tunisia, er det revolusjonære og progressive krefter med stor folkelig innflytelse. De har satt seg som mål å fullføre en ufullendt revolusjon.
Denne regionen framtrer i dag som imperialismens svakeste ledd. Svekkinga av imperialismen gjør seg også gjeldende på nordsida av Middelhavet. Sosial uro og beinhard klassekamp er blitt hverdagen i det sørlige Europa. Arbeiderklassen, studenter, kvinner og breie folkelige lag blir alle ramma av krisa og retter sin vrede mer og mer mot systemet som holder dem nede og har sendt 25 millioner ut i arbeidsløshet. Velferdens og de sosiale rettighetenes Europa er i ferd med å bli historie. Det er arbeidsløshet, lønnsnedslag, fattigdom og elendighet som er blitt regelen i mange land.
Krisa er i ferd med å tvinge fram en mer samordna internasjonal faglig og politisk motstand fra arbeiderne og folkelige lag imot den globale kapitalismens herjinger. Protestene har mange steder vært store og omfattende, men de er også prega av spontanisme og mangel på politisk ledelse.
Foreløpig er det bare drypp av krisa, krisepolitikken og massekampene som merkes i Norge. Men krisa rykker nærmere, den er allerede et faktum i deler av den tradisjonelle industrien. Europas største boligboble vil måtte komme til å sprekke. Det groteske lønnsnedslaget for de SAS-ansatte er et forvarsel om hva som er i vente i arbeidslivet. Det er vesentlig å merke seg at denne offensiven mot de ansatte i luftfarten ble aktivt fremma av det som kaller seg ei rødgrønn regjering.
Sterk og voksende faglig motstand mot EU-direktiver har vært framtredende de siste par åra. På LO-kongressen i 2013 vil EØS-spørsmålet stå sentralt, noe som var nærmest utenkelig på kongressen for fire år siden.
Foran Stortingsvalget i 2013 er det klart at det ikke vil finnes noe progressivt alternativ. Valget vil stå mellom to kapitalistiske regjeringsalternativer, to krigsivrige NATO-regjeringer, der den ene vil pakke den reaksjonære politikken inn i noen flere velferdsfraser. Det er ikke støtte til den ene eller andre regjeringskonstellasjonen, men oppgaven med å bygge en folkefront mot krise, krig og fascisme som står på dagsordenen.
Redaksjonen avsluttet 16. januar 2013.
Lederatikkel i Revolusjon nr. 42, vinteren 2013.
